— Vi gikk sammen opp og ned kirkegulvet, slik vi hadde håpet og drømt om. Høydepunktet var da vi gikk ned på kne og presten ba for oss. Vi var i mål. Det største øyeblikket i våre liv, forteller Tora Løland og Line K. Bragstad.

Jentene har vært kjærester i fem år.

I sommer inviterte de til bryllup. Partnerskapsinngåelse synes de høres for business-aktig ut.

Teologistudenten fra Lillesand og ergoterapeuten fra Trøndelag stråler av lykke - en måned etter «giftermålet». Paret bor for tiden i Oslo, men er på helgebesøk hos familien i Lillesand. De nygifte byr på kaffe, wienerbrød og samtale til ettertanke.

— Vi ville så gjerne ha noe mer enn tre minutter med en dommerfullmektig i Tingretten. At vi ble det første homofile paret som har fått kirkelig velsignelse på Sørlandet, gir håp om at andre homofile også kan få det til. Selv om det ikke er så lett, er det langt fra umulig, sier de.

For det lesbiske paret ble det bryllupsfeiring tre dager til ende. Med vielse hos byfogden, velsignelse hos Bymisjonen og familiefest i Lillesand.

Men de to lesbiske kvinnene måtte kjempe lenge for å få seremonien de ønsket seg.

— Vi er kristne homofile og vant til å være ekskludert. Jeg har vokst opp i Indremisjonen og forventet ingenting, sier Tora.

Hun tar master i kristendom ved Universitetet i Oslo, og det var gjennom kolleger i Kirkens S.O.S. at paret kom i kontakt med prest Øyvind Stabrun i Bymisjonen.

— Det var en lettelse at det ordnet seg. Seremonien i Bryggekirken ble en vakker og minnerik stund, med levende lys, salmer, sang og tekstlesning - og familiene til stede.

— Men det er trist at vi ikke bare kan gå til den nærmeste kirken på hjemstedet, at vi stenges ute, sier hun stille.

Paret orket ikke engang gå runden og spørre, orket ikke få avslag. Det krever mye. Det er et hardt slag i ansiktet å få nei. Det vet de, av lang og smertelig erfaring.

— Det gjør vondt å høre kirkens representanter si «vi beklager, vi velsigner ikke homofile». Vi gikk derfor der hvor de er mest åpne og inkluderende - til gateprest Øyvind Stabrun i Kirkens Bymisjon, forteller Tora.

Bryllups-suiten

Line byr på mer kaffe:

— Vi holdt vi fest på Hotell Norge i Lillesand. Bryllupssuiten er inkludert i prisen, men vi var litt spente på om tilbudet gjaldt for oss også. Det gjorde den, og vi kunne stige inn i Hamsun-suiten, forteller hun.

Tora og Line tror kirken en dag vil beklage at de har gjort feil overfor homofile. -Holdningene vi møter gjør at vi føler oss mindreverdige. Det er ingen som lager så mye bråk for homofile som nettopp kirkens representanter, sier de.

Trist tenåring

Allerede som 13-åring forsto Tora Løland at hun var homofil. Hun forelsket seg i jenter, men sa ingenting, ikke til noen. Tenårene i den sørlandske småbyen vil hun ikke snakke om, men hun hadde det vondt og var mye alene. Det vanskeligste var å ikke få være seg selv.

— Jeg vokste opp i en kristen familie og var en del av miljøet i Indremisjonen i Lillesand. Det gikk tre år før jeg sa noe. Jeg var nervøs for hvordan familien ville reagere. Det er vondt å vokse opp og høre negative ting om deg selv. Vi tar det opp i oss, interaliserer homofobien, som het heter på fagspråket.

— Synd og skam, er voldsomme ord å bære, sier Tora.

I dag synes hun det er frekt å uttale seg så kraftig på vegne av Gud.

— At folk er så bastante skremmer meg. Men ting forandrer seg, kirkens holdning til kvinnelige prester er et bevis på det. I dag er det ingen biskoper i Norge som nekter å samarbeide med kvinnelige prester. Det går fremover, selv om det går sakte, sier hun.

Løland er med i styret i Åpen Kirkegruppe, men medgir at hun har vurdert sitt forhold til kirken.

— Ja, en periode da jeg var yngre var jeg ikke så glad i kirken. Jeg er ikke så glad i den nå heller, men som kristne forholder vi oss til Gud. Jeg tror på Gud, ikke nødvendigvis på presten, sier hun.

— Dersom alle som ikke er enig med kirken i ett og alt hadde meldt seg ut, ville vi fått en smal, liten kirke. En kirke som står for en type kristendom som ikke nødvendigvis er en god kristendom. En dag vil kirken velsigne partnerskap på lik linje med ekteskap. Det tror vi på. Vi vil være innenfor og påvirke prosessen fremover, sier de.

Hadde guttekjærester

Line var tregere enn partneren til å komme ut av skapet.

— Det var strengt tatt da jeg møtte Tora for fem år siden at jeg våget å si det. Jeg hadde noen guttekjærester, mest for mammas skyld. Hun snakket mye om barnebarn og bestemorsrollen.

Men prosessen gikk greit.

— Da mormoren min på 85 år reiste seg og ga Tora hånden og ønsket henne velkommen i familien, var det en aksept som gjorde godt. Å bli inkludert av familiens overhode er ingen selvfølge. Det betydde mye, selv om hun syntes det var snodig da vi forlovet oss.

Jentene deltar ofte og gjerne i samfunnsdebatten. De er kritiske til Kristelig Folkeparti og hadde håpet partiet ville gi til kjenne en større toleranse i valgkampen. Jentene er kritiske til partiet som fortsatt ikke vil tillate at homofile par får adoptere og også forbyr kunstig befruktning av lesbiske.

-Men fosterforeldre kan vi være. Hvor er logikken? spør det nygifte paret.

— I dag kan til og med enslige adoptere, men når jeg bor sammen med Line er det blankt nei. Det er ikke bare frekt men tullete å hevde at en mor er bedre enn to. Vi forstår heller ikke at homofile holder som forbilder for fosterbarn, men ikke for adoptivbarn og egne barn. Dette lukter av dobbeltmoral, mener jentene. De har følgende bønn til regjeringspartiet:

— Si ja til en nøytral ekteskapslov. Evnen til å elske er uavhengig av kjønn, legning eller nasjonalitet. Det tror vi Gud synes også.

Stolte foreldre

Foreldrene, Reidun og Georg Løland lytter. De har fire døtre og er stolte av dem alle sammen. Det er familien som har oppmuntret paret til åpenhet.

— Det vanskeligste har vært å ikke få lov til å si noe, forteller de.

Begge har for lengst meldt seg ut av Indremisjonen.

— Vi klarte ikke å være i en menighet med et slikt syn. Det var ingen vilje til å endre sine holdninger, sier mamma Reidun.

— Jeg innrømmer at jeg iblant føler bitterhet når jeg kjører forbi Vestre Moland kirke i Lillesand og vet at datteren vår ikke er god nok for dem, sier Georg Løland.

I ettertid har han imidlertid tenkt at hun neppe kunne fått en finere seremoni enn den hun fikk hos Bymisjonen.

— Vi er så glad for at Tora har det bra nå. Og det beste av alt er at vi har fått en svigerdatter som er både hendig og flink, smiler han.

Det som har imponert foreldrene mest er at Tora og Line har bevart troen på kirken, at de har styrke og trygghet nok og velger å være der.