— Jeg måler trivsel i hvor fort dagene går. De siste halvannen månedene har de gått svært fort, sier Kristoffer Aamot, 24 år, fra Grimstad.Denne tiden er nemlig hans første som nyvalgt og -ansatt leder av Studentorganisasjonen i Agder (STA). Det innebærer i tillegg å være leder av studentstyret og leder av studentparlamentet på høyskolen. I praksis er han også studentenes talerør og ansikt utad. NÅ HAR HAN tatt plass på kontoret tidligere STA-leder Charlotte Antonsen hadde før ham. Fortsatt står det buketter med plastblomster i hjørnene og møblene er sånn omtrent de samme. Men Kristoffer har fått inn en gitar, en husketavle og tre bilder av en jente med langt lyst hår. Men ordførerklubba?- Den lå der. Den skal jeg aldri bruke, det er ikke meg. Nei, jeg mener min personlighet må være nok for å gi meg makt, sier han og ser stygt på klubba. - Jeg er kreativ, og spesielt i samarbeid med andre. I fjor jobbet jeg som assistentlærer og hadde ansvar for å utforme alternativ undervisning. Jeg jobbet sammen med en annen, og vi hadde ganske fritt spillerom. Når vi satte hodene sammen, tente vi fyr på hverandre. Det ble veldig bra, og elevene var godt fornøyde, forteller han.- Jeg er veldig ambisiøs, og får mange ideer. Og da skal det være skikkelig. Jeg skal gjerne revolusjonere når jeg først gjør noe. SOM 19-ÅRING dro Kristoffer til Oslo, for å avtjene verneplikt i Hans Majestet Kongens Musikktropp. - Jeg fikk med meg et verdifullt tankesett derfra, nemlig det å kunne kjefte tilbake når en får kjeft. Da han kom hjem fra militæret i desember 2000, visste han ikke hva han skulle finne på.- Mamma foreslo jeg kunne melde meg som lærervikar. Jeg gjorde det, og fikk jobb. Jeg hadde en vanskelig klasse, og forstod at når jeg klarte det greit, kunne jeg kanskje ha mulighet til å bli lærer. Så Kristoffer begynte på lærerstudiet i Grimstad, på deltid, slik at han kunne jobbe ved siden av. Han forklarer at han kjeder seg fort, og han må ha mye å gjøre. I fjor jobbet han 85 prosent, samtidig som han studerte 75 prosent. - Jeg kommuniserer veldig godt med ungdom, og om det er lærer jeg blir eller om jeg skal jobbe med ungdom på annet vis, vet jeg ikke. Jeg er ikke typen som brenner for norsk eller andre fag, jeg brenner for det å jobbe med ungdom. Han bøyer seg bakover i kontorstolen og legger hendene bak hodet. Det er her han sitter når han daglig forbereder møter, organiserer og tar imot studenter som kommer innom og lurer på noe. Kristoffer har ikke de store programerklæringene for jobben som STA-leder.- Jeg vil fortsette jobben med å gjøre STA synlig, jeg ønsker at studentene skal bruke oss mer. At de kan komme innom og spørre om hva som helst. - I tillegg vil jeg at Grimstad og Arendal kan bli mer integrert i HiA. Jeg går selv på Dømmesmoen i Grimstad, og kjenner veldig godt følelsen av å bli glemt. Han reiser seg for å koke kaffe. Tar turen innom alle kontorene bortover gangen for å høre om de andre vil ha. På samme måte som han tar turen rundt bordet for å høre hva alle andre mener før han sier noe på styremøter. Han er bestemt, samtidig som han er ydmyk. En samlende figur. Hører på alle. Effektiv og ryddig, sier STA-kolleger. - Jeg tror jeg kan gjøre en god jobb, selv om jeg ikke er ferdig med min læretid. Det er ikke alt jeg vet ennå, og tenker at så lenge jeg er bevisst på det, så er det greit. Kristoffer har strengt tatt allerede hatt noen år i lære. Han var nemlig den som startet opp studentrådet på lærerutdanningen i Aust Agder. Der var han tillitsvalgt i to år, før han i fjor var leder for STAs avdeling i Grimstad. Nå er han landsstyrerepresentant i Studentenes landsstyre, i tillegg til å være studentleder på HiA. - Det er min jobb å koordinere og samle tråder. Jeg skal ikke være studentorganisasjonen, men vi som styre skal ha gjennomslagskraft. Det er ikke for at jeg ikke ønsker å ta ansvar, men for at det er styrets meninger, og ikke mine, som er viktige. FAMILIE OG VENNER forteller om Kristoffers mange små og store prosjekter. - Han gir hele seg, på godt og vondt, gjerne til han brekker beinet, sier mamma Brit Aamot, og henviser til alle gangene sønnen har kommet hjem mørbanket etter fotballkamp. Og han tar heller på seg for store utfordringer enn noe som er plankekjøring. - Han får stort sett til det han prøver på. Det er dette som driver han fremover, sier mamma. Kristoffer har selvinnsikt og kan gjerne fortelle om de gangene utfordringene ble litt for store. For eksempel da han skulle lage fotballbane i hagen, lydisolere musikkstudioet i huset, pusse ned og lakke terrassen og lage luksussuite på rommet. - Jeg prøvde å tørke lyden i musikkrommet med eggebrett, hadde en stabel med eggebrett jeg skulle henge opp. Men så gikk det hull i døra. Det kommer på den berømmelige lista over ting jeg har begynt på. Jeg får tidsnok høre om den lista av vennene mine, humrer han. Til tross for at han bare har jobbet halvannen måned, har Kristoffer Aamot klart å opparbeide seg en god del mapper og papirer på kontoret. - Jeg har sluttet å unnskylde at jeg er rotete. Nå har jeg bare innsett at det er sånn jeg er. Han kan gjerne fortelle at han spiller en trudelutt på gitaren i lunsjen i ny og ne og at det faktisk er veldig greit at han bare har falske blomster på kontoret. Men jenta på korketavla vil han absolutt ikke si noe som helst om.KRISTOFFER HAR VOKST OPP som eldst av tre søsken, og da han var i slutten av tenårene fikk han også to fostersøstre. - Kristoffer lekte aldri da han var liten. Han løp. Det skulle alltid skje noe. Lillebroren er litt mer sedat, og først da han ble født, forsto Kristoffer at det gikk an å leke, forteller mamma Brit. Selv fremstiller Kristoffer det litt annerledes. - Jeg har alltid vært prøvekaninen som ble sendt igjennom ting først. Så har jeg kommet tilbake og øst ut min visdom til yngre søsken. Broren min har jeg alltid gått mye sammen med. Han forteller om en god og trygg oppvekst, men opplevde ungdomsskolen som en tøff tid. - Jeg hadde ikke så stor tro på meg selv, og var veldig stille, sier han. - Selvtillit, hva er det? I store sammenhenger kan jeg fortsatt føle meg veldig liten. Nå vet jeg mer hvem jeg er og hva jeg står for og det har blitt mye bedre. Fra foreldrene har Kristoffer også fått sin kristne tro.- Jeg tror på Gud, men det blir feil av meg å skulle overbevise hele verden om at det er riktig. Verden får heller finne ut av det på sin egen måte. Han har fortsatt sitt gode forhold til sin bror, og bor nå sammen med ham og to kamerater i et hus i Grimstad. - Når jeg er med dem, er jeg den jeg virkelig er. Da kan jeg slippe meg helt løs. Vi spiller sammen i lydstudioet vårt og jeg spiller el-piano. Der kan jeg sitte i flere timer uten at jeg merker at tiden går.- Jeg har også levd et liv med korpsmusikk, og har trombone som mitt hovedinstrument. Dessuten har jeg har dirigert skolekorps i tre og et halvt år. En kamerat og jeg startet Grimstad brassband. Det var også en av ideene mine, og det tok litt av. Nå er det et av Aust-Agders beste korps.- Er du stolt?- Jada. Det er typisk meg å være med og starte opp ting. Jeg er veldig flink i oppstarten. Til tross for at han har drevet mye med studentpolitikk, er ikke Kristoffer partipolitisk aktiv. Det finnes ikke noe parti som er helt mitt, selv om jeg er mer sosialist enn jeg er liberalist. I kommunevalg stemmer jeg inn personer, i stortingsvalg sak. Og på HiA stemmer han for engasjerte studenter og hektiske arbeidsdager. Blir det revolusjon på høgskolen nå?- Det var egentlig en liten revolusjon før jeg begynte, de andre gjorde en del opprydningsarbeid, som gjør at vi nå har vi fått alle regelverk på plass. Jeg har ikke fått ideer til noe ny revolusjon ennå, men det er sånn som kommer etter hvert.