KRISTIANSAND: For innen seks — åtte år vil tallet på sørlendinger som trenger dialyse være fordoblet. Som strakstiltak får seksjonen i Kristiansand 7,5 millioner kroner til utvidelse og nye apparater i 2006. Sykehuset i Arendal må vente. Begge steder er pågangen av nye pasienter med nyresvikt enorm, slik den også er i resten av landet. Derfor må sykehusene bygge ut umiddelbart dersom mennesker ikke skal lide. Dialysemaskinene jobber alt remmer og tøy kan holde for å rense blodet til sørlendinger med nyresvikt. Hvert år øker behovet med 10-15 prosent. På grunn av eldrebølgen og forlenget levetid må alle norske sykehus umiddelbart utvide tilbudet til folk som ikke har nyrer som virker. Som en jobb

En av dem er Helge Lian (46) fra Mandal. Tre dager i uken må han sitte fem timer sammenhengende i en dialysestol på sykehuset i Kristiansand mens blodet hans renses for avfallsstoffer. Uten maskinen er han dødsdømt.- Du må ta det som en jobb, sier Lian. Egentlig er han lærer, men med både diabetes og nyresvikt ble helsen for dårlig. To ganger tidligere har han fått transplantert nyre. Nå venter han på ny. Den første holdt i 18 år, seks år lenger enn gjennomsnittet for transplanterte nyrer. Den andre streiket etter første døgnet. De siste tre-fire årene mens Lian har ventet på ny nyre, har han fast måttet få renset blodet sitt tre dager i uken på sykehuset i Kristiansand.- Det verste er at du blir så stedbundet. Du kan ikke engang reise på ferie fordi det er smekkfullt på alle dialyseavdelinger i Norge, så det er umulig å få gjestedialyse, sier Lian.Og livet mellom hver dialyse kan være besværlig. Ikke må han drikke noe særlig, og ikke kan han spise som han vil. Salt og melkeprodukter må han holde seg langt unna.- Jeg kan jo gå, men formen blir redusert, og turene blir kortere og kortere, sier Lian. Etterlyser donorer

Ettersom han ikke selv kan skille ut væske, blir alt han drikker lagret i vevet kroppen, og han får ødem i beina. Selv etter gjennomført dialyse har Lian urinforgiftning. Det sliter på kroppen og humøret. Yteevnen blir redusert.- Jeg ser frisk ut utenpå. Folk tror gjerne jeg er en latsabb siden jeg ikke har noe ytre som viser at jeg er syk, sier han.Lian håper flere donerer organer slik at hans og andres lidelser kan bli mindre.- Forskjellen på dialyse og transplantasjon er som natt og dag. Med en gang jeg får en nyre, blir jeg kvikk og rask, sier Lian.Men mange er så syke og gamle at de ikke kan få transplantasjon. Dødeligheten for folk i dialyse er 22 prosent. Derfor svinger også behovet for dialysemaskiner, og noen ganger kommer behovet i topper. Da har sykehuset problemer med å ta unna.- Foreløpig går maskinene seks dager i uken og tre kvelder. Hvis behovet øker må vi ta større deler av uken til hjelp, opplyser seksjonsoverlege Gunnar Fjermeros.Helge Lian er kritisk til at sykehuset har så få ansatte på jobb. For få folk

— Hvis ikke legene og pleierne har tid til å informere oss skikkelig, går vi glipp av vesentlig kunnskap. Vi må dessverre ha ting inn med teskjeer. Særlig gjelder det nye pasienter. Jeg har sagt fra et par ganger når jeg har vært misfornøyd med oppfølgingen. Et visst minimum skal du ha. Sykehuset skal spare og vi maser. Jeg ser at det er forferdelig vanskelig for de ansatte, sier Lian.Behandlingen til hver dialysepasient koster rundt 500.000 kroner i året. 39 mennesker i Vest-Agder er avhengig av slik behandling, hvorav fire i Flekkefjord.- Vi koster masse. Men når vi ikke får god nok informasjon, gir vi litt blaffen og velger løsninger som ikke er gode for helsa. På sikt kan vi bli så dårlige at vi kommer inn som øyeblikkelig hjelpLian reagerer på at seksjonen ikke får ekstra midler til å ta seg av alle de pleietrengende eldre som må løftes opp og ned av dialysestolen. - De er så snille i helsesektoren at jeg får helt makk! Sykepleierne sier i alle fall ikke fra, mener Helge Lian.