Hva er det med 6. mai?

Mandag 6. mai kom det 21 mindreårige asylsøkere til Norge, mot to til tre om dagen tidligere. Den dagen og det antallet varet varsel om det som skulle komme.

Det visste du?

Jeg har fulgt tallene for ankomst av nye asylsøkere daglig i mer enn 25 år, og så at dette var en veldig forhøyet ankomst. Uka etter kom det 15 om dagen. Nå kommer det mellom 30 og 40 nye, mindreårige asylsøkere daglig.

Det er en kraftig bølge?

I flyktningfeltet går det i seksårssykluser. Det startet så smått med Ungarn i 1965, med et par hundre, og på tidlig åttitall kom de fra Vietnam. Men det begynte egentlig med Chile i 1987-88. Deretter Bosnia i 1993-94, Kosovo 1997-98, og Midtøsten i 2003-04 — det var en forsmak på det vi ser nå. Så Afghanistan i 2009-10 og Syria 2015-16.

Du er kritsk til myndighetenes beredskap for å møte situasjonen?

De har sovet i timen. I løpet av en uke var kapasiteten for å akuttplassere mindreårige spist opp. Og når det kommer mange mindreårige, vet vi at også mange voksne er på vei. Og familier. 6. mai var et forvarsel, og vi har vært på etterskudd hver dag siden.

Nå er etterslepet så stort at mottakssystemet i realiteten har brutt sammen.

Du er også kritisk til medias rapporter om krisen?

Medier og journalister er altfor situasjonsbestemte, og for lite opptatt av linjene. Der svikter pressen.

Hvilke linjer ser du?

Det som preger situasjonen etter hver bølge er at man har mobilisert så mye at systemet er utslitt. Så i stedet for å lage en plan for neste bølge, tar man pause, og begynner på nytt. Hver gang. Nå er etterslepet så stort at mottakssystemet i realiteten har brutt sammen.

Link AS driver asylmottak for enslige mindreårige i Tvedestrand. Her bor 40 gutter fra ni ulike nasjoner. Foto: Kjartan Bjelland

Tar Norge imot for mange eller for få?

Jeg registrerer at vi er blant de landene som tar færrest. Sverige tar 9000 i uka. I Libanon, som har en befolkning mindre enn i Norge, bor det 1,8 millioner syriske flyktninger. Er det for mye eller for lite? De er her, og vi må håndtere dem.

Du bosetter asylsøkere på oppdrag for staten. Hvem er de for deg?

Som student i Bergen var jeg involvert i aksjonen der den tamilske flyktningen Java Maria ble holdt skjult for myndighetene. Det endte med at hun fikk bli. Da jeg drev mottak for bosniske krigsflyktninger på Hamar kom mennene fra konsentrasjonsleire, noe de bar sterkt preg av. Så å si alle manglet fortennene. I leiren var det en vanlig avstraffelsesmetode å stille dem opp på rekke og slå dem i munnen med kolben på geværet. De som dro seg unna, ble skutt. Inntrykkene var så sterke at jeg dro til Bosnia for å bearbeide opplevelsene. I alle år siden har nettopp møter og samtaler med menneskene som kommer vært den viktigste motivasjonen for hvordan vi driver våre mottak.

Hva er mer kynisk med mine verdier enn en offentlig ansatt?

Du er blitt kalt asylbaron av Finansavisen, og høster kritikk for at du og de andre eierne av Link beriker dere på andres nød. Hvordan opplever du det?

Mine verdier er tuftet på mye frivillig innsats. Jeg tror ikke jeg har forandret meg så mye siden oppveksten rundt fotballmiljøet til Hødd på Sunnmøre. På nittitallet var jeg leder av avholdsbevegelsen i Norge. De verdier vi har skapt gjør det mulig å være en aktiv aktør når situasjonen krever det, som nå. Vi har midler til å ruste opp steder på egen risiko. Vi kan få fortgang på en måte vi ikke hadde klart uten å ha levert økonomiske resultater gjennom 15 år. Men god økonomi erstatter aldri den tiden du mister. Tid er den viktigste ressursen, penger et virkemiddel.

Du er blitt rik?

Jeg har en gjennomsnittlig høy inntekt og mer penger enn jeg noen gang trodde jeg skulle få, uten å anse meg som veldig rik. Men jeg er også forbanna stolt av det vi har gjort.

Har du forståelse for at noen mener du driver i en kynisk bransje?

Nei. Hva er mer kynisk med mine verdier enn en offentlig ansatt? Hvorfor er det mer høyverdig å jobbe i det offentlige enn i det private? Selv om man driver et aksjeselskap, betyr ikke det at profitt er eneste motiv.

V

ar det en stor overgang å gå fra UDI, hvor du startet din karriere?

Den største overgangen var å komme fra universitetet, som en slags superbyråkrat, og møte offentlig byråkrati i praksis. Der er det en mekanisme som sier at budsjettet må brukes opp, hvis ikke risikerer du å få mindre neste år. I det private har du midlene til disposisjon hvis du trenger dem, men du må ikke bruke dem opp.

Løsningen er ikke å ansette flere på Nav, men sosial interaksjon.

Eksempel?

Jeg jobbet i UDI da jeg fikk forespørsel om å etablere mottaket på Hamar. Staten sa at jeg trengte 32 ansatte, jeg klarte det med 18. Staten gav meg likevel penger til 32.

Var det derfor du startet for deg selv?

Mitt utgangspunkt er at jeg driver asylmottak billigere og bedre enn andre, ikke billigst, og ikke best, men med god kvalitet, ifølge tilsyn fra UDI. Og vi går med overskudd. Det er et paradoks, og et politisk dilemma.

Hvorfor?

Fordi jeg som aktiv i Arbeiderpartiet tilhørte et miljø som mente at konkurranseutsetting av tjenester ikke fører noe godt med seg. Men jeg ser at konkurranseutsetting er nyttig. På flyktningfeltet blir tjenesten bedre enn det offentlige klarer å levere, selv når de ikke har press på seg.

Hvordan møter vi som folk flyktningene?

Vi stiller opp med basarer, gaver og godvilje, men vi er et lukket folk. Vi gir ikke innpass til våre sosiale strukturer. Det gir grunnlag for noen refleksjoner.

Hvilke?

Vi er i en situasjon der mange diskuterer hvordan vi kan få flyktningene raskere i arbeid. Men hvordan får folk jobb?Gjennom sosiale nettverk! Løsningen er ikke å ansette flere på Nav, men sosial interaksjon.

Jeg har alltid levd av å gå motstrøms.

Har du mange tidligere flyktninger ansatt hos deg?

Halvparten av alle ansatte i vårt selskap er tidligere flyktninger. Mange får sin første jobb hos oss. Det er ikke fordi vi er spesielt snille, men de har den kompetansen på kultur og språk vi trenger. Hos oss får de uttelling for det de kan.

Du driver også to cubanskinspirerte kaffebarer i Kristiansand?

Jeg er glad i kaffe, og i Cuba.

Du gjør ikke noe av å skille deg ut?

Jeg har alltid levd av å gå motstrøms. Jeg er avholds, jobber med flyktninger og driver næring på Cuba. Mer motstrøms enn det kan man knapt bli i Norge. Jeg mener dessuten at mine idealer er like høye som enhver offentlig ansatt eller ideell organisasjon når det gjelder flyktningspørsmål.