Det er en gang omkring 1890. Jørgine Ubostad utfører husarbeid hjemme på Refsnes i Audnedal. Da hører hun en lyd som gjør henne urolig. Hun har hørt den før, og minnes den med gru. Denne gangen vil hun verken se eller høre, og forsøker å fortrenge lydene utenfra med høylytt skramling med kokekarene. Utenfor høres mannfolkprat og knasing fra kjerrehjul. Ei og anna ku gir fra seg et raut. Bak følget er det noe Jørgine ikke orker å se; gråtende, magre og barbeinte unger på arbeidsvandring mot Aust-Agder i søle og slaps. Den årvisse hendelsen brente seg inn i minnet til Jørgine, som siden stadig gjenfortalte den til sine sambygdinger, blant andre Thyra Ågedal, som forteller den til oss.Barnevandringene kom forbi huset til Jørgine hvert år i april. Barn fra fattige familier ble tvunget til å gå 10-15 mil over heia til jordbruksbygder i Aust-Agder som trengte gjetere sommerstid. Foreldrene deres var på sultegrensa, og hadde ikke råd til å fø dem. På «Austlandet» fikk ungene kost og losji, kanskje et par sko eller en jakke, og de kunne tjene inntil 40 kroner. Den summen kunne redde familien den vinteren. For husmannsfolket rakk de 40 kronene til den årlige plassleia. Barna i følget kom fra hele indre Vest-Agder, helt fra Fjotland og Feda i Kvinesdal. Noen var barbeint, andre i tresko. På ryggen hadde de nista i et klede, eller et hjuring-skrin av tre med lærreimer. Ungene prøvde å gå i flokk, helst bak voksne i samme ærend. For veien var ukjent og skogen farlig. Den rommet både røvere, ulv, livsfarlig bjørn og skremmende, underjordiske vesener. Turen tok tre-fire døgn. Om natten krøp de små sammen under fjellhellere, eller de fikk sove på løa hos snille folk.De var barnevandrere. Fra april til november slet de nesten helsa av seg på gårder i jordbruksbygdene i Aust-Agder, i Landvik, Birkenes og Iveland. Så bar det hjem igjen til fots samme veien, over heiene på stier gjennom skogen. Slik vandret unger på indre Agder fra slutten av 1700-tallet til 1910. Tusener i tallet. De yngste var helt nede i sju år.Ekteparet Grete og Odd Hynnekleiv i Kristiansand lager nå spillefilm om barnevandrerne. Med filmen om barnevandreren Yohan skal historien bli kjent både nasjonalt og internasjonalt. Denne dramatiske delen av Sørlandets historie lå lenge godt gjemt, men de siste årene er det laget både teater i Fjæreheia og barnebøker om temaet. — Ikke noe annet sted i Norge har det foregått organisert barne-arbeidsvandring, forteller Thyra Ågedal (70) fra Audnedal, født 27 år etter siste barnevandring. Hun har vært kilde for alle dem som har laget historier om barnevandrerne de siste årene. Hun ledet også Grete Hynnekleiv i Penelopefilm til en av barnevandrere i USA som fremdeles var i live da hun allerede for mange år siden begynte å gjøre research til filmen. Ågedal vokste opp med foreldre som sang og fortalte levende om barnevandrerne.«Å, stakkars, vesle hjuring, nå skal du ut og gjete. Nå fer du sjå kva livet he, med solskinn og med væte», lød første vers i en av farens vemodige viser.- Det var en skam å være fattig. Ingen ville vise fram skammen sin om det ikke var nødvendig, forklarer Thyra Ågedal om hvorfor barnevandringene er så lite kjent.Dessuten er unger veldig lojale mot foreldrene sine, og vil ikke snakke stygt om dem eller anklage dem. - De fleste barna innså jo at det var nødvendig for deres egen og familiens overlevelse at de måtte sendes bort på arbeid, sier hun.Det er særlig historiker Gabriel Øidnes fortjeneste at barnevandringene er kjent. Han ble født 1918 i Konsmo og kjente godt til bygdas grimme forhistorie. Han skrev hovedoppgave om barnevandrerne, og intervjuet en rekke av dem. Siden ble forskningen hans trykt i flere bøker og i artikler i avisen Lindesnes på 1950-tallet. Det er hans tekster som er kilde til alt som siden er laget. - Alle i bygdene heromkring visste jo om barnevandringene, men de var en anonym masse fram til da. Folk visste ikke riktig hvem de var. Gabriel Øidne er den første som knytter barnevandringene til personer, forklarer Thyra Ågedal.Her og der i enkelte gamle, offisielle skrifter kommer også barnevandrerne glimtvis til syne. Norges første sosiolog, farsundsmannen Eilert Sundt, omtaler barna i rosende ordelag. Det gjør også en og annen prest, som er bekymret for at ungene går glipp av skolegang. Deretter blir barnevandrerne omtalt i Tore Bergstøls innsamlinger om folkeminner fra dalene omkring Lindesnes i «Atterljom» fra 1926.Han forteller at mange av ungene fikk så lite og så klein mat der de kom at de måtte spise mikkelsbærløv, slik som kyrne.«Og berrføtte måtte dei gå om det var så kaldt at marka var rima. Då visste dei ikke noko betre enn å springa burt og stå i dei våte flekkene der kyrne hadde lanna. Der var det ein liten lunk ei tid for dei valne føtene», skriver Bergstøl.Det finnes svært få fortellinger fra barnas egen munn, men de som har fortalt, har mange dystre opplevelser. En har fortalt hvordan moren fulgte ham et stykke på vei, og da hun tok avskjed, gråt hun så sårt at hun ikke klarte snakke.Ei jente skal ha snudd og løpt hjem til husmannsplassen, der foreldrene ikke hadde mat til henne. Moren tok fram et bjørkeris og pisket henne så hardt på de bare beina at hun bøyde seg for skjebnen og ga seg i vei etter de andre barna, forteller Ågedal.Hans Braadland het en sjuåring som måtte gå 10 mil alene fra Vigmostad til Høvåg. «Vårherre får passe på deg. Nå kan ikke jeg følge deg lenger», var morens avskjedsord. Foreldrene hørte ingenting fra ham, før han senhøstes kom inn i stua hjemme på Brådland med gjeterlønn i lomma. Hans ble senere valgt til stortingsmann, forteller Gabriel Øidne i «Vest-Agder Heimbygdkunnskap». Lille Olav Rasmussen fra Konsmoble fulgt av sin mor så langt at nedstigningen til Audnedalen begynte. Da tok hun ham i hendene og sa: «Kjære Olav, husk det. Vær tro i hånd og munn, så kan du vandre verden om».Olav hadde aldri vært hjemmefra før, men spurte seg for og gråt iblant. Han var aldri så redd som da han i kveldsmørket kom til Groheia, hvor onkelen hans var blitt myrdet, og Olav visste at fanter og forbrytere holdt til. Dødstrøtt vandret han gjennom gassbelyste Kristiansand til han utslitt kom til Ålefjær, hvor en snill, gammel kone redde opp til ham på golvet. Resten av livet var han henne evig takknemlig, skriver Gabriel Øidne.«Det var en hard skole, men en god skole», sa siste gjenlevende barnevandrer i Norge, den gang 85-årige Elias Bergstøl, da NRK-journalist Lodin Aukland intervjuet ham rundt 1980. Mange av barna ble psykisk merket for livet, slo Aukland fast. For ikke alle var så heldige som Elias, som kom til slektninger på «Austlandet» som behandlet ham rimelig. På gårdene i Aust-Agder jobbet de fleste barnevandrerne som gjetere. Oppgaven besto i å holde dyrene borte fra dyrket mark og fra andres eiendom. I tillegg måtte mange utføre hardt gårdsarbeid om morgenen og kvelden, og ble fullstendig utmattet. Noen av ungene ble behandlet som folk, mens andre ble drevet til slavearbeid døgnet rundt og måtte legge seg sultne. Mange av ungene sov i utløer, mens andre ikke fikk mer søvn enn de få timene dyrene sov ute i skogen om natta. Ugleskrik og nifse nattelyder fra skogen skremte nok ungene, som ikke hadde noe å forsvare seg med.Grete Hynnekleiv har lest masse om barnevandringstiden, og har lagt vekt på å gjenskape alt i filmen «Yohan» historisk korrekt.- Alt som foregår i filmen har skjedd, men ikke med bare de to barna som vi følger, sier hun.Hun forteller at hun undret seg mye om hva ungene bedrev alle timene de gjette, og spurte svigerfaren, som var gjeter på hjemgården på Evje i sin barndom.- Noen spilte seljefløyte; andre bare satt og ventet, sier hun.Med seg i skogen hadde ungene også ting de kunne skramle med for å skremme bjørnen, om den skulle bli nærgående, forteller hun. Jo mer bråk, jo reddere ble bjørnen. Hun forteller at gjeterne var livredde for at dyrene de passet skulle gå over på naboens mark, for da kunne det vanke pryl. Mang en slåsskamp mellom gjetergutter skyldtes avløpne dyr. En gang skal det ha resultert i drap, da en gutt kastet stein etter det uvelkomne dyret, men traff gjetergutten i hodet i stedet, forteller Hynnekleiv.En av utfordringene hennes har vært å finne magre nok kyr til filmen. Den gang var kyrne så små og avmagrede at de måtte støttes ut av fjøset til vårbeite for ikke å falle om. Hvis våren kom sent, hendte det ofte at kyrne døde av matmangel. Det var katastrofe for voksne og barn, som sank ned i enda større fattigdom. Som følge av Gabriel Øidnes skildring av livet til barnevandrerne, gikk den lokale sparebanken i Konsmo til bestilling av en barnevandrerstatue rundt 1970, og journalist Lodin Aukland startet sitt omfattende arbeid for å formidle disse barnas historie i NRK. Også han var fra Konsmo.I innledning til dokumentarfilmen han laget i 1981, sier Lodin Aukland:«Dette er historien om barn som ble drevet til det rene slavearbeid; om gutter som i løpet av noen uker ble til menn. Mange av dem fikk psykiske skader. Dette er ett av de mørkeste kapitler i Sørlandets historie». Uten ham, hadde nok enda færre kjent til barnevandrerne.Men Aukland overså at også jenter deltok i vandringene. Og mange av dem kan ha hatt det vel så tøft som guttene. Dette skildrer Sven Henriksen i teaterstykket «Emma», som ble vist av Agder Teater i Fjæreheia for et par år siden. Riktignok var denne historien fri diktning, men det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hva små, vergeløse jentebarn kan ha blitt utsatt for både av voksne og eldre barn. Kanskje er det ikke så rart at så få i ettertid ville fortelle.Grete Hynnekleiv klarte å oppspore ei av barnevandrer-jentene i Wisconsin i USA i 1990, Anna Birkeland, som da var 100 år. Hun var fra Konsmo, og gjette i Birkenes. Hun hadde aldri fortalt barna sine om barndommen som gjeter. Selv om korttidshukommelsen hennes ikke var glitrende, satt fortsatt minnene fra den gang hun tjente på «Austlandet». Hun husket at hun aldri skiftet klær.- Det interessante er at hun bare snakket positivt om den tiden. Hun snakket om og om igjen om hvor glad hun var for å ha fått mat. Hun strålte da hun fortalte at hun hadde fått «stump med smør», forteller Hynnekleiv.Det var stort, for smør fikk ikke fattigfolk på Konsmo den gangen.Til tross for slitet, savnet og plagene ville ikke Aanen Leland fra Vigmostad snakke om sin tid som barnevandrer hjemme i Norge. Han var barnevandrer flere år på rad, både i Landvik ved Grimstad og i Birkenes.Ham fant familien Hynnekleiv som fortsatt yrkesaktiv 99 år gammel bonde i Montana i USA i 1990. Han kom til Amerika som 16-åring.- Han var en evig optimist, sier Grete Hynnekleiv. Da kongeparet kom til Konsmo på sin signingsferd i 1998 og fikk se et lite spel om barnevandrerne, spurte kongen Thyra Ågedal om barnevandringene i Vest-Agder var et enestående fenomen. - Jeg fortalte kongen at det var det. Barn har jo jobbet til alle tider, men dette er det eneste stedet i Norge hvor det har vært organiserte arbeidsvandringer for barn. Det begynte med at noen voksne som jobbet på «Austlandet» ble spurt om de kjente noen barn som kunne brukes som gjetere. De formidlet kontakt og viste vei. Siden kom det agenter fra Aust-Agder for å få størst mulig barneflokker som arbeidskraft, forteller Ågedal.Historiene om hvordan det gikk med ungene, er mange. En gutt skal ha druknet før han kom til Kristiansand. En annen skal ha fått armen revet av i en sag. En gutt ventet så lenge ved døren på å bli bedt inn i stua til gårdsfolket østpå at han besvimte før de husket på ham. Mens bondens egne barn gikk på skole, måtte barnevandrerne jobbe, selv når det regnet og bondebarna slapp. En gutt som fikk besøk av faren under oppholdet, vernet om fotavtrykkene i lange tider, og oppsøkte dem hver gang han ble fylt av hjemlengsel. For tross matmangel og omsorgssvikt, så var lengselen etter de kjære hjemme det som var verst for ungene å bære, forteller Gabriel Øidne.Kirkebøkene viser at ikke så få av ungene slo seg ned i jordbruksbygdene i Aust-Agder. Det hendt de ble adoptert, eller giftet seg til gårder. Noen jenter fortsatte som faste tjenestejenter. Men svært mange dro til Amerika så fort anledningen bød seg, når de var gamle nok og hadde råd til billetten.- På denne tida tror jeg ikke det var godt å være liten. Man kan kalle barnevandringene en slags slavedrift, for egne foreldre. Men unger har stor rettferdighetssans og forstår når ting ikke kan være annerledes. De så hvordan foreldrene sleit og skjønte at de ikke hadde noe valg og at de måtte gjøre seg harde mot barna. Ungene lastet ikke foreldrene, for de så at de ikke hadde noe. Det er annerledes i dag, når barn ser at foreldrene har andre muligheter, men likevel utsetter dem for omsorgssvikt. Svikt som følge av foreldres egoisme er tyngre å bære, sier Thyra Ågedal.Hun er lykkelig for at familien Hynnekleiv filmer historien til barnevandrerne, og hun gir seg ikke før barnevandringsstiene er merket helt fra Fjotland til Kristiansand.- Jeg vil at folk i ettertida skal vite hvor dette var, sier Ågedal.Tekst: Valerie Kubensvalerie.kubens@fvn.no - 38 11 32 41