- Det ser ut som et flagg, men også en festning. Den ene er konveks, den andre konkav og de kan settes sammen på ulike måter. Nå plasserer jeg verket ut i verden og lar folk tenke selv, sier Per Fronth. Foto: Torstein Øen
På baksiden er skulpturen hul, med strittende pigger av armeringsjern. Foto: Torstein Øen
Per Fronths brennende engasjement gir seg svært mange utslag, og teppet "Venia" (tilgivelse) ble laget da han utslitt spurtet fram mot fjorårets 50-årsdag. Det blir med på utstillingen i Oslo sammen med bilder av moderne menn som bokstavlig talt ramler sammen. Foto: Torstein Øen
Per Fronth Missile Productions er i gang med smykkeproduksjon, og kunstneren sysler også med tanken om en slipsnål. Foto: Torstein Øen
Sølvsmykker formet som missiler fra Kongsberg Våpenfabrikk går under navnet "Red Line", og skal vises både i Oslo og på en utstilling i New York. Foto: Torstein Øen

I tillegg til å utvide sin våpenproduksjon har Per Fronth nå laget noen enorme norske flagg. Rå og grå, i armert betong. Og når de skal heises, blir det med kran. Først opp på en lastebil som bringer dem fra Søgne til Oslo, og når de den 6. november er satt ned på plassen utenfor Galleri Fineart på Tjuvholmen der Fronth åpner utstilling, er det stortingspresident Olemic Thommessen som holder tale. Såpass må det være.

— Han er jo den øverste representanten for demokratiet i Norge, så det mente jeg ville passe bra. Han hadde heldigvis lyst, sier Fronth.

— Jeg kjenner Fronth som en interessant kunstner, og er veldig glad han engasjerer seg i grunnlovstemaet. Jeg har bare sett bilder av skulpturene, og de virker veldig spennende, så dette gleder jeg meg til, sier Thommessen til Fædrelandsvennen.

Per Fronths brennende engasjement gir seg svært mange utslag, og teppet "Venia" (tilgivelse) ble laget da han utslitt spurtet fram mot fjorårets 50-årsdag. Det blir med på utstillingen i Oslo sammen med bilder av moderne menn som bokstavlig talt ramler sammen. Foto: Torstein Øen

Stortingspresidenten skal akkompagneres av Grünerløkka skoles musikkorps som spiller «Mellom bakkar og berg», og det blir nasjonalfarget servering:

— Røde, hvite og blå makroner fra Dampens bakeri, reklamerer kunstneren - med et snev av nasjonalromantisk satire.

Les også:

Vulgær og problematisk

For øvrig er det ikke fnugg av nasjonalromantikk over de korsprydete kolossene som veier 7,5 tonn hver og troner som uinntakelige festninger. Titter man bak, er de tomme og har piggene ute.

— Det er jo nasjonale ikoner dette her. Og jeg skal plassere dem i uterommet - midt blant Tjuvholmens symboler på det moderne Norge: penger, olje og finans. Det er nok en setting noen vil oppfatte som vulgær og problematisk, sier Per Fronth.

Våpen omgjort til smykke. Det er politisk satire kan du si

— Jeg opplever meg som verdensborger, og ønsker å diskutere vår nasjonalisme gjennom dette verket. Det ligger et verdispørsmål her. En kommentar til hvordan jeg opplever at jo rikere vi blir, jo mer lukker vi oss inne. Vi elsker at det kommer folk til Norge, men det skal helst være som turister. Er de ikke det, kjøper vi oss fort ut av vanskelige situasjoner ved å sende dem bort. Det motsetningsforholdet er noe vi må ta innover oss, mener Fronth.

At Per Fronth markerer grunnlovens 200-års-jubileum med utstilling i Oslo, er slett ingen selvfølge. For etter at han i fjor høst holdt en heidundrende 50-års feiring på sitt galleri i New York, skjedde det noe aldeles uvanlig i livet til mannen som til vanlig er en handlekraftig og idésprutende mitraljøse:

— Jeg ble faktisk litt ... sånn trøtt , sier han, og ser nesten forundret ut.

— Jeg er laget sånn at jeg har mye energi, men for første gang ble jeg supertrøtt. Ikke helt på felgen, men jeg måtte roe meg.

Les også:

Grudde seg

Derfor grudde han seg til samtalen med Galleri Fineart som hadde invitert ham til å holde utstilling i 2014. Men han dro inn til dem i januar og sa:

— Det er noe jeg må fortelle dere. Det blir ikke mer enn fem til sju papirarbeider på den utstillingen. Punktum.

Dermed dro han på pappaperm til Cuba med kjæresten og deres tre små barn, og vendte ikke tilbake før på vårparten.

Så begynte sevjen å stige, familien ansatte hjelp i huset på Flekkerøy - og Galleri Fineart presenterte sine planer om å utvide galleriet til fra 600 til gigantiske 2000 kvadratmeter. Da var Fronth back on track. Her skulle det tenkes stort. Igjen.

Det snakkes så mye om «flink pike-syndromet», men det er ikke færre krav dagens menn stiller til seg selv. Man blir sugd inn i et vellykkethetsjag, og setter seg så høye ambisjoner at det går trill rundt for folk. Jeg merker det bare på meg selv

— Jeg så i kalenderen, og med åpningsdato to dager etter 4. november hadde jeg en ny inngangsvinkel., sier han.

For mens 17.mai er den offisielle nasjonaldagen, var det 4. november 1814 vi gikk i union med Sverige, og grunnloven ble tilpasset den nye virkeligheten. Nå vil han spørre hvordan den tilpasser seg dagens virkelighet.

Flaggideen, som Fronth har hatt i bakhodet i flere år, ble i sommer realisert av to forskalingssnekkere ved betongstøperiet Verdal & Trysnes AS.

— Det er jo de som bygger landet, kommenterer Fronth.

Men flaggene er ikke de eneste nasjonale ikoner som åpenbarer seg når Fronth inntar gallerienes «gullbelte» ved Aker brygge.

Følg Fædrelandsvennen på Facebook!

Raketter fra Holum

En 14 meter lang oppblåsbar missil etter mønster fra Kongsberg Våpenfabrikk er med under navnet «Weapon of Mass Democracy». De samme missilene finnes også i sølv, fire centimeter store, og er de aller første smykkene fra Per Fronth Missile Productions.

Jeg opplever meg som verdensborger, og ønsker å diskutere vår nasjonalisme gjennom dette verket. Det ligger et verdispørsmål her

— Det er nok de første rakettene som er støpt ved Hageland kunststøperi i Holum, flirer Fronth, som har håndslipt dem selv.

Men også argumentasjonen er nokså finslipt, for Per Fronth viderefører nå tankegodset han eksporterte til New York i fjor høst, da han feiret 50 år med et kritisk blikk på den enorme rikdom Norge har tuftet på olje og våpen. Samtidig som vi dyrker vårt image som fredsskapende nasjon.

— Våpen omgjort til smykke. Det er politisk satire kan du si, mener Fronth.

— Det er liksom dette Norge tjener penger på, samtidig som vi driver fredsarbeid. Slike våpen er produsert med en eneste hensikt: å komme rasket mulig fram og sprenge det som er målet. Fra norsk ståsted er det gjort med den gode viljes hensikt, sier humanetikeren som har hatt samfunnsengasjementet med seg i arbeidet siden han 16 år gammel fotograferte den havarerte Alexander Kielland-plattformen i Nordsjøen. Det bildet tar han også med på utstillingen.

Kronprins i oljeland

Det samme gjør han med bildet av kronprins Haakon, daværende statssekretær Espen Barth Eide og oljeminister Ola Borten Moe som besøker presidenten i Aserbajdjan.

— Jeg har med et par politiske bilder som er litt spisse. Dette viser at vi holder døren åpne for hvem det skal være bare vi kan selge litt olje, sier han.

— Men i hovedsak lar jeg det politiske gli over i det poetiske, sier kunstneren - som nå har utvidet sitt repertoar til noe han kaller «maskuline vevarbeider». For det er belgiske maskiner som har vevd de brennende stigene han fotograferte ved atelieret på Lumber: Han bygget noen stiger, kjøpte en 20-liters kanne bensin, og ringte til brannvesenet og sa «hvis dere får en melding nå, så er det her det brenner».- De ble laget i fjor høst da jeg var supersliten og fosset fram mot 50-årsdagen, sier Fronth og nikker mot stigene i flammehavet.

— Men på den andre siden er det ikke stort bedre ser du: is og minus 30, fastslår han.

Symbolske byggeklosser

Ved siden av teppet står en serie fotobaserte malerier av menn i hvite skjorter og dress som faller sammen

— Det snakkes så mye om «flink pike-syndromet», men det er ikke færre krav dagens menn stiller til seg selv. Man blir sugd inn i et vellykkethetsjag, og setter seg så høye ambisjoner at det går trill rundt for folk. Jeg merker det bare på meg selv, sier Fronth.

Alt dette tar han med seg inn til Oslo der tvillingskulpturene i betong skal stå som symbolske byggeklosser for våre demokratiske verdier. De kan settes sammen på ulike måter, noe Fronth også ønsker å gjøre ved senere anledninger:

— Det ene flagget vender ut, det andre inn, og settes de to skulpturene sammen, opphever de hverandre. De går på en måte opp i en høyere enhet. Og forsvinner.