EVJE OG HORNNES: Solveig Thorsen på Evje kjemper en fortvilet kamp for å få tilbake støttekontakten for datteren.— Se her. Slik er hun blitt, sier mor fortvilet når vi kommer inn i den kommunale boligen for psykisk utviklingshemmede. 36 år gamle Anne-Marit Thorsen halvt ligger i stolen sin. Sammenkrøpet i fosterstilling sitter hun og stirrer tomt på en tøyleke hun holder i hånden.Anne-Marit enser nesten ikke at moren kommer på besøk. For mor er det tungt å komme på besøk nå. Hun er fortvilet. Slik var ikke datteren tidligere. Hun har bare blitt verre de fire-fem siste årene.- Det har skjedd gradvis etter at kommunen fant at det ikke lenger var behov for støttekontakt for Anne-Marit. De skulle spare penger, sier Solveig. - Tragisk

— Det er tragisk at Evje og Hornnes kommune mener penger er mer verdt enn et verdig liv for Anne-Marit, sier Solveig.- Det er ingen tvil om at Anne-Marit er blitt verre etter at de tok fra henne støttekontakten, sier Asta Moen og Rita Bischoff Aas. De er selv mødre til psykisk utviklingshemmede. I det lille miljøet på Evje kjenner de godt til hverandres felles skjebne. Den enes kamp er alles kamp.- HVPU-reformen er blitt en ulykke for de tungt psykisk utviklingshemmede, sier Solveig Thorsen.Datteren fikk god hjelp, og fungerte etter forholdene bra på Nærlandsheimen og Landeskogen. Men i 1991 tvang reformen Anne-Marit til kommunal omsorgsbolig på Evje.Det gikk bra til å begynne med. Anne-Marit fikk med seg en av pleierne fra Landeskogen. Hun fikk komme på ferie. Hun ble stimulert. Senere fikk hun støttekontakt. Anne-Marit fikk være med på kjøreturer, hun var ute og gikk i sitt tempo, og hun fikk kommunikasjonstrening. - Så kuttet kommunen ut pengene til støttekontakt. Hun ble en del av fellesskapet. Tungt fungerende som hun er, ble dette etter hvert et problem for omsorgspersonalet. Anne-Marit «hemmet» opplegget. På tre-fire år er det fortvilet å se hvor dårlig hun er blitt. Nå er nok nok. Nå må det gjøres noe, krever Solveig. Samarbeidsproblemer

Hun er klar over at det krever stor innsats å hjelpe datteren hennes til et bedre liv. Anne-Marit er født psykisk utviklingshemmet, har bare syn på ett øye, hun har ikke språk, får epileptiske anfall, har bare en nyre som fungerer og høyt blodtrykk.- Men når vi sier ifra om hvordan vi opplever forholdene for våre, blir det tatt ille opp av betjeningen, forteller de pårørende. Skyves fra seg

Siden august i fjor har samarbeidsproblemene tårnet seg opp mellom de ansatte i omsorgsboligen og foreldrene. Derfor ble det leid inn en kommunikasjonskonsulent som skulle prøve å få partene til å samarbeide bedre. - I oktober i år etterlyste vi konklusjonen i rapporten. Den har vi enda ikke sett. Vi har ikke hatt et møte som pårørende i omsorgsboligen på ett år, sier Asta Moen- Nå ser jeg at personalet skyver Anne-Marit lenger og lenger fra seg. Hun er alltid alene. Når de spiser, sitter hun alene ved enden av bordet. - Før kastet hun ikke kopper og tallerkener, eller tisset i stolen, eller tok ned buksa. Nå gjør hun det, fordi hun ikke får kontakt. Litt fysisk kontakt og en støttekontakt ville roet henne ned. Med kontakt klarer hun til og med enkle arbeidsoppgaver på arbeidstreningsbedriften Setpro, sier Solveig Thorsen.johs.bjorkeli@fedrelandsvennen.no