Om hundre år er allting glemt, påstår folk. Det gjelder ikke historiene om to gutter fra Kristiansand som dro til sjøs omkring 1905. Begge rømte, fra hvert sitt skip. Den ene reddet livet. Den andre gjorde karriere på ei øy i Stillehavet.

Ove Framnes (82) på Sødal sitter med en spaserstokk i hendene. Ikke fordi han trenger den for å ta seg fram — han er god i beina. Og minst like god i hodet.

Han viser den fordi den har en historie å fortelle - eller rettere sagt to.

Den ene hovedpersonen heter Rolf Pedersen, far til Framnes. Han overlevde to forlis, der alle de andre omkom.

Den andre er Albert Knutsen, han rømte fra hyra og ble plantasjeeier på Tonga-øyene i Stillehavet. Det er helt sikkert. Om han også ble høvding på en av de mange øyene, er ikke fullt så sikkert.

— Men det er kanskje best å begynne med begynnelsen, sier Framnes - han liker å ha litt orden i sysakene. Men understreker at han ikke helt tør garantere for alle detaljer i historiene.

PEDERSEN ble født i 1890, som yngstemann i en søskenflokk på 10. Han vokste opp på Framnes, like ved dagens båthavn i Kuholmen. Den gang fantes det bare et par hus i området, det ene ble kjøpt av hans bestemor.

Faren hans var skipper, og dessuten medeier i et Arendalsrederi. Mens de andre søsknene måtte være hjemme, fikk yngstemann bli med når moren reiste ut med faren. Gulnede fotografier viser fem år gamle Rolf Pedersen sammen med mor og far om bord i «Sagitta» av Arendal - på Haiti i 1895. Det var hans første, men ikke siste tur til sjøs.

På SJURSØYA, like utenfor Sømslandet, bodde kompisen Albert. Han var yngste barn av maler Tønnes Knutsen, som hver dag rodde sønnen over til Framnes for at han skulle komme på skole.

Så tok de beina fatt, Rolf og Albert, mot Lahelle skole - i sju år. Da de hadde fullført, skulle de til sjøs. Gutter skulle bli menn. Og deres veier skiltes.

— Albert fikk hyre på en fullrigger i langfart og regnet med det ville gå tre år før han fikk se hjemlandet igjen. Far gikk om bord i barken «Valparaiso», i 1904 eller 1905. De gikk i nordsjøfart og far ble røilgast. Han skulle jobbe øverst i masta, det var ingen spøk vinterstid. Dessuten fikk han hard medfart av de eldre, og skipperen var en hardhaus. Han ville sjelden reve seilene, uansett vær, forteller Framnes.

Heller ikke da de lastet i England og satte kursen for Porsgrunn, i et overhendig vær. Vannet sto helt inn til lukekarmene, men skipperen ville ikke reve.

— Ei natt det holdt på å gå galt, kom kokken ut med ei kjøttøks. Han hogg av skjøtene. Det skrallet som i tordenvær og seilene ble revet i filler. Skipperen brølte seg nesten stum, men ingen av de andre røpet kokken, de var samstemte om at han hadde reddet både skuta og mannskapet.

Opplevelsen hadde satt seg fast i en femtenåring. Da de losset i Porsgrunn, stakk han av. Han kom seg hjem til Framnes - og fikk ei skrekkelig overhaling av sin far, seilskuteskipperen. Å stikke av fra ei hyre hørte med til de store synder, den gangen.

Etter å ha reparert seilene i Porsgrunn stakk «Valparaiso» til sjøs igjen - uten Rolf Pedersen om bord.

— Ikke lenge etter leste far og farfar i avisen at skuta var forlist med mann og mus.

PEDERSEN MØNSTRET ut igjen. Utenfor Spania falt han ned fra riggen, ble brakt i land og lå bevisstløs i ni døgn på et katolsk sykehus i Cadiz. Alle mente han var død, og da han noen år senere møtte styrmannen, trodde denne at han så gjenferd, humrer Framnes.

Samtidig seilte Albert fra Sjursøya i langfart på eksotiske destinasjoner. Han hadde fått ei elendig hyre, fraktratene var lite å skryte av. Men skipperen trodde på bedring og hadde lovet solide tillegg etter ett år. Da året var omme var de på Tonga-øyene. Albert oppsøkte skipperen og minnet ham om avtalen.

— Vi må la det bero, fraktene er fortsatt dårlige, sa skipperen.

Som god SØRLENDING sa Albert ingenting. Men det kokte inni ham - han var kjent for å være både selvbevisst og sta. Da nattemørket senket seg, firte han seg ned ankerkjettingen og svømte lydløst i land.

Flukten skapte stor oppstandelse om bord. Mannskapet ble beordret til å låre livbåten og ro i land for å finne ham. Men Albert gjemte seg i bushen og skuta dro videre uten ham.

— Historien forteller at han satte i gang med å bygge ei kirke på stedet. Om det hadde sammenheng med hans strenge religiøse oppdragelse på Sjursøya - de var visst adventister - skal være usagt. Kanskje var det bare for å ha noe å ta seg til.

Det hadde kompisen Rolf Pedersen, han var gått i land for å ta utdannelse. Så mønstret han ut igjen, etter en krangel med faren. Uten styrmannspapirer, men det er en annen historie

Om ALBERT fikk fullført kirkeprosjektet er ikke Ove Framnes sikker på.

— Men han fant i alle fall ut at han ikke var den eneste hvite mann på Tonga. Den andre var en tysker som hadde giftet seg med en polyneserinne og så blitt utnevnt til høvding. Albert kom i kontakt med familien og giftet seg. Så ble han etter hvert - malersønnen fra Sjursøya i Kristiansandsfjorden - selv høvding på Tongaøyene i Stillehavet, ler Framnes.

Albert og hans kone fikk ikke egne barn, men adopterte en gutt som senere ble kirkeoverhode på Tonga. Og en pike som i voksen alder livnærte seg som lærer i Australia.

Rolf Pedersen fortsatte i nordsjøfart, nå som styrmann på steameren «Hjørdis» av Bergen - et staselig skip av den nye tid. Vi er kommet til 1916. Pedersen er 26 år, det er krig i verden og «Hjørdis» med 11 mann om bord frakter kull fra Hull i England til Calais i Frankrike. Den 16 februar er værmeldingene dårlige. Men skipperen, en eldre, erfaren nordmann, velger å gå fra Hull.

UTENFOR NORWICH øker vinden til orkans styrke. Kyststrekket er beryktet blant sjøfolk, bankene forflytter seg på grunn av strøm og tidevann, sjøen er urolig og uberegnelig.

— Plutselig kommer en brottsjø og knuser livbåten på lo side. Fyrbøteren kommer løpende opp til far og skipperen på broa og skriker at skuta er lekk. «Pumpene holder ikke unna» brøler han, forteller Framnes.

Livbåten på le side blir låret. Det er ingen enkel operasjon i de frådende bølgene. Skipperen kollapser. Men store, sterke og veltrente Pedersen klarer å løfte ham om bord der de ni andre er på plass. Det går bra så lenge de ligger i le av «Hjørdis». Men straks skipet forsvinner i dypet blir livbåten tatt av en brottsjø.

— Den SVENSKE overstyrmannen, han het Adolfsson, var svoren fritenker og i messa hadde han ofte holdt foredrag om sitt livssyn. Nå lå han og skrek. «Min Gud, lämna mig inte», var det siste far hørte før bølgene tok Adolfsson, forteller Framnes.

Pedersen fikk øye på livbåten. Den var fylt av vann, men fløt på lufttankene. Han fant to mann om bord. En var død. Den andre, fyrbøteren, var det heller ikke mye liv i.

I månelyset gjennom et gløtt i skydekket ante han kysten langt der inne. Han bestemte seg for å prøve å svømme i land, og tok farvel med fyrbøteren.

— Far var en usedvanlig god svømmer. Særlig i undervannssvømming. Som gutt mange år senere var jeg ofte redd for at han ikke skulle komme opp igjen når vi badet.

Pedersen tok av seg alt unntatt undertrøya og de lange underbuksene som mor hjemme på Framnes hadde strikket. For å ha et minimumsantrekk om han nå skulle overleve og komme fram til folk.

INGEN skal KUNNE påstå at Albert led av skrivekløe. Med års mellomrom dumpet det ned et postkort i norske postkasser. «Lever vel og har det bra», sto det på kortene - hver gang.

Pedersen hadde det alt annet enn bra. Men på uforklarlig vis kom han seg i land og i sikkerhet for de frådende bølgene før han svimte av. Han våknet av frostriene og begynte å gå. Fulgte telefonlinjer - de ledet kanskje til folk. Han fant en liten bygning og ramlet inn døra, mer død enn levende.

— De engelske soldatene i vakthytta nektet å tro at noen kunne overleve et forlis i denne natta. Men de svøpte ham i ulltepper og la ham foran peiser. Pedersen kom raskt til krefter og ville gjerne hjem. Men han måtte bli noen dager for å hjelpe med identifiseringen av mannskapet. Noen ble funnet i sjøen, andre langs strendene.

Han kom hjem via Newcastle til Stavanger noen dager senere. Der ble han møtt av broren som var politimann. Han trengte ingen store overtalelser for å forlate sjømannslivet - og så gikk han også inn i politiet.

Ove Framnes har få detaljer om høvdingens liv og levnet. Annet enn at postkortene kom med ujevne mellomrom. Og at han en eneste gang skal ha besøkt slekt og venner i gamlelandet og sveipet innom barndomshjemmet på Sjursøya og Pedersen-familiens hus på Framnes.

— Men så dukket han opp igjen, om enn ikke i egen person. Jeg var liten gutt, det må ha vært på tampen av 20-tallet. Det kom telefon fra maskinsjefen på en Wilhelmsen-båt som losset knuste kokosnøtter for Lilleborg - jeg tror de ble brukt i såpeproduksjon. Maskinsjefen, han het Tiedemann-Andersen, bad om å få snakke med far. De to avtalte å møtes om bord, og jeg fikk bli med, stråler Framnes.

Han HUSKER at de fikk flott middag om bord.

— Vet du hvor vi kommer fra? spurte maskinsjefen.

— Nei, sa politi Pedersen.

— Fra Tonga. Leverandøren av kokosnøttene er Albert, har digre plantasjer på øyene. Jeg har med en hilsen fra ham til deg, sa maskinsjefen.

Og så overrakte han den perlemorbelagte stokken som Ove Framnes sitter med i fanget, og som er overlatt neste generasjon, som et av slektens store klenodier.