MARNARDAL: Da Edith Grimestads datter Hilde (28) tok livet av seg for tre år siden, laget Grimestad seg to forsett:— Dette skal ikke knekke meg. Jeg skal tilbake til et normalt liv, til hverdagen og jobben.- Jeg vil gjøre noe for å hjelpe andre i tilsvarende vanskelige situasjoner.Derfor tar hun imot Fædrelandsvennen dagen før hun skal delta på en konferanse for etterlatte ved selvmord. For hun mener det er hjelp i åpenhet. - Ingen person har ansvar for at Hilde tok livet sitt. Det var hennes valg. Jeg legger ikke skylden på noen. Jeg bebreider verken Gud eller noen fagpersoner. Jeg har måttet godta det. Men det er klart at livet ikke er det samme lenger, sier Grimestad.Hun har truffet etterlatte som gjør psykiatrien til syndebukk etter selvmord. Halv person

— Jeg kan forstå dem, for det er vondt å leve med at en av dine egne har begått selvmord. Jeg har vondt av dem som gir psykiatrien skylden for at det gikk galt med barnet deres. Da får de noe vondt i seg som de aldri blir ferdig med. Men vi må huske at i sorg er ikke folk helt seg selv, sier Grimestad.- For meg hadde det vært dobbelt ille: Først å ha det vondt fordi Hilde ble borte, og så for å hate legen hennes. Sånn vil jeg ikke ha det, sier Grimestad.- En må komme videre. Ingen er tjent med at du blir som en halv person og ender nedbrutt på uføretrygd, sier hun.Men det kunne vært nærliggende også for Edith Grimestad å klandre psykiatrien. Datteren Hilde hadde hatt psykiske problemer i mange år. 19. mai 2003 ble hun skrevet ut fra psykiatrien i Vestfold til en ensom hybel etter et mislykket selvmordsforsøk. Lytte mer

— Hilde var flink til å snakke for seg, og fagfolkene mente det ikke var fare for gjentakelse. Hilde hadde ikke lett for å slippe folk innpå seg, sier moren.16. juni døde Hilde.Om Edith Grimestad skulle gi et råd til psykiatrien, er det å lytte mer.- Fagfolk bør være litt mer observante og se etter tegn på at folk sliter psykisk. Ikke ta et nei for et nei. Ikke slipp folk for tidlig, og ikke vær for ovenfra og ned, sier hun.- Hadde Hildes selvmord vært til å unngå?- Hvis Hilde var blitt møtt av fagpersoner som hun kunne vært trygg på og som hun hadde god kjemi med, så kanskje, men jeg vet ikke. Hilde hadde trengt en person som kunne vært med i hennes tanker og problemer og det hun sleit med, sier Grimestad. Tar selvkritikk

Hun forteller at barn fra bygda Grimestad må flytte hjemmefra allerede etter 9. klasse. Hilde bodde på hybel i Kristiansand for å ta videregående skole. Siden flyttet hun aldri hjem igjen. Før hun døde tok hun maskinistutdanning i Horten, men slet med konsentrasjonsvansker, søvnproblemer og tidvis vrangforestillinger. Hilde ville ikke ha mer behandling frivillig, men var for «frisk» til å bli tvangsinnlagt. I stedet tok hun altså sitt eget liv. - Hilde hadde nok mer problemer enn vi var klar over. Årsaken til at hun tok selvmord vil jeg aldri finne. En får aldri svar. Og selvfølgelig har jeg bebreidet meg selv og tenkt gjennom hva jeg kunne gjort annerledes, sier Grimestad.I ettertid angrer hun på at hun var så opptatt av å ha det ryddig og ordentlig rundt seg.- For en alenemor i full jobb tok det bort tid som jeg kunne brukt til å være sammen med barna, sier hun. Hennes råd til ungdomsforeldre er å godta barna slik de er, og ikke kreve at de skal prestere. -Vi må gi barna ros for det de er, ikke for det vi ønsker at de skal være. Noen barn er trassige, andre er rotete. Kanskje er det greit at de er akkurat sånn, sier Grimestad.Etter Hildes død har hun fått nye verdier. - Bagateller og materielle ting betyr ingen ting lenger. Mange er så opptatt av materielle ting i dag at en skulle tro de skulle leve evig. Det som er viktig, er at vi bruker tid på hverandre, sier Grimestad.