KRISTIANSAND: — Ta bilde av meg og, sier venninna til Merete uten h fra Tønsberg og klepper tak i fotografskulderen. I skyttergraven mellom 2500 halv- og helfulle konsertgjengangere og Van the Man er det lite arbeidsro.- Han ser så gammel ut. Er'n rundt 45, spør Merete uten h som henger over sperringene med et godt tak i pilsen. Men Mr. Morrison er eldre enn som så, snart 54 sier fødselsattesten. - Fotografering eller lydbåndopptak under konserten er forbudt, sa høytalerstemmen for ikke lenge siden.- To sanger og vekk me'n, hadde sheriffen sagt til assistentene som sto med store biceps og korte ermer.Skummel møremann
VanMannen gjør sin Månedans, og nikonen går på flerskudd så lenge det holder. Bytt magasin, lad våpen. Van the Man er på bakrommet mens åtte halvgamle menn kjører safe jam, før den sorte dressen med hatt og solbriller igjen kommer for å synge et par strofer.Ny rull og på med kikkertsikte. Venninna til Merete maser mer om bilde i avisa og en av sheriffassistentene passer på at hun ikke søler øl i hylsteret til nikonen.Andre låt er over og det er bare å pelle seg ut av skyttergrava, det er våpenhvile. Utafor sperringen står en av Gjelsten og Røkkes sambygdinger.- Nå er det slutt på filminga, sier møremannen og høres skummel ut.Joda, ingen flere bilder av VanMannen, bare et par av de som har reist lengre enn langt for å se på fenomenet.- Nei, ingen mer filming, sier mannen og setter ut rosetornene. Dessuten kan vi ikke prate med folk under konserten, de har kommet for å høre på musikken.Vi rister av oss møremannen, runder hjørnet og ser igjen VanMannen langt der framme. Mellom oss og magien er et middelhav av pølsespisende, øldrikkende og swingende publikum. Tomasz Rafal Jurczak deler høflig ut styrkemedisin til sårt trengende. Før det har gått et kvarter av konserten, har Tomasz skjenket 500 halvlitere med gyldne dråper.- Nei, så langt har det ikke vært noen skikkelig fulle folk. Bortsett fra de to der, de fikk ikke mer, sier Tomasz og peker på to animerte parogførtiåringer på ustø sjøbein.Wienerpølse
Vi smyger oss mellom blekansiktene og finner Ole Bernt Jørgensen og Kirsten Årikstad fra Kristiansand. De har benket seg nesten bakerst i Sørlandshallen.- Vi venter på de rolige låtene, sier Kirsten.- Endelig skjer det noe her i Kristiansand. Endelig slipper vi å reise til Oslo eller Bergen for å se de store stjernene, sier Ole Bernt som har vært Van-fan i et og et halvt tiår. Og som har sett Mr. Morrison en gang før. I Maastricht i -88, eller var det -89?Mellom øldisk 1 og øldisk 2 er det matstasjon. Pølse i brød med sprøstekt løk og blandings, eller aluminiumsfoliebakt potet med mais, et lass kinakål og tausenailendressing. Det eneste som mangler er grilldress.Det går i bøtter og spann, og Ruth Anvik fra Lyngdal har sikret seg bakt potet med ekstra GT.- Det er hardt å være på konsert ja. Jeg ble sulten og måtte ha litt mat, sier Ruth som har tatt oppstilling bak hundremeterskogen med konsertgjengangerne. Og maten smakte bra og konserten like så.- Men jeg har ikke noe spesielt forhold til Van Morrison, annet enn at det jeg har hørt har vært bra, sier Ruth før hun igjen får matro.Arne Hammen fra Kristiansandspolitiet er på vakt i kveld. Han sørger for ro og orden i rekkene, og for at et par av de svorne Van-fans måtte ut da de fikk en velkjent allergisk reaksjon ved overdrevent inntak av styrkedråpene.- Det er litt mye lyd her, men ellers er det bra, sier Hammen som ikke har de helt store følelsene for Van the Man.- Men det har vært greit. Slett ikke verst, sier Hammen, som likevel ikke vil kjøre bæbu til byen for å kjøpe seg «Astral Weeks», «Too Long In Exile» eller «Back On Top».Verdensmester
Siri Beate Gellein er søt og synger pent, men er langt fra noen syngedame. Med to stykk kritikerroste Siri Svale Band-plater og et album med låter snekret til Ingrid Hagerups kjærlighetsdikt, er hun en av landets fineste jazzsangerinner.- Jeg måtte grine litt da telefonen ringte og de sa jeg skulle spille oppvarming for Van Morrison. Han hadde egenhendig plukket oss ut, sier Siri Beate. Tre konserter med Van the Man, verdensmester i frasering, det skal man ikke kimse av.- Jeg skjønner det godt når folk sammenligner Van med Jussi Bjørling. Han er bare fantastisk. Selv om låtmaterialet på en måte er nok så tradisjonelt oppbygd, gjør han det på en helt spesiell og genuin måte, sier Siri Beate og smiler stort under den sorte alpelua.Van the Man går Aril Edvardsen i næringa og synger «Healing Game» til S+. På Kongebalkongen bakerst i en alt for lys Sørlandshall, fyres det opp med butangass. Lighterfaktoren er om ikke skyhøy, så i hvert fall til stede. Armene vaier som under et vekkelsesmøte i Sarons Dal, og nede på stampesletta foran scenen er det også liv i de en gang foldede hender.På langbordsiden ringes det i mobiltelefon. Det får ikke hjelpe at Mannen som har gitt folket «Brown Eyed Girl», «Moondance» og andre jazzpoprockklassikere er på Agderbesøk.Swingfot
Vi passerer Tomasz i øldisken for andre gang, men er slått ned i støvlene av sikkert 2000 rundetider. Det går unna på styrkedrikken, men Tomasz er ikke bekymra for beholdningen. Han alene sitter på et par tusen halvlitere. 15 gaster på død manns kiste, hiv o'hoi og ei flaske med øl. Og snart er skatten vår.Men «Brown Eyed Girl» kommer ikke. Ikke ennå, i hvert fall.Van the Man derimot, han er «Back On Top», fjellstø, mutt og sjef. Fansen som ikke står og nikker anerkjennende mens styrkedråpene skvulper i takt med tittelkuttet fra Vans siste, frisker opp kunnskapene fra Johan Fastings swingkurs.Frode Tingbø og Paul Magnus Lundø fra Egersund er godt under snittalder, men ser ikke ut til å lide nevneverdig. Swingfoten går uavbrutt, selv om utførelsen går mer i retning av diskoåling og fønky muuvs enn Chubby Checker.- Det er ikke helt min musikksmak, men det er helt greit, sier Frode som liker hunden bob bedre enn Van the Man.- Vi hadde ikke en gang hørt at Van Morrison skulle ha konsert her, sier egersundskammeratene som fikk gratisbilletter av Select. Det er Shell det.Eventyret over
Så blir det plutselig stille. Van the Man og bestekompisene i bandet skygger scenen like fort som det ble lyst. Paradiset varte i 60 minutter, og kostet nesten fire hundre bols. Pluss kosttillegg. Det blir sånn omtrentlig 6,70 i minuttlig stykkpris. Hvilket er nesten 1,50 dyrere enn La Creams halvtimes plastikkonsert på Vaskeriet under årets studenteruke.I rødvinskøen står halve Dagny og Helene. Ketil Juul Olsen har parkert Dagny, håndveska, lampeskjermlua og sin egen bryllupsfest hjemme på tunet.- Jeg dro fra bryllupsfesten for å se Van Morrison i Kristiansand. Han er den største, hvis vi ser bort fra Willie Nelson. Konserten var stor, men bare så alt for kort. Dessuten suger Sørlandshallen som konsertarena. Lyden er for dårlig og lokalet er alt for stort. Problemet er at Kristiansand mangler et konsertsted, det finnes ingen alternativ, sier Olsen og fyller rødvin på tanken.Det går omsider opp for konsertgjengangerne at konserten er over. Van the Man ikke er i garderoben for å gi resten av Drømmelaget en peptalk før andre omgang i beste Nils Arne-stil.Øhh-hva gjør vi så? Roper «we want more» og klapper ekstatisk for å få Van the Man tilbake for å synge om den brunøyde jenta? Nei da, vi piper. Vi lager pipekonsert til ære for en av verdens beste sangere/låtskrivere. Og så viser vi litt finger'n, sånn bare for å understreke, mens formann i Kvadraturforeningen, Sigurd Tvedt, oppfordrer oss til å gi VanMannen et skikkelig 3X3 hurra på veien hjem.Fingermannen derimot, blir transportert ut av fire av lovens lange armer. Han skjønner ikke helt hvorfor, men tar tegninga ganske fort når han plutselig teller ti hender og ser utsiden av Sørlandshallen fra middels froskeperspektiv.Bombenedslag
På vei ut treffer vi framskrittets mann, Vidar Kleppe. Han kontrollerer utgangsdøra og har et langt og varmt forhold til Mr. Morrison.- Konserten var bra, men den var alt for kort og det ble heller ikke ekstranummer. Jeg er sikker på at dersom Van Morrison hadde spilt i Filadelfia, så hadde han garantert blitt klappet fram igjen. Stemningen her inne var jo alt for dårlig, og sørlendinger er alt for dårlig til å vise sine følelser, sier Vidar med kåbbåitversover i anledning konserten.- Konserten var kjempegod og Van the Man er en stor artist jeg har et langt og godt forhold til. Han har holdt stillinga fra syttitallet og helt fram til i dag, sier Vidar før han blir overfalt av et blondt bombenedslag som henger seg rundt halsen og vil være med på bildet.Utenfor Sørlandshallen er det virrvarrtid, og det haikes og plystres og pølsespises og ropes. En kvinnelig konsertgjenganger i rødt praier alle bilene på vei ut av parkeringsplassen. Om det var Van the Man, meninga med livet eller gratis skyss til byen hun søkte etter, vites ikke. Men hun fikk parkeringsbilletten fra Best Entertainment Group som påskjønnelse og minne for livet.«Brown Eyed Girl» fikk hun spille selv.(May 25 1999 8:30)