I stedet for å jage etter feite, politiske bein har hun startet jakten på familie. Foreløpig består byttet av en samboer. — Hva heter den utkårede?- Rune Larsen.- Stakkar!- Ja, der er altså ikke han Rune Larsen. Min Rune er nokså klein på gospel, flirer Mette Gundersen.Derimot er han god på elektronikk, tror hun. I alle fall så god at National Oil Well - det som tidligere het Hydralift - stadig sender ham ut i verden på oppdrag.- Og det er jeg ikke alltid like begeistret for.Det er derfor hun er i Polen, og intervjuet må foregå på telefon.- Han har vært her i tre uker og skal være to til. Det ble for lenge å vente, derfor dro jeg etter, forteller Mette.Hun møtte ham for et år siden, det siste halve har de vært samboere.- Godt å se ham igjen?- Mmmm, deilig. Selv om det ble lite klåing de første timene, han hadde laina opp med guide og greier - nå kan jeg en masse om Gdansk. Dessuten ramla jeg innom et av Europas største markeder, fikk med meg masse designertøy. Til helt andre priser enn hjemme, jeg har ei høne å plukke med handdelsstanden.Muntre Mette flirer og fabulerer. Selv helt fra Polen høres det på stemmen at hun er forelsket.- En god følelse?- Nydelig! Å komme hjem til et hus der det er noen. Ikke bare tomhet og det samme rotet som du forlot. Møte en som er glad i en, enten du har prestert godt eller dårlig den dagen. Jeg begynner å skjønne at det er slike ting som er vesentlige. Følsom fotmassasje etter en lang dag er mye bedre enn stående applaus etter et godt foredrag.- Derfor sa du nei til storting og status, solid lønn og uante muligheter?-Ja, du kan godt si det sånn. Eller sånn: Jeg går på en vei, det gjør vi jo alle. Så dukker det opp kryss, og du må velge.- Dette må ha vært en rundkjøring, og du er på vei tilbake til start?- Det er klart at det var et dramatisk valg. Jeg veide lenge for og imot, søkte råd hos mennesker jeg har tillit til. Jeg takker nei til en mulig nasjonal, politisk karriere. Et liv som profilert politiker, kanskje.- Fordi du etter tre måneders erfaring er blitt redd stortingstilværelsen, du ga tidlig uttrykk for mistrivsel?- Jeg har aldri sagt at jeg mistrives på Stortinget. Jeg sa at det ikke er et inkluderende arbeidssted. At det er ensomt og tøft. At det er mindre teamarbeid enn jeg trodde. Jeg undres over at ikke partiene tar vare på nykommerne, etablerer nettverk eller fadderordningene. Politikerne lager til og med lover om et inkluderende arbeidsliv, de burde være oppmerksom på problemet. Politikerne gjør ikke som de sier, det røper i alle fall et snev av menneskelige egenskaper. Jeg har fått mange reaksjoner fra stortingskolleger, de har samme opplevelsen og takker for at jeg våget å si fra. Men når dette er sagt, taler mine erfaringer for at jeg burde fortsette. Da kunne jeg jobbet for å endre forholdene, ta noen grep, innføre nyttige systemer.Hun fortsetter ikke. Var det presset fra familien - mamma Lisbeth og pappa Reidar - som ifølge dattera alt for to år siden mer enn hintet om barnebarn?- De er blitt besteforeldre.- Jøss, jeg visste ikke engang at du har vært gravid?- Det var mi søster som fikk en sønn. For fem dager siden. Et nyyydelig, nurk. Gjett om det er gøy å bli ordentlig tante.Mette kan senke skuldrene et stykke tid. - Dette blir vel heilt vilt når det kommer i avisen. Selv om jeg har sagt at jeg ønsker meg en familie og håper å få barn, behøver ikke folk å kikke etter kulemage riktig ennå. Vi har ingen akutte prosjekter. Det er viktig å ikke planlegge seg i hjel, heller! Men kanskje er det ikke så dumt å legge litt til rette for drømmene.- Det var denne rundkjøringen på livets landevei{hellip}- {hellip} ja, jeg tro det ville blitt et vanskelig liv i eksil i Oslo. Tror det er vanskelig for et relativt nytt kjærlighetsforhold. Vi ønsker å være sammen, og etter hvert altså bli flere. I denne sammenheng må jeg se livet i et fem års perspektiv. Valget er neste år, så er det fire år på tinget. Da vil jeg være 37, legen minner meg på at det er nokså gammelt. Hadde jeg satset på Oslo, ville ikke hjertet vært med på flyttelasset. Og da hadde jeg ikke gjort noen god jobb for partiet.Sier Mette som er født og oppvokst i og med Bevegelsen. Arbeiderbevegelsen, et eller annet sted i skjæringspunktet mellom fagbevegelsen og Arbeiderpartiet.- Du har lenge og ofte ytret deg kritisk til det politiske miljø?- Både miljøene og systemene. En uoversiktlig hverdag der det er vanskelig å planlegge. Seine kvelder. Politikken spiser deg opp, hvis du lar den gjøre det. Jeg tror ikke det er tilfeldig at svært få småbarnsforeldre er aktive i politikken.- Men du satser friskt lokalt?- Ja, en stund til, etter å ha gått læretida. Jeg ble ansatt i AUF i 1997 for å jobbe med valgkampen, to år senere satt jeg i bystyret. Det er moro å jobbe med det jeg begynner å få taket på. Nei, det jeg har taket på - det er ingen grunn til å være selvutslettende beskjeden. Være med på å utvikle byen, på å få masse spennende ut av Cultiva-satsingen. Verne om regimeskiftet for et år siden og fortsette kampen mot konkurranseutsetting og privatisering. Jeg slåss for andre verdier enn bare kroner i offentlig sektor. Mennesker som trives i jobben yter mest, det viktigste er ikke alltid å løpe fortest mulig.- Innimellom alt dette skal du altså, hvis det faller seg sånn, være småbarnsmor?- Ja, og så håper jeg å kunne studere litt mer ved siden av. Ta statsvitenskap mellomfag i første omgang, kanskje mer siden.Med base på Gimlevang. De flyttet inn i nykjøpt hus i april. Noen uker senere viste det seg at kommunen vil rive boligen. - Var det ikke det vi sa, at politikere ikke er til å stole på?- Det er ikke politikerne, men byråkratene som vil rive. Like etter at vi hadde kjøpt, ble vi politikerne orientert om kommunens planer, det skal bli næringsarealer i tilknytning til HiA og lavblokker til studentene. Eiendomsmekleren ringte og beklaget, han ante ikke noe, han heller. Jeg er jo inhabil så det griner, og skal selvfølgelig ikke være med på den politiske behandlingen av planene. Men jeg har is i magen og tror mine kolleger vil la den flotte bydelen overleve.Nesten like flott synes hun Quartfestivalen er, hun som er oppflasket med Kolibri-kvartetten og dansemusikk. Turtelduene Larsen og Gundersen fikk med seg de fleste konsertene.- Sex-stuntet også?- Nei, akkurat da var vi hjemme. Jeg kommenterte det i radioen, men nå er jeg dødslei hele greia. Medieoppslagene var jo grassate, Kristopher Schau og Cumshot fikk oss til å gå i alle de fellene de ville. Det er jo kjempetrist at alt fokus blir fjernet fra musikken, dessuten syns jeg ikke det var særlig pirrende heller.- Du har selv en fortid som danserinne i Spania - beslektet bransje?Mette Gundersen ler så det skraller på en skrøpelig linje.- Vi var nitten år og ferdige med gymnaset. Skulle noen uker til Spania, det ble nesten fire år. Jobbet som innkastere - egentlig heter det vel promotering - på restauranter, vi serverte.- Og danset på nattklubber?- Det der høres helt kinky ut. Vi danset, på kafeer, på restauranter, på gulvet, ikke på bordene. I jeans og tekkelig topp, ikke noe sånt derre stæsja kostymer. Jeg har ingen ting å skamme meg over. Tvert imot, jeg lærte masse, blant annet spansk. Men nå trengs det et oppfriskningskurs. Unge mennesker burde absolutt reise ut i verden etter videregående - gjerne lenger enn til Legoland. Det gir dem erfaringer, kunnskap og ikke minst perspektiver på tilværelsen.- Du har reist en del som stortingsrepresentant også?- En tur til Nigeria gjorde mye med meg. Jeg har aldri sett døden på så nært hold. Unger som tigget, de løp etter bilene, men vi kunne ikke stanse. Det er rart å komme hjem og se hva nordmenn flest klarer å hisse seg opp over. Jeg var både overveldet og forvirret, mye er sammensatt og komplisert. Helt annerledes enn jeg trodde. Hadde politikerne vært redelige, hadde mye vært gjort - det mangler ikke på ressurser. Jeg har tidligere vært skeptisk til store, internasjonale selskaper, og så at de gjorde mye bra. Bygde skoler og helsestell, ikke som almisser - de trenger friske, kompetente medarbeidere. Det er det som kalles en vinn-vinn situasjon. Jeg prøvde å skrive ned tankene mine, men klarte det ikke. Det gjorde hun derimot da hun, på klassens vegne, skrev sitt aller første leserbrev i Fædrelandsvennen. Hun gikk i første på Vågsbygd gymnas, skolesjef Fjellestad i fylkeskommunen truet med å legge ned et par klasser.- Det ble store oppslag i Fædrelandsvennen og Sørlandet. Vi gikk i demonstrasjonstog og skreik «Faen ta Fjellestad!», men det må du ikke skrive. Vi laget regnestykker om hvor mye en 17-åring koster samfunnet som elev og sosialklient. Vi fikk møte Fjellestad på kontoret hans, dette var min første egentlige erfaring med hvordan politikk fungerer.- Hjalp protesten?- Det husker jeg ikke. Regnestykket gjorde lite inntrykk på Fjellestad. Han hadde ansvar for skolebudsjettet, sosialklientene er kommunens hodepine. Senere har jeg erfart at forvaltningsnivåer som ikke koordineres er et kjempeproblem. Det hjelper ikke at Stortinget vedtar rettigheter og lanserer serviceerklæringer, når det ikke samtidig følges opp med midler til kommunene som har det praktiske ansvaret.- Hvem har det praktiske ansvaret hjemme hos dere?- Rune kjøper møbler og sånn. Jeg tar meg av det som skal på veggene. Jeg er blitt glad i kunst de siste årene, besøker gjerne gallerier. Forleden reiste jeg ens ærend til Galleri Kvinnelist på Jeløya, kjøpte fire vakre malerier av Rolf Thommessen. - Høybroer er også vakre, har du sagt - var det lurt?- Ei bro kan absolutt være vakker. Det kan jeg dokumentere, jeg har flere bøker fulle av vakre broer. Å snakke om estetikk i en debatt som handlet om bro eller tunnel, var kanskje ikke så lurt.Da var det mye, mye lurere å ta ei ukes ferie i Gdansk, syns nok Mette Gundersen.