Sommeren hadde tidlig generalprøve i år. Hagene står i flor, og i Baneheia har badevannet alt sneiet oppom 18 grader. Det skal visst bli en sommer av de sjeldne også, i følge væreprofetene. Dem om det. Vi som bor langs kysten har lenge sett tegnene på at sommeren er i anmarsj, berg av sorte søppelsekker står mer eller mindre skjebelig dynget rundt utplasserte hyttekonteinere langs bygdeveiene etter helgeslutt. Folk har kneppet opp husene sine i uthavnene etter vinteren.Det er liv og røre igjen i Homborsund, Brekkestø, Ulvøysund og Korshamn, ansatsene til byer som aldri ble ordentlige byer. De ble frakjørt av utviklingen. Da transportteknologien endret seg og seilene ga vike for motor i båtene, kom stagnasjonen. Da bilen endelig vant over hesten og båten var det helt slutt. Uthavnene ble museer i privat, teigblandet eie.På dette tenker jeg når jeg kjører E 18 forbi Søndeled og ser at et nytt stykke av den hardt tilkjempede stamveien snart er klart til trafikk. På dette tenker jeg når jeg leser at arbeidet med den nye parsellen av E 39 over Kvinesheia er i gang.Fremskrittet kommer, men hva tenker de om det i Risør og Farsund? Kanskje ikke all verdens. Det er lenge siden disse byene var knutepunkter for ferdselen langs kysten. Både Risør og Farsund kommer nærmere resten av landet når de nye veistykkene er på plass. Reisetiden krymper også herfra. Men fordi innkortingsgevinstene blir enda betydeligere for steder som ligger tettere på stamveien, blir inntrykket av at slike byer ligger avsides også mer slående.Det er mye psykologi i slikt og enda mer lokaliseringskraft. Helt øst i Aust-Agder har det nå blitt så rart laget at Brokelandsheia, før et tilnærmet øde stykke skog, nærmest er blitt et lite pressområde. Her skyter kontorbygg, butikker og boliger opp, mens stolte Risør mer og mer blir sommerkulisse for trebåter, kammermusikk, brukskunst og avgåtte ministeres rekreasjonsbehov.Helt vest i Vest-Agder er tegninga fortsatt ikke så tydelig. Vi ser ennå ikke helt hva slags ny tjenestegeografi den nye veien gir opphav til. Men høy aktivitet på Elkem, Alcoa og Bredero kan ikke skjule at Farsund, som alltid har vært en stille by, de siste årene er blitt enda stillere. Byens usentrale beliggenhet har medført at den ikke lenger er noe førstevalg for plassering av virksomheter som skal yte tjenester til store befolkningsgrupper i nærliggende oppland. Sykehuset er i praksis under avvikling og det samme er Forsvarets aktiviteter. Kontrasten mellom Farsund og Kristiansand er interessant. Kristiansand, som før huset tre store militæranlegg, og dermed også var et opplagt bombemål i krig, har mistet dem alle. Men dette har skjedd nærmest uten at det kan avleses i befolkningsstatistikken. Kristiansand trekker i kraft av sin sentrale beliggenhet nye virksomheter og funksjoner fortere enn svint. Med Farsund er det motsatt. Flekkefjord, Lyngdal og Vigeland har alle en bedre relativ beliggenhet for morgendagens næringsliv og offentlige tjenesteyting enn kaper— og rederbyen i havgapet. Lyngdals nyvunne bystatus er i så måte mer enn et skjemt, den er en pekepinn om ubønnhørligheten i regionaløkonomiens tyngdelover. Og hvem vet, kanskje dukker det opp en parallell til Brokelandsheia i vest også.På ett vis sett kan Risør og Farsund bli de nye uthavnene i Sørlandets bystruktur. Men det behøver ikke å gå slik. Eller for å si det på en annen måte. Innenfor sine regioner kan Risør og Farsund by på bokvaliteter som få andre lokalsamfunn kan tilby. Mange av de gamle uthavnene ble i sin tid spøkelsessamfunn fordi de ble liggende så helt håpløst i forhold til nye arbeidsplasskonsentrasjoner. Derfor ble de etter hvert fraflyttet. Verken Farsund eller Risør ligger tett på andre større byer, selv om avstanden fra Risør til Arendal er i grenseland for akseptabel pendlingsavstand. Men begge ligger innenfor grei reisetid til nærliggende småsentra. Derfor er de heller ikke dømt til noen undergang. Dersom det lykkes å utvikle vekstkraft i Listerregionen og i Østregionen vil det være fullt mulig for byer som Farsund og Risør å dra nytte av utviklingen, selv om rollene kan bli andre enn før. De økonomiske gravitasjonspunktene vil med nødvendighet trekkes mot stamveien. Det nytter det ikke å kjempe mot. Ringvirkningene i form av bosetting kan derimot like godt høstes lengre vekk. I Vestfold har småbyer som Åsgårdstrand og Stavern levd høyt på å tilby skjermet bokvalitet godt unna hovedferdselsåren i et av landets fremste pressområder. Kanskje har de alt i alt vunnet på nettopp det.Sommeren gir småbyene langs kysten vår anledning til å vise smørsiden opp. Det gjelder for Farsund og Risør også. Det er da det blir vanskelig å forstå at noen frivillig vil sette seg på en balkong på Brokelandsheia og stirre over asfaltørkenen mot nye Cinderella kafé som en slags tributt til livet. Det blir i så fall like absurd som å kjøpe bolig på Bellevue i Kristiansand i påvente av at det planlagte høybrukomplekset vestover fra Gartnerløkka skal danke ut trafikkmaskinen i Bjørvika i Oslo som nasjonal bunnotering i sjangeren by- og trafikkplanlegging.I et slikt perspektiv ligger det mye fremtid i uthavnene, nye som gamle.