I forrige uke deltok han i radio— og tv-debatter om den norske innsatsen i Afghanistan. Vi har snakket med moren hans, Inger-Tori Solberg.- Hvis Jone hadde vært i Afghanistan nå, tror jeg kanskje jeg ville deltatt i demonstrasjonen i dag for å få soldatene hjem, sier hun.Da han ble vervet, sendte hun i sin fortvilelse brev til statsminister Bondevik, leder av Stortingets forsvarskomité og til SVs Kristin Halvorsen.- De ga ham kort tid til å underskrive kontrakten, og lot ham ikke få anledning til å diskutere saken med oss, sier hun. Moren beskriver situasjonen nesten som en slags hjernevask, der soldatene ble holdt på treningsleir i Troms. - Jeg opplever at de ble smigret med hvor gode og viktige de var, og hvorfor Forsvaret trengte akkurat dem til utenrikstjeneste. I starten tenkte jeg: «De kan ikke finne på å sende disse unge guttene til Afghanistan. De er jo så sårbare. Det kunne jo ødelegge dem for livet!», forteller hun.Da det ble stadig mer snakk om Afghanistan, tok hun for gitt at Forsvaret ville la sønnen diskutere kontrakten med foreldrene sine. Dette var tross alt først gang gutten var hjemmefra! Men han fikk bare få timer til å tenke gjennom sitt livs kanskje viktigste beslutning.Det kommende halvåret prøvde familien å venne seg til tanken på at Jone skulle til Afghanistan. Så - to dager før familien skulle til Setermoen for å treffe kompaniet, døde den første norske soldaten i Afghanistan. Han ble skutt på den veien Jone daglig skulle kjøre på.- Jeg fikk fullstendig panikk, og sendte brevet mitt, sier hun. Moren reagerer sterkt på snakket om at «vi» må være villige til å ofre liv.- Men må vi det? Spurte hun politikerne. Hun fikk aldri noe beroligende svar. Villig til å miste sinn sønn, var i alle fall ikke hun.- Hvordan kan de som ikke har sine barn der si at vi må være villige til å ofre vår sønn? Spør moren.Hennes inntrykk er at Jone takket ja til tilbudet motivert ut fra en blanding av eventyrlyst og idealisme, godt kameratskap, en følelse av å være valgt ut til oppdraget, samt muligheten for å tjene penger.I familiebesøket på Setermoen 29. mai 2004 fikk hun ikke ned en matbit. Familien fikk kjøre i tanks og jeeper, og traff de andre guttene Jone skulle dra sammen med. Ordene til offiserene beroliget henne ikke det minste.- Jeg hadde hele tiden i bakhodet at dette kunne være siste gang vi så gutten vår. Jeg måtte dokumentere alt, i tilfelle han forsvant ut av våre liv. Det eneste som trøstet meg var møtet med de kjekke guttene på laget til Jone. Jeg følte de ville stå på for hverandre, forteller hun.Så dro sønnen. - Fra han underskrev kontrakten i februar, til han dimitterte i romjula, gikk jeg med klump i magen hele tiden, forteller moren. Det første hun gjorde hver morgen klokka halv sju var å skru på radioen og høre om det hadde vært trefninger i løpet av natten. Hun kunne ikke nå sønnen på telefon, men han kunne ringe. Det kunne gjerne skje mens legemoren hans var opptatt med en pasient.- Da kastet jeg meg over mobilen og lot pasienten vente, for dette kunne være siste gang jeg fikk snakke med sønnen min, sier hun.Hun merket hvordan sønnens farlige oppdrag påvirket jobben.- Jeg hadde vansker med å engasjere meg og ha empati for pasientene, slik jeg pleier, fordi jeg var så bekymret og opptatt av Jone, sier hun.Sønnen var hjemme i Homborsund to ganger på permisjon. Begge gangene han reiste, sto moren ved gjerdet langs flystripen på Kjevik og fulgte sønnen med hjertet og blikket, urolig for om det kunne være siste gang. Hun sparte på sønnens ombordstigningskort, som et minne hun fryktet skulle bli det siste.I bakhodet satt søsterens opplevelser. En dag hadde Jones tante fått skrekktelefonen: Sønnen hennes, som var i Kosovo, var skadet; overtent og bevisstløs. Snarrådighet fra kameratene reddet ham. Da tanten fikk høre at Jone skulle ut, sa hun til Inger-Tori: «Nå har du et år foran deg med angst». Og slik ble det. Nevøen klarte seg fint, men ingen kunne vite hva som ville bli Jones skjebne.Inger-Tori begynte å lese bøker om Afghanistan for å forstå. Hun leste om fattigdom, korrupsjon, vold og ekstrem kvinneundertrykking.- Det ble en viss trøst å tenke på at Jone var der for å stabilisere situasjonen. Jeg tenkte at det er en viktig jobb for det internasjonale samfunnet å hjelpe gode krefter i Afghanistan til å bygge opp landet, forteller hun.Moren gledet seg over at en gammel mann i Kabul hadde tatt Jone i hånden og takket ham for at de norske soldatene var der. Hun slukte alle innslag fra landet på tv, og nøt synet av en gammel dame som løftet på burkaen og lo da hun hadde deltatt på sitt livs første demokratiske valg. Men da det ble vist innslag av amerikanere som sparket inn dører og dyttet bort gamle mennesker, veltet det seg i henne. Etter hvert ble det stadig flere innslag om krigen mot terror, og mindre om det Jone var der for, fredsarbeid og stabilisering. - Jeg mistet motet, forteller hun.Dreiningen fra fredsarbeid mot terrorbekjempelse bekymrer henne veldig.- Da Jone dro til Afghanistan, var det for å bistå afghanerne i å bygge opp landet, ikke for å krige mot Taliban. Hvis norske soldater nå skal dras inn i amerikanernes «Krig mot terror», er det noe ganske annet. Da går Norges engasjement feil vei. Skal tre nordmenn ha dødd, skal jeg ha gått livredd i nesten et år, og så kjører de videre i feil retning? Det bekymrer meg, sier hun.- For hver i Taliban som blir skutt, kommer et titall nye til. Det fredsarbeidet Jone utførte, og den lille positive kontakten han hadde med lokalbefolkningen, kan ikke veie opp den motstanden som vokser fram i kjølvannet av «Krigen mot terror», sier hun.Én ting er å miste norske gutter for en god sak.- Men vi har ikke råd til å ofre ungdommen hvis vi gjør noe feil, sier hun.Hun fnyser av Frps Siv Jensen og Høyres Jan Petersen som mener det er feigt ikke å sende norske soldater til Sør-Afghanistan for å lete opp Taliban.- Som mamma sier jeg at vi skal ikke det. Vi skal bare være fredsbevarende. Det fins ingen militær løsning på problemene i Afghanistan. De kan kun løses med forhandlinger. Det bør Norge bidra til. Jeg misliker at min sønn har risikert å bli drept i en krig som ikke er vår, sier hun.- Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort med medaljene til Jone hvis han hadde dødd. Men jeg får en litt vemmelig smak av dem. Forsvaret kunne gitt dem én medalje mindre og heller brukt pengene på telleskritt. Ikke én eneste telefon med spørsmål om hvordan de har det, er kommet fra Forsvaret etterpå, forteller moren.Jone har takket nei til et nytt oppdrag. - Jone vil ikke utsette oss for det en gang til. Han vet dessuten ikke om han ville vært like heldig neste gang og unngå å bli drept eller skadet. Han er nok ikke villig til å dø for dette. Dessuten har det tatt lang tid for ham å klare å leve et normalt liv igjen, sier moren, som er lykkelig for at sønnen i dag studerer psykologi i Bergen heller enn å skyte på terrorister i Afghanistan.Tekst: Valerie Kubens valerie.kubens@fvn.no - 38 11 32 41