Merkenavn brukes ofte til å markedsføre typiske høyprisvarer, bare se på de to første navnene i overskriften. Ved å etablere et merke som forbindes med status, trendriktighet, design eller kvalitet kan produsenten kreve en ekstra pris, uten at varen nødvendigvis er så mye bedre som prisen skulle tilsi.Men mange merker brukes også til å markedsføre de billigste av de billige varene, bare se på hvordan de store matvarekjedene alle sammen trekker fram sine egne produkter i et litt lavere prisleie enn andre, lignende produkter. Også i vinens verden finner vi merkevarer, både i den eksklusive og den billige varianten. Vi kan like det eller ikke, men vin er et konsumprodukt på linje med cornflakes, melk og sukker, og markedsføres på samme måte. Store såkalte vinhus i Bordeaux var de første som forsto at vin også kunne selges som merkevare. Merkene — Rotschild, Latour og Mouton for å nevne noen - var først etablert som luksusvare. Deretter brukte man luksusmerkene til å markedsføre betraktelig enklere viner. Etter hvert som stadig mer av verdens vinproduksjon utføres av enorme næringsmiddelkonglomerater, der vin bare et av mange produkter, blir merkevarer mer og mer viktig. I Australia og USA dominerer allerede denne typen viner markedet. Vel vitende om at mange som kjøper vin har relativt liten kunnskap om, eller interesse for, det de skal kjøpe, dreier mye seg om å ha en etikett som slår i hyllene, noe som konsumenten kjenner igjen, føler er trygt å ta med seg i handlekurven, noe som man forbinder med en viss prestisje, og gjerne noe som er lett å uttale. Men husk at et fint ytre ofte dekker over et svært frynsete indre. Også i vinens verden.