Når folk sier de ikke har bodd hjemme på 25 år, svarer Ingrid at de har bodd hjemme hele tiden.— Hjemme har alltid vært der vi er. De tre jentene våre reiste ut for å ta utdannelse eller etablere seg. Men de vendte alltid hjem. Ikke til Bergen eller Mandal, men til Afrika, enten vi bodde i by eller bush. Hvis du spør dem, håper jeg de vil svare at hjemme - det er der mor og far bor, sier mammaen deres.Hun er kjemi-ingeniør og var vel egentlig eslet til jobb i en bedrift i Bergen. Han er siviløkonom og hadde kanskje sett for seg en fremtid på en høyskole eller et universitet.I stedet ble det altså 25 års FN-tjeneste i en rekke afrikanske land. Så lunefull kan skjebnen være. Til og med huset i Trondheim har de solgt for ikke så mange år siden.Oddvar fra Aurebekk utenfor Mandal studerte i Bergen, traff sin Ingrid, og jobbet en kort periode både på Universitetet og Handelshøyskolen.Første oppholdet ute var på tidlig 70-tall. Han ble engasjert som forskningsassistent ved Universitetet i Dar es Salaam i Tanzania. - Vi var unge, entusiastiske, grepet. Det første oppholdet står i en egen glans. Vi bodde bare ei dagsreise unna min bror Halvdan og var mye sammen med dem, sier Oddvar.Han og familien returnerte til Trondheim og geografisk institutt ved Universitetet i Trondheim etter et år. I fem år drev han undervisning, forskning og studier om Afrika. Da hadde han snudd bunka og syntes livet var teoretisk. Han reiste ut som juniorekspert for FN, i 1980, til Tanzania. Senere ble det Zimbabwe, det nye, frigjorte landet. Med stort hus og svømmebasseng i hagen. Ingen gjerder, barna hadde det trygt og godt.- Vi var oss bevisst at landet var ekstremt todelt, og at vi tilhørte den hvite, velstående delen. Fire år var vi i paradis. I ettertid ser vi at Mugabes uttalelser den gangen var alarmerende, sier Oddvar om landet som i dag ligger med brukket rygg.Ingrid har fristet et liv som «medfølgende».- Jeg har ikke mer enn et par års ordinært, betalt arbeid. Men jeg har hatt masse å gjøre likevel. I en fremmed kultur og med en ektefelle på stadig reisefot er det viktig og nødvendig at en er hjemme med barna. Og så har jeg hatt gleden av å være med på masse frivillig utviklingsarbeid. Det er billig å leie hjelp til husarbeid og slikt, det gir tid og overskudd til å jobbe idealistisk - som regel blant de aller fattigste. Jeg har hatt et veldig rikt og interessant liv, sier hun.Da de skulle flytte til Ghana, tok de turen med egen campingbil - med to av sine tre døtre. En tur tvers over det enorme afrikanske kontinentet. Hvor langt det er? Det aner ikke Jakobsens, de er vant til å regne turene sine i uker, ikke kilometer.- Denne turen tok sju-åtte uker. I daværende Kongo satt vi fast i flere uker, sammen med 40 lastebiler i et sumpete landskap. Vi måtte selv bygge en slags vei, ved hjelp av stokker og trær, minnes Oddvar.- Vi hadde drøssevis av uhell, men ingen dramatikk. Over alt møtte vi vennlige, hjelpsomme mennesker. Dessuten hadde vi hele tiden nok mat og rikelige mengder kokt vann, forteller Ingrid. Siden fikk Oddvar oppdrag i Tanzania igjen, utleid av FN til Norad. Senere ble det Namibia, et fantastisk land etter familien Jakobsens hjerter - i det sørlige Afrika.- Der fantes det mange enslige mødre med stort forsørgeransvar. Vi hjalp dem å skape arbeid, ved å skaffe noen symaskiner. Så klarte vi å eksportere produktene til Tyskland og til turistbutikker. Jentene var kjempeflinke, de trengte bare litt hjelp til markedsarbeid. Nå får de det virkelig til, sånt er moro å arbeide med, sier Ingrid.Oddvars jobb har i hovedsak vært programadministrasjon, hvilket vil si forvaltning av FNs bistandsmidler.- Inkludert forhandlinger med myndighetene. Mye papirarbeid som kunne vært gjort uavhengig av geografi. Det var mørkt da jeg gikk på jobb, og mørkt da jeg kom hjem. Svømmebassengene har jeg hatt lite glede av. Jobben var noen ganger et slit, men et spennende slit.- Etter 25 års praktisk erfaring med bistandsarbeid, kan det nytte?- Dette visste jeg alt om før jeg reiste ut første gang. Da jeg kom hjem og skulle undervise, måtte notatene mine justeres. Det er i alle fall nødvendig med tålmodighet fra oss som givere. Mange synes å tro at hvis man bare kaster penger på problemene, så løser de seg. Det er ikke slik. Men jeg tror vi er på rett vei når vi går i dialog med myndighetene og satser på å bygge strukturer som fremmer utvikling. Som givere har vi styrt og kontrollert for mye. Mottakerne må bestemme, de må ha eierskap, sier Oddvar.Som FN-medarbeider har han fleksibel pensjonsalder. Han valgte første mulighet, ved fylte 56 år. Han gikk av 1. januar.- Med en del lavere pensjonsutbetaling enn om jeg hadde stått lenger i jobben. Men vi slo til, vi hadde gledet oss til gode pensjonistdager på hytta. Vi har vært der hver eneste sommer de ni siste årene. Utenfor står en stålcontainer med vårt jordiske gods, og egentlig skulle vi nå vært i gang med utbyggingen av hytta, sier Oddvar.Det skulle ikke gå slik.Under oppholdet i Ghana adopterte ekteparet en liten gutt. Han heter Daniel og er nå 13 år.Mamma Ingrid kom sammen med ham til den norske skolen i Nairobi - han skulle få plass på ungdomstrinnet.- Så ble vi plutselig bedt om å overta et av Misjonssambandets prosjekter, og dermed ble vi ikke pensjonister likevel, ler Ingrid.De sa ja til å drive distriktsutviklingsprogrammet som støttes av Norad og omfatter jordbruk, helse, kvinneaktiviteter og utdanning. I Vest-Pokot - et område der tiden har stått nokså stille i nokså mange hundre år.- Vi skal ha ansvar for administrasjon og økonomistyring, nå som den hvite manns innsats fases ut. Rent praktisk drives det meste av arbeidet av den kenyanske lutherske kirke, og etter hvert skal de overta alt selv. Utdanning er en nøkkel i Afrika. Jeg er glad for at de har bygget jentegymnas i området vi skal til. Det fins tre hundre skoler i bispedømmet, hvorav seksti støttes av Misjonssambandet. Dessuten har den lokale kirken tatt opp kampen mot omskjæring og gjort et stort arbeid. Jo, vi tror det blir en spennende avslutning på arbeidslivet vårt i Afrika, sier de to.- Som misjonærer?- Selv om vi skal arbeide for Misjonssambandet, er vi ikke misjonærer i tradisjonell forstand. Vi er ikke forkynnere. Vår jobb er samfunnsbygging. Vi skal tale gjennom gjerninger og holdninger. Andre er utsendt som forkynnere. Ingen av dem lengter til Norge. Men begge vedgår at de har noen små savn.- Jeg savner påskeliljene, pinseliljene, krokusene og tulipanene, til tross for all fargeprakten her, sier hun.- Og jeg savner vår-skiturene i Trondheim-marka, sier han.- Ikke å ha te'an i tanga i Mandal.- Nei, tanga er så kald på de kanter. Vi vil heller vasse på vår egen lille strand i Tanganyikasjøen, der det er basseng-temperatur året rundt, sier de.- Og der har dere tenkt å dø, uten å se Fjellveien eller Sjøsanden først?De svarer ikke direkte på spørsmålet, kanskje fordi de fornemmer at de har mange gode år foran seg på et kontinent som er blitt deres.- Når vi får hytta i stand og alt i orden, blir det fint å være der. Så lenge vi har helsa. Når du blir syk kjennes nok norsk helsevesen bedre og tryggere. Ikke for det, jeg har vært på sykehus fire ganger, aldri i Norge. Sykehus både i Kenya og Tanzania har vært et godt alternativ for oss når vi først bor på disse kanter. I Sør-Afrika har de et helsevesen som kan måle seg med det beste. Vi håper vi kommer til å få mange fine år i Afrika, sier Ingrid.De 25 første har i alle fall vært en god begynnelse.