— Hvis vi blir mer åpne om døden, setter vi mer pris på livet, og vi blir mer ærlige med oss selv og hverandre, mener Gelius.Nylig har han utgitt bok om døden, basert på minneord han har bedt etterlatte skrive. - Jeg har sett mange eksempler på at selv når de nærmeste vet at far skal dø, så klarer de ikke å snakke med den døende om det, forteller han.Slik forklarer han hvorfor vi så nødig snakker om døden:De fleste bærer på en frykt og angst for døden fordi den er ukjent; ingen vet noe om hva som venter oss i døden.Vi er redde for døden fordi den er ugjenkallelig. Ingen slipper unna.De fleste mennesker har en sterk livskraft, og vil tviholde på livet.Vi opplever det smertefullt å bli skilt fra dem vi er glade i.Følelsen av å bli alene og forlatt sitter dypt i mange.Noen mennesker er fylt av helvetesangst når de skal dø, og plages grusomt.Mange er redde for å få store smerter på dødsleiet.Mange pårørende vil ikke ta håpet fra den døende.Det oppleves naturstridig og brutalt å miste barn.- Hovedproblemet for oss mennesker er at vi ikke snakker sammen. Mange familier har ikke hatt en skikkelig samtale før de samles rundt en kiste, sier Gelius.I «gamle dager» hadde nordmenn et mye nærere forhold til død. Folk døde hjemme, og naboene bidro i stell og begravelse. I etterkrigstiden har begravelsesbyråene, sykehusene og sykehjemmene overtatt døden. Gelius mener de nærmest har stjålet døden fra oss.- Alt er blitt profesjonalisert. Det er forunderlig at vi lar fremmede mennesker overta. Dermed mister vi mulighet for å delta i sorgprosessen. Det er ikke bra for oss, sier Gelius.Han er luta lei av begravelsesbyråer som fratar familien innflytelse over begravelsene. - Det er utrolig viktig for sorgprosessen å ta del i praktiske ting og følge sine egne til siste slutt, sier Gelius.Han oppfordrer pårørende som ønsker det å ha den avdøde hjemme i et par-tre dager før begravelsen, så de selv, venner og familie kan ta avskjed. De som ønsker det bør også delta i stellet av den døde; pynte kisten og kirken, kopiere opp sanger og lage minnetalen selv. - Jo mer personlig vi klarer å gjøre begravelsen, jo bedre har etterlatte det etterpå, sier Gelius.