Han reiste torsdag.Det er EM i fotball, om det skulle ha gått noen hus forbi.I går kveld var det geriljastudio i Lisboa sammen med David Wathne og Mini Jacobsen.— Ja, jeg kaller det geriljastudio, da kan vi finne på hva som helst, sa han tirsdag.Nå vet vi hva de fant på.I kveld og nesten alle andre kvelder i en snau måned skal han kommentere kamper. Ingen aner hva han vil finne på.- Halvannen time hver kveld, en ganske grei arbeidsdag?Matta fnyser. Han er på stadion minst tre timer før avspark. Finpusser detaljene. Før det har han vært tre-fire timer på pressesenteret. Jaktet på «facts and figures», snoket siste nytt, raidet rykter og kontaktet kolleger.Dessuten skal han pendle mellom Lisboa og Porto og noen andre byer, det blir fort tre-fire togtimer daglig. Han er blitt for gammel til å henge i baren. I stedet har han med seg sengelektyre, på engelsk.- Studerer du spillerbilder og pugger navn?-De ligger stort sett på harddisken, sier han og setter pekefingeren i tinningen.Han vet hvem som er hvem. Prøver å ikke henge seg opp i detaljer, det viktigste er å snakke til bildene som vises på skjermene hjemme.- Vanskelig på direkten?- Vi har ikke rettetast, vet du. Jeg forsøker å være journalist, konsentrerer meg om å referere og kommentere hva som skjer. Uten å snakke kampen i hjel. Seerne må få ha opplevelsen sin litt i fred. Folk ser det er innkast, det behøver ikke jeg fortelle dem. Jeg er bevisst på å unngå floskler, og prøver å holde litt humør.- Det gjelder å være begeistret?- Ja, og det blir verre med årene. Jeg er litt redd for at gutten i meg skal dø. Når du passerer femti, forventes det i de fleste sammenhenger at du skal være voksen. Men i fotball skal du være gutt og litt gal.- Gleder du deg til EM?- Jeg har gruet litt, det er ille å være borte nesten hele juni.Han løfter blikket fra terrassebordet. Det lander på Oksøy fyr langt der ute. Enda lenger ute ligger hytta på Vige ved Trysnes. Det var der han skulle vært i juni.- Jeg var der hele sist helg. Dro ikke engang til byen for å se Startkampen. Var sikker på at de ville vinne uten meg.Han satt i Pioneren og prøvde seg på blega. Fikk ingenting, men er like blid. Hvor han enn er i verden, kjøper han fiskeutstyr.- Det flotteste kjøpte jeg under VM i Japan. En fiasko, sørlandske bleger skjønner definitivt ikke japansk. Men jeg holder på med dette lille forskningsprosjektet mitt, før eller siden slår det nok til.I årevis jaktet han på hyttedrømmen, før han fant paradiset i Søgne. Det er akkurat så fantastisk som han så for seg. Ikke rart han har gruet til EM.- Men i dusjen i dag morges merket jeg at jeg begynte å glede meg.Han tilstår litt motvillig at aller mest gleder han seg til hjemreisen. Finalen er ferdig 4. juli klokka 22.30. Matta hiver seg på et fly som går 02.30 om natta.- Jeg har sagt til Nancy og ungene at jeg lander i Pioneren på hytta den 5. juli nokså nøyaktig klokka tolv.- Hvem vinner EM, og hvorfor?- Jeg håper og tror Frankrike, fordi de har spillere som skaper begeistring hos publikum. Vi ser at de trives, at de har det moro og at vi har mye å lære av dem. De er etter min smak. Litt opportunister, de går nye veier og ikke etter boka. Ingenting skal være etter boka.Jo da, han lar seg begeistre av fotballen. Det har han gjort hele livet, enten kula har vært hobby eller levebrød. Og aldri har han levd etter boka. Jeg har en fornemmelse av at Matta er mer opptatt av unntakene enn av reglene. Fintene er varemerket, både på gressmatta og i livet.Han har opplevd det meste som fotballspiller gjennom tjue sesonger på a-nivå. Siste kampen som 37-åring, nå spiller han på to av Starts old boys-lag. Så slipper han å spille golf.- Jeg ble kåret til årets spiss som 35-åring, det er ikke verst.Men proffkarrieren ble det aldri noe dreis på?- Nei, det ble bare tre-fire måneder i Skottland. Jeg fikk mer enn tjue seriøse tilbud. Det var flatterende, men jeg slo aldri til. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor.Årsaken til det korte oppholdet i Skottland kjenner han. Han var for gammel, og derfor for stri og selvstendig.Han møtte opp til trening i snøvær, med votter på hendene. Hjemmestrikkede, med hjerter på, laget av ei jente i klassen hans på Møvig skole. - Ta av vottene, sa manageren til den puslete nordmannen.- Niks, sa Mathisen, jeg spiller med huet og beina, ikke med hendene.Han ble sendt i garderoben, og konfliktene fortsatte.Til høsten skal han på guttetur, se Norge-Skottland på Hampden Park. Minnene strømmer på.- Det var der, i 1978, jeg leverte min aller beste landskamp. Vi ledet 2-1 til sju minutter gjenstod. Trond Pedersen spilte skadet, han ville hjelpe kompisen Helge Karlsen på benken til en landskamp. Så rant det inn to mål, vi tapte 3-2. Det er Trond, det.- Scoret du?- Jeg la opp til begge. Og egentlig scoret jeg det ene som Arne Larsen Økland ble kreditert. Han sa det traff krøllene hans, men det er umulig å se på videoen, flirer Matta.Det første han husker fra sitt unge liv er Lyngdal stadion, det må ha vært i 54 eller 55. Pappa var banemester, mamma hadde kiosken på stadion - lille Svein bodde der.- Min kjærlighet til fotball er inderlig, det kan ingen ta fra meg.- Er fotball livet eller livet fotball?- Fotball er bestemt ikke livet når du har familie. Det fins andre og viktigere ting i tilværelsen.Matta har opplevd tre. Fødslene til Jesper for 17 år siden, Ingrid Marie for 15 år siden og Anne for 8 ½ år siden. Sånt setter både seriegull og landskamper i perspektiv.- Fotball handler ikke om liv og død, slik det er i virkeligheten. Men den er et fantastisk gøy sidespor. Jeg skylder fotballen det meste i livet mitt. Den var hovedingrediensen både da jeg spilte og så senere som levebrødet mitt.Villaen på Gimlekollen tyder på at han har til mer enn salt i grøten. Tre hundre kvadratmeter på fire plan. Fotballøkke som nærmeste nabo. Utsikten er nevnt. Kunstgress, selvfølgelig, på terrassen.- Det er nokså tilfeldig at vi bor akkurat her, vil du høre historien om huset?Det vil jeg.Han kjøpte ei tomt lenger nede på Gimlekollen. Samtidig kausjonerte han for en kompis som gikk konkurs. Han måtte gi banken 200.000, og tomta ble solgt.Året etter var han på Idda, på jobb på Fædrelandsvennens sportsredaksjon. En ukjent mann kom bort og spurte om han var på jakt etter tomt.- Ja, for så vidt, sa Matta.De kjørte til Kristins vei 12. «Her er tomta og her er tegningene. Jeg skaffer alle materialer til innkjøps-pris», sa mannen.Matta hentet Nancy, og så sa de ja.- Änglar, fins dom?- Det lurte jeg også på. Derfor spurte jeg senere denne ukjente mannen hvorfor han gjorde det han gjorde.Svaret var enkelt: Fotballen.Litt mer detaljert: Karsten Johannessen - Mattas læremester, venn og reservepappa - trente Vindbjart. Han var i forhandlinger om ny kontrakt, og ble spurt om hva han krevde.- Ikke annet enn at dere skaffer Svein ei tomt til erstatning for den han mistet, svarte Karsten.- Karsten selv har aldri sagt noe. Det sier mye. Sier Matta, forbigående ydmyk. Og legger til at egentlig burde de ha bodd i Dyreparken, så glade som jentene i familien er i dyr.- Vi har kaniner, fisker og katter. Nei, forresten, bare en katt. «Myggen» er død. Han liknet navnebroren, stakk av hver natt. En sen kveld syklet Nancy rundt og lette og ropte på «Myggen», jeg ble litt mobbet av naboene som trodde vi hadde besøk fra København.På hytta steller jentene med to hester på en nabogård. Far er, eller var, mer opptatt av travere. Sammen med vennen Jørn Eriksen kjøpte han i sin tid fullblodsen Pil Rigel. Hun vant en del i begynnelsen, så gikk alt galt.- Da døpte vi henne om til Pil Råtten. Nå er hun for lengst blitt pølser.Andre investeringer har åpenbart vært mer lukrative, selv om hesten også gikk i pluss.Huset er fullt av bilder; Kjell Nupen, Jakob Weidemann, Jens Johannessen, Viggo Aadnevik, Bjørn Aurebekk, Kai Fjell, Reidar Fritzvold og mange andre, pluss skulpturer av Dagfinn Kjølsrud og Nils Aas. - Uttrykk for kunstinteresse eller investeringslyst?- Jeg vokste opp sammen med Kjell Nupen og ble fanget av fargene hans - særlig de blå. En kompis drev kunsthandel, jeg kjøpte når jeg hadde noen kroner til overs. Jeg tenkte nok investering, etter hvert er jeg blitt glad i dem og ingen er solgt. Jeg er vel sånn middels kunstinteressert, krabba av Fritzvold fra 1958 er favoritten. Og så Nils Aas' fotballspillerskulptur - jeg fikk den som «Årets spiller», og satte særlig pris på at det var medspillerne som kåret meg.Han satset på gullgraving i Sør-Amerika. Fikk solgt seg ut med gevinst før det gikk helt galt med Equa-Nor. Matta er som katta, han lander på beina.Egentlig har han ikke særlig greie på finans. Han har stolt på vennen Jørn Eriksen som er god for flersifrede millionbeløp. Når det regner på Jørn, så drypper det på meg, resonerte han.- Det er litt gambler i meg. Jeg satset på ovnsproduksjon i Portugal. Fikk aldri utbytte. Nå er fabrikken flyttet til Polen og går så det suser. Jeg eier en prosent av fabrikken, aksjene går til himmels - jeg har solgt en del av dem.Gullegget ble trolig lagt med ballbingeselskapet han driver sammen med Pål Lydersen, Torgeir Ropstad og Tore Løvland. I år håper han på 25 millioner i omsetning og aksjeutbytte i størrelsesorden «ei halv årslønn». Det kan være så mangt, Matta var mer presis med pasninger enn han er med tall.Underveis har han selvfølgelig gjort dumme investeringer også. Innen data. Han vil ikke nevne navn. Eller tall.- Tapt et hundre tusen eller to?- Ja, noe sånn. Jeg har ikke fortalt Nancy, jeg gjør meg fort ferdig med nedturer.I snart ti år har han vært i TV2, hele tiden med hjemmekontor i Kristiansand. Det var en forutsetning. Matta er erkesørlending, tror ikke det er levelig andre steder på kloden.Han er lite på skjermen, steller mest med rettighetsforhandlinger. Fotball EM koster 70 millioner.Under forhandlingene om skandinaviske rettigheter til fotball-VM i Japan krevde de 100 millioner dollar. Da reiste Mathisen seg og gikk. Halvannet år senere signerte han en avtale på under tjue millioner dollar.- Som fotballspiller levde jeg av å finte ut folk. Jeg prøver å holde teknikken ved like i forhandlinger også, flirer Matta.- Skal vi snakke om livet, eller fins det ikke noe liv uten ball?- Jeg er kjempefornøyd med livet utenfor matta. Har to friske foreldre. Familien har det fint, tre greie unger og ei flott kone. Det er viktigere enn noe annet.- Du skulle egentlig blitt lærer?- Ja og nei. Jeg hadde neppe noe kall. Det ble Lærerskolen fordi den lå på Lund, like ved Stadion. Han slapp gjennom nåløyet, med et nødrop. Mest kritisk var det i faget forming.- Vi skulle stille ut ti arbeider for å bestå. Jeg hadde bare ni. - Men ti tommeltotter?- Tjue, minst. Så gikk jeg til Husfliden og kjøpte ei enkel, trehvit bokhylle. 87 kroner, min beste investering. - Du jukset?Matta trekker på det. Legger hodet på skakke, krøller panna og ser på meg med bedende, blått bikkje-blikk.- Jeg sa jo ikke at jeg hadde laget den, jeg tok bare av prislappen og satte den sammen med de andre tingene mine.Finta fungerte. Han fikk «bestått» på vitnemålet. Jobbet tre år som lærer på Møvig. Elevenes senere skjebne er uviss.Til Matta, derimot, har skjebnen alltid smilt.Han byttet ut kateteret med en motebutikkdisk i Kvadraturen. Etter to år meldte han overgang til Fædrelandsvennens sportsredaksjon. I dag karakteriserer han ansettelsen som absurd. Han jobbet i avisen, var trener og spiller i Start - og skrev om Start. I fjorten år varte denne hatteleken. Men Matta er en fleksibel mann. Nesten like rund som lærkula, sier noen.- Jeg har vært ufortjent heldig med det meste. Har sluppet unna de store nedturene.- Ingen sorger?- Livet er jo litt berg- og dalbane. Jeg har ikke mistet noen nære. Men det er en slags sorg at Jesper, som spiller på Start 2, er så plaget av allergi og astma. Nå er han med i et forskningsprosjekt, får ukentlige sprøyter og blir kanskje frisk om tre år.- Når gråter du?- Når det skjer noe med unger. Som da jentene ble drept i Baneheia, den ene gikk på Fagerholt skole der Nancy er lærer. Eller da Erlend ble drept av steinen på Fagerholt, jeg trente ham i fotball. De to tragediene gjorde noe med meg, til tross for at jeg ikke var personlig rammet eller involvert. Jeg blir tenksom av sånt, selv fotballen ble helt uinteressant i de to periodene.Blant de store gledene i Mattas liv er medlemsskapet i sangkoret «Ni liv». Da har bare en eneste øvelse i året, ingen opptredener. Det passer Matta perfekt, han har aldri vært kjent for sin utholdenhet.Dessuten er han klein til å synge, så det er nok best slik.- Øvelsen er ikke som andre øvelser. Den starter på Hartmanns Brygge, i båt. Oddleiv Moe serverer fargerike og tvilsomme paraplydrinker til oss andre; Pål Lydersen, Kai Eriksen, André Tambini, Paul Richardsen, Olav Klepp, Vidar Berg-Hansen og meg. Så har vi med oss to «hangaroundere» - min bror Petter og Tore Løvland - de slåss om den siste plassen i koret.- Og så synger dere?- Med mat, det vil si havets delikatesser, i munnen. Og så setter vi kursen mot Søgne. Det er en lang øvelse.På boosteren spiller de CD'er med vestlandsviser av Busserulls, Bjørn Eidsvåg og Vestlandsfanden. De har tekstene på ark og prøver å holde tritt med forsangerne.- Det høres ikke vakkert ut?- Jeg er ikke så sikker på at det ser så vakkert ut heller. Men det er skrekkelig moro, sier Matta.For når de ikke synger, snakker de.Om fotball, selvfølgelig.