KRISTIANSAND: — Vi gledet oss mest av alt til å komme ut av barnehjemmet. Det var som et fengsel. Vi følte oss innestengte og veldig alene. Her har vi fått kjærlighet i bøttevis og trygge rammer. Vi har alltid lengtet etter å være en familie. Det er vi nå. At også mamma kommer på besøk så ofte hun har lyst, gjør godt, sier fjorten år gamle Mette Hvalen Tinnvik fornøyd. I fem år nå har hun bodd hos fosterforeldrene på Hånes sammen med søstrene sine, Cecilie og (17) og Hege (9). Røff barndom

For de tre jentene har barndommen vært i røffeste laget. Omsorgssvikt og rus preget hverdagen før barnevernet grep inn. Storesøster Cecilie forteller:- Det var vanskelig for en niåring å passe på både mamma og to mindre søsken, betror hun.- Pappa hadde store psykiske problemer. De ble skilt. Mamma fortsatte å ruse seg, fikk ny mann og etter hvert kom også lillesøster Hege. Jeg var sliten. Jeg var jo bare et barn selv. Det er en åpen, raus og lavmælt gjeng som sitter rundt frokostbordet i Havreveien. Når fosterfamilien stiller opp for Fædrelandsvennen er det først og fremst i håp om å gi et bidrag til kampanjen som pågår for å rekruttere flere fosterhjem her i landet.- Kampanjen er viktig. For mange barn kan fosterhjem være redningen. Vårt råd til folk, som kan tenke seg dette, er at de melder seg på kurs og ser om det passer. Det viktigste er å ha normalt folkevett, være glad i barn og ha lyst til å jobbe med barn. For oss personlig har dette gitt mye glede. Det er spennende å se jentene vokse opp, hvordan de utvikler seg og får venner og interesser, selv om det har vært tøffe tak i blant, sier Aud Mona Sundt. Sa ja til hele søskenflokken

Ekteparet hadde vært alene og barnløse i 20 år da de fikk en hel søskenflokk i fanget. Vi kunne ikke få egne barn. Adopsjon var vanskelig på grunn av min revmatisme, trodde vi. Den gang var det strenge krav til helse. Vi så en mulighet som fosterforeldre og meldte oss på et opplæringskurs. Plutselig ringte telefonen, og vi ble spurt om vi ville være fosterforeldre. Ikke bare til en eller to, men tre barn! Vi sa ja til hele flokken, sier hun og smiler lunt. God kontakt

Ikke bare åpnet ekteparet Sundt dørene for søskenflokken på tre. De har hele tiden hadde god kontakt med jentenes biologiske mor, begge fedrene, besteforeldre, tanter og onkler. I en bursdag nylig var det tretten familiemedlemmer samlet til bords.37 år gamle Beate Hvalen sender baguetter og er en naturlig del av frokostgjengen. Hun kan ikke få fullrost fosterforeldrenes varme og raushet. - Jeg er glad for omtanken og kontakten vi har. Heldigvis for meg er de ikke bitre. Vi har en god tone nå, mye takket være rausheten her. Ikke alle klarer å få til en sånn ordning. Det viktigste er vissheten om at barna mine har det greit, sier hun. Rus

Det har de ikke alltid hatt. - Det er sårt noen ganger å tenke på at jeg leverte jentene mine fra meg til barnehjemmet, og gikk ut for å ruse meg. Jeg taklet ikke situasjonen. Det var total mangel på omsorg. Eldste jenta fikk alt for mye ansvar, alt for tidlig. Det var kniven på strupen, men ting fungerer om man vil samarbeide, sier hun. I dag har også mor det bra og gleder seg over at jentene klarer seg fint. Hun har vært rusfri i seks år.- Men jeg har ingen garantier når det gjelder fremtiden. Derfor er det godt å vite at jentene har det bra her de er nå, sier hun stille. Det koster å stille opp, selv om hun ikke vil ha ansiktet i avisen. Beate Hvalen har valgt å være ærlig og nevner en episode fra i sommer.- Vi gikk i Markens, da så vi en narkoman komme gående med sprøyten i munnen. Hege spurte, mamma gjorde du også sånn?Ja, måtte jeg svare.Så rått, så tragisk. Men det ble bare slik. Mor forteller om opphold på institusjon, ny mann, hus og jobb.Fosterfar serverer mer kaffe og klapper henne ømt på skulderen.- Hadde du motarbeidet prosessen, hadde vi alle fått det vanskelig. Du har, tross alt, bidratt til at dette ble lettere for oss, sier han.Døtrene og fostermor nikker og er enige.