Da den polske sjåføren som skadet Bent Tønnesen for livet ble dømt til to måneder fengsel, møtte han ikke selv i retten. Men Bent Tønnesen og kona Linda Tønnesen var der og fikk se bildene av trailerens dekk.
— Da jeg så de bildene var det som om hårene reiste seg på meg. Dekkene var helt blankslitte, sier Linda Tønnesen.
I disse dager får de svar fra Agder lagmannsrett om hvor mye Bent Tønnesen vil få i erstatning etter ulykken for sju år siden. Rettssaken er en del av en lang kamp Bent mener han må vinne for å få tilbake litt av det livet han hadde før ulykken.
Jeg tror han bare gir faen i meg.
Men selv om rettssaken vil gi en slags avklaring, er det mange spørsmål han ikke har fått svar på. Hvordan kan et selskap sende et slikt vogntog ut på veiene? Hva tenker sjåføren om ulykken? Hvorfor møtte han ikke opp i retten? Kjører han fortsatt rundt?
— Jeg tror vi bilister bare er fritt vilt for utenlandske sjåfører, sier Bent Tønnesen.
Likegyldighet
Inspektøren som undersøkte traileren fra det svenske Andreassons Åkeri, slo fast at den hadde fått kjøreforbud om den hadde blitt stanset. I politiavhør klaget sjåføren over dårlige arbeidsforhold i transportsektoren og sa at polakker «tok alle slags jobber».
Den 32 år gamle polske sjåføren var ansatt i et eget bemanningsbyrå som Andreassons Åkeri eier og som igjen leier inn utenlandske sjåfører. De blir beskyldt av det svenske Transportarbeiderforbundet for å gjøre dette for å slippe unna skatter og arbeidsgiveransvar.
Da sjåføren ble dømt, møtte han ikke opp til soning da han skulle, han har heller aldri betalt de 50.000 han skulle betale i erstatning.
— Jeg tror han bare gir faen i meg, sier Bent Tønnesen.
Han jobbet som inspektør i Veritas før ulykken og var på vei til en jobb i Lyngdal da han møtte traileren ved Lenesfjorden.
Den gangen bodde han og Linda i Tømmerstø, og de var ennå ikke gift. Bent som da var 35, hadde en båt han selv hadde innredet, en garasje som var større enn huset og en brennende interesse for skyting.
— Vi var et vanlig par i midten av 30-årene. Vi hadde begynt å ta det med ro og var klare for å slå oss ned. Helt til denne ulykken snudde opp ned på alt, sier Linda Tønnesen.
Mistet grepet
Da Bent kom til Lenesfjorden på sin jobbreise formiddagen 28. september i 2006, holdt den polske sjåføren for høy fart. I en kurve på den våte veibanen mistet de blankslitte dekkene veigrepet.
Vogntoget fikk skrens og traff Bent Tønnesens varebil.
På Bent Tønnesens arbeidsplass i Kristiansand begynte en kunde å ringe da inspektøren ikke dukket opp.
— Da vi ringte Bent på mobilen svarte politiet i Lyngdal i den andre enden. Så var det en som gikk inn på nettet, og da så vi jo at det var Bent Tønnesens bil. Vi var i sjokk alle sammen, det er ikke noe annet å si, sier Terje Wehus, en av Bent Tønnesens kollegaer.
Linda Tønnesen husker at Bent hadde tatt opp båten for vinteren dagen før ulykken. Hun var på jobb da hun fikk en telefon fra en av de ansatte på Veritas..
— De sa de trodde Bent hadde kollidert. Senere ringte de fra sykehuset og sa at jeg måtte komme og identifisere ham.
Statistikk
Den dagen i september ble Bent Tønnesen en del av statistikken over personer som er drept eller skadet etter sammenstøt med trailere. Etter 2000 har det vært 415 slike ulykker mellom Oslo – Stavanger. 60 av disse med utenlandske trailere.
På veivesenets statistikk for disse 13 årene, er det tre dødsfall og fire alvorlig skadet blant de som ble truffet av utenlandske kjøretøy. Så er det en der det står meget alvorlig skadet . Det er Bent Tønnesen.
Han fikk en stor hjerneskade etter ulykken og ble nesten helt lam i venstre arm og ben. Han sliter med at han glemmer og har problemer med å snakke.
Da Linda Tønnesen så ham på sykehuset, var han i koma. Ingen kunne svare på om han ville overleve.
— Jeg visste at livet aldri ville bli det samme. Men jeg tenkte også at jeg aldri kunne leve uten ham, så da fikk jeg leve med ham.
— Du har aldri tenkt noe annet?
— Det falt meg aldri inn å pakke sekken og dra. Jeg var aldri et sekund i tvil om at jeg fortsatt ville være med Bent.
Lang kamp
De første månedene etter ulykken bodde Bent Tønnesen på Kongsgård. I julen samme år som ulykken, begynte han å si noen ord.
— En av de første tingene Bent spurte meg om etter ulykken var: "Har jeg skadet noen?". Da jeg svarte nei, var han så lettet at tårene rant, sier Linda Tønnesen.
Elleve måneder etter ulykken skulle han møte den polske sjåføren som hadde kjørt på ham i rettssaken i Lister tingrett.
— Men han møtte ikke opp i rettssaken. Det var utrolig bittert for Bent. For ham var det viktig å se hvordan han så ut og høre hva han hadde å si. For oss er sjåføren bare et navn på et papir, sier Linda Tønnesen.
Lappen tilbake
Et år etter ulykken fikk derimot den polske sjåføren førerkortet tilbake og kunne igjen få jobb. Først i januar 2012, mer enn fem år etter ulykken, sonet han straffen i Arendal Fengsel.
En av de første tingene Bent spurte meg om etter ulykken var: "Har jeg skadet noen?". Da jeg svarte nei, var han så lettet at tårene rant.
Det fant Bent Tønnesen ut etter at Fædrelandsvennen kontaktet påtaleansvarlig i Agder Politidistrikt for å sjekke om han hadde sonet sine to måneder.
Bent Tønnesen sier noe som er vanskelig å oppfatte.
— Han sier at mitt liv ikke kan være mye verdt, sier Linda.
— Vi forstår det ikke. Bent har havnet i rullestol, mens sjåføren kunne fortsette å kjøre på norske veier og sonet ikke straffen før fem år etterpå. Erstatningen sjåføren ble dømt å betale til Bent, måtte vi gå til staten for å få, sier hun.
Husker ikke
Fædrelandsvennen har prøvd å få tak sjåføren som kjørte på Bent. Det har vi ennå ikke klart. Så vi ringer Andreassons Åkeri som han jobbet for.
Da en av bilene deres kjørte på Tønnesen i 2006, hadde de 43 biler og omsatte for 52 millioner. Siden har de hatt en kjempevekst, og i 2012 hadde de 147 biler og en omsetning på 147 millioner.
— Jeg vet at det skjedde noe i 2006, men forløpet og hva som faktisk skjedde, kan jeg ikke si noe om. Dette er veldig lenge siden, sier daglig leder Yvonne Andreasson.
— Hvorfor kjørte traileren på blankslitte dekk?
— Vi kjører ikke på blankslitte dekk. Det har jeg vanskelig for å forstå.
— Den tekniske rapporten sier at de var blankslitte?
— Du må forstå at det som skjedde i 2006, husker jeg ikke omstendighetene rundt. Da må jeg se i skaderapporten, og det har jeg ikke tid til, sier Andreasson.
Yvonne Andreasson skriver senere en e-post til Fædrelandsvennen der hun forteller at de ikke eier kjøretøyene sine selv.
"Det er våre kunder/speditører som eier dem og de er ansvarlige for service og vedlikehold. Men hver ulykke er en ulykke for mye", skriver Andreasson.
Hun legger til at siden starten i 1980 er dette den eneste ulykken med personskade. Hun skriver at de er svært opptatt av sikkerhet og bytter ut bilene sine hvert tredje år.
Dumping
Bent Tønnesens advokat, Christian Lundin, har spesialisert seg på å ta saker for trafikkskadde. Han mener saken er et eksempel på sosial dumping, der utenlandske sjåfører blir leid inn til å kjøre livsfarlige biler.
— Vi har flere lignende saker der utenlandske sjåfører kjører med kjøretøy i dårlig teknisk stand. Det skjer over hele landet. Jeg kan ikke se annet enn at straffene må heves og at også bilen må beslaglegges, sier Lundin.
I Sverige mener fagforeningen Transportarbeiderforbundet at Andreassons Åkeri har sine sjåfører på slavekontrakter. Siden 2006 har sjåførene blitt leid inn som selvstendig næringsdrivende i stedet for å bli ansatt.
Der får de betalt per mil de kjører og ikke per time. Transportarbeiderforbundet mener det gir timebetaling på ned mot 50 kroner timen og at ordningen skaper trafikkfarlige situasjoner.
— Ordningen er slik at om de står i ro, får de ikke betalt. Det presser sjåførene til å kjøre mer enn de skulle. Det er klart at det er en fare for sikkerheten, sier Ulf Person, sentralombudsmann i Transportarbeiderforbundet.
Må vinne
Selv rister bare Tønnesen på hodet når vi spør hva han tenker om sjåførens politiforklaring om dårlige arbeidsforhold.
— Du kan ikke skylde på dårlige arbeidsforhold når du forårsaker en slik ulykke. Det faller på sin egen dumhet, sier Linda.
De har aldri hørt fra hverken gjerningsmann eller transportselskapet etter ulykken. Det er Andreassons Åkeris forsikringsselskap, Trygg Hansa, Bent møter når han i to rettsrunder har kjempet for en erstatning på 13, 6 millioner.
I tingretten fikk han 11 millioner, men motparten anket.
— For utenlandske sjåfører er vi bare fritt vilt, sier Bent Tønnesen.
Små steg
Bent Tønnesen giftet seg med Linda to år etter ulykken. Han fridde mens han fortsatt var på Kløvertun.
— Jeg var på besøk en ettermiddag og han spurte meg hvorfor vi ikke var gift. Jeg fikk problemer med å svare, så da fikk han det som han ville.
De giftet seg på skoleskipet Sørlandet der Bent Tønnesen hadde lagt ned flere hundre timer arbeid. I dag stiller kona og vennene opp når Bent skal på ferie eller når han skal på skytestevne. Før jul fikk han sin første medalje i skyting etter ulykken, tredjeplass i dynamisk sportsskyting på et rifle-stevne.
— Du kan vel kalle meg en realist. Det var mye som ikke ble som det skulle, men jeg tar ikke sorgene på forskudd, sier Linda Tønnesen.
Bent måtte selge båten, bilen og huset i Tømmerstø. I dag bor de i en leilighet i Kristiansand sentrum.
I pistolklubben stanset deler av arbeidet opp.
— Vi hadde store problemer å finne noen som kunne erstatte Bent. Jeg vil si at både klubben og medlemmene led under at han ble borte, sier Jan Martin Skarberg.
Bent trenger hjelp til nesten alt. Men han går til logoped to ganger i uka for å lære å snakke tydeligere. En gang i uka er han hos fysioterapeut, og drømmen er å kunne reise seg og gå med hjelp av en «prekestol».
— Når jeg ser på deg nå, og tenker på da du lå i koma, så tenker jeg at du kan i hvert fall glede deg over de lyspunktene som er i hverdagen, til tross for hukommelsestapet. Vi har hverandre og vi har mange gode venner som stiller opp. Det er det viktigste, sier Linda Tønnesen.
Mange spørsmål
Den polske sjåføren har en adresse i Polen der det ikke er registrert noen telefon. Andreassons Åkeri avviser at sjåførene deres har dårlige arbeidsforhold og at det presser dem til lange dager på veiene.
— Det er helt feil. Det er typisk at når man ikke vil ta ansvar, da skylder man på noe annet. De polske sjåførene har samme arbeidsforhold som de svenske, og får samme lønn som svenske sjåfører, sier Yvonne Andreasson.
— Dere har blitt beskyldt for å dumpe prisene på transport?
— Transportarbeiderforbundet vet ikke hva vi betaler og har ikke sett i våre bøker. Vi hadde ikke hatt sjåfører her i år etter år om det stod så dårlig til som de påstod.
— Er du klar over at en mann havnet i rullestol på grunn av ulykken?
— Nei, som sagt, jeg har ingen opplysninger om noen ting.
Yvonne Andreasson skriver senere til Fædrelandsvennen at den polske sjåføren ikke jobber for dem lenger. At Tønnesen enda ikke har fått erstatning, er helt nytt for henne.
"Jeg hadde ønsket at denne ulykken ikke hadde skjedd, men når den nå har skjedd, håper jeg forsikringsselskapet og motparten blir enige".