KRISTIANSAND: — Jeg våknet av det første flyet og så begynte et helvete som sitter i meg ennå, sier kunstner og fotograf Per Fronth til fvn.no.

For ti år siden bodde han på et loft i Duane Street i New York. Der lå han og sov da det første flyet kom inn over nabolaget 11. september 2001. Det nordlige tvillingtårnet, som ble truffet først, ligger bare noen få kvartaler fra leiligheten hans.

Foto: Arkivfoto

— Det var nabolaget mitt som kom under angrep, forteller Fronth.

Han hadde tilbrakt tretten år av livet sitt i byen da den ble rammet av et angrep av utenkelige dimensjoner.

Fotograferte hendelsen

Etter å ha kommet seg ut av sengen, fikk han øye på et stort hull i det nordlige tårnet. Som mangeårige pressefotograf grep han instinktivt telefonen og kontaktet vaktsjef i VG om det som hadde skjedd. Deretter tok han kameraet og begynte å fotografere. Noen av bildene skulle vise seg vanskelig å bli kvitt.

— Man har bilder på netthinnen som aldri forsvinner, forteller Fronth.

Blant de bildene er menneskene som sto like ved hvor første flyet traff. Mennesker som klamrer seg til bygget mens røyken velter ut av den 110 etasjers høye bygningen.

— Det verste var menneskene jeg så stå over der flyet traff i det nordlige tårnet, sier Fronth.

Gjennom en kraftig telelinse kom han så tett på at han kunne se personene og ansiktene deres.

Nede på gaten nærmet han seg tvillingtårnene, hvor han ble kommandert bort av politi på stedet. Fronth hørte da det han beskriver som dunkelyder.

Måtte stoppe å telle

Da skjedde det som skulle gjøre mest inntrykk på fotografen. Bilder som i rent overlevelsesinstinkt har blitt pakket bort, men som tvinger seg fram ved spørsmål. Alle menneskene som valgte å hoppe fra tårnet.

— Det datt mennesker ned rundt meg og jeg måtte gripe meg selv i å stoppe å telle, forteller han.

Han hadde talt 18 mennesker som hoppet da han ikke lengre maktet å holde regnskap på livene som gikk tapt.

— Det var som å våkne opp i et mareritt. Du tror det ikke. Du tror ikke det øynene dine forteller deg, sier Fronth.

Helt fram til det andre flyet kom var det hele tiden en mulighet for at dette simpelthen var en ulykke.

— Den muligheten forsvant fullstendig da det andre flyet dundret inn i det sørlige tårnet. Da var frykten så massiv i alle menneskene rundt meg at det ikke var til å tro hvordan frykten tok tak i deg, minnes Fronth.

Frykten og sjokket som kom i etterkant skulle vise seg å vare i lang tid etter terrorangrepet og prege ham både som kunstner og menneske.

Har preget livet og arbeidet

To år etter terrorangrepet kom den første glimtet i arbeidet hans i «The Moment Of Terror». Siden har det sakte, men sikkert arbeidet seg fram og kommet mer og mer til syne. Han har blant annet som eneste kunstfotograf vært med de norske troppene i Afghanistan. For ham har det handlet om å følge konsekvensene av angrepet, noe han ikke kan forestille seg at han ville ha gjort ellers.

Han har ikke problemer med lyden av fly etter å ha våknet opp av flyet som krasjet inn i tårnet, men sier han blir redd ved lyden av artilleriaktige eksplosjoner eller av jordskjelv.

Fronth tror man vil bli vitne til lignende hendelser i fremtiden, selv om han forsatt har problemer med å akseptere det som rammet nabolaget hans for ti år siden.

— Det hatet som hadde bygd seg opp i noen få menneskers hoder og hjerter og som fikk det utslaget det fikk. Det vil vi se igjen og det har vi sett igjen, sier han og sikter blant annet til 22. juli.

Han mener de to hendelsene ikke er sammenlignbare, men at de likevel har fellesnevnere som sjokk og sorg.

— 11. september var en begivenhet som forandret verden. Det som skjedde i Norge 22. juli, forandret nordmenn og utvidet begrepet norsk.

Nærmere 3000 mistet livet

Han synes imidlertid det er viktig å se saken fra den andre siden også.

— Vi så på det som skjedde som et terrorangrep. De som utførte det oppfattet seg som frigjøringssoldater med svært få virkemidler, reflekterer han.

Nærmere 3000 mennesker mistet livet i terrorangrepet 11. september 2001. — Men det er langt flere menneskeliv som har gått tapt siden den gang, så summa summarum så står det ganske dårlig til med menneskene, men det står også godt til med menneskene, mener han.

Han tror massive voldshandlinger er med på å samle oss som mennesker, og binde bånd til de gode verdiene, som felleskap, toleranse og forståelse.

I dag kjenner han seg usannsynlig heldig og sier han ikke ville ikke vært den absurde hendelsen foruten selv om det har preget ham på godt og vondt. Han har bestemt seg for å gjøre det beste ut av det han har fått.

— Man spenner buen og sier at dette livet er veldig dyrebart og jeg skal forsøke å leve det så godt jeg kan.