LILLESAND: Så mange hadde møtt opp at 10-15 skuffede Scott-entusiaster måtte stå igjen på Tollbodbrygga da «Blindleia» la fra land. For hva var vel mer fristende enn en skjærgårdstur med litterært tilsnitt på en skyfri lørdag da høsten hadde tatt sommerhatten på? Det lille minus måtte jo være at det kunne være vanskelig å sette seg inn i fantenes vanskelige liv med nøden som nærmeste nabo på en dag med solglitter mot horisonten.Gabriel Scott selv ville nok ha fått en liten tåre i øyekroken om han hadde vært med om bord. For her var kunnskapen om hans forfatterskap på topp. De fleste hadde pløyd seg gjennom både del en og to av «Fant» — eller i det minste sett filmen med Alfred Maurstad i storform som Fendrik.I styrehuset om bord i «Blindleia» satt Kristine Gauslaa Gilje og var velinformert guide både i «Fant»s rike og i fantenes liv og levned. Godt assistert av Magne Songvoll og Anders Bjørnholmen.- Egentlig kunne en slik tur i «Fant»s kjølvann like gjerne vært foretatt i Grimstads eller i Arendals skjærgård. For handlingen i bøkene favner vidt. Men de mest dramatiske episodene skjedde utenfor Lillesand, fortalte Kristine.For det er slett ikke søndags-Sørlandet Scott skildrer. Her er det både voldtekter, tyverier og slåsskamper med draget kniv. Ikke noe «sørlanderi» her.Vi passerer Fantholmene der mange av de reisende slo seg til for kortere eller lengre tid, gjerne avbrutt av litt vedhenting i land. Gjerne ferdig oppkappet.Og langsomt passerer vi Kavringen, der Josefa, hennes lille sønn og kaptein Ugreia forliste. Der druknet de alle tre.På en liten holme ute i Skallefjorden havnet den aller siste fanteskøyta etter krigen. Folk prøvde å sette fyr på den, men den var altfor vasstrukken.I vinden på framdekket finner vi Øystein Haga og Torunn Markussen. Hun er vara for ham i fylkestinget. Begge har de lest «Fant». Det vil si, Øystein syntes del to, «Josefa», var så trist at han til slutt la den fra seg. Torunn kan fortelle at bestefaren hennes hadde en pram som var med under innspillingen av «Fant» på 30-tallet. Men ellers ligger nok «Kilden» hennes hjerte aller nærmest.- Jakob Jervell har sagt at den er Norges stilleste og vakreste bok. Du kan lese den mange ganger og bli litt klokere hver gang, sier hun.På høyttaleren er Kristine stadig aktiv. Hun beretter om hummerfiske og den fryktelige vinteren da Josefa og andre i følget frøs inne i en vik.Og hun forteller om skatten til en sjørøverkaptein som ble gravd ned her ute og som ingen har klart å oppdrive. - Bjarne Skeie har visst funnet den, lyder det på bakre dekk.