Kan det komme noe godt fra biskopen?

I en større artikkel 29. mai gir journalist Valerie Kubens en sveipende analyse av samtidskulturen. Det er tingenes uutholdelige letthet hun besværer seg over: Reality-showenes fordummelse, som hver uke gjør hundretusener til stupide kikkere, videre tidens uforpliktende seksualisme, den overdrevne tro på image-faktoren, den nagende meningsløsheten og de mange fluktveier inn i rus og kaos. Og resultatet kan leses i politirapporter og journaler: Vold, forvirret atferd og depresjoner — langt ned i barnealderen.Etter at jeg hadde klart å bearbeide inntrykkene fra den lite appetittvekkende tegning av Mike som fulgte med oppslaget, oppdaget jeg et rop etter biskopen: Så kan vi vente og se om biskopen er den som kommer oss til unnseting. Kanskje var det ment som slapp retorikk. Jeg tar imidlertid utfordringen slik den lyder! Men kan det komme noe godt fra biskopen? Og er det sikkert han sier hva folk vil høre?Valerie Kubens opptrer i rollen som svovelpredikant light. Hun mestrer rollen bedre en mange bleke prelater. Det er forresten interessant at journalister og samfunnsforskere nå våger å si rett ut at det er «something rotten» i det vi til kjedsommelighet kaller verdens rikeste land. Men hva er da rikdom? Må vi begynne å tenke annerledes om hva det er å være rik? Var det ikke en som for lenge siden sa at mennesket ikke lever av brød alene? Og som talte om å være rik i Gud?Den trang til sykelig synlighet som reality-seriene avdekker må stamme fra en kultur som mangler de gode, nærværende blikk.Det Valerie Kubens beskriver, er tomheten etterpå. Tomheten etter at landet for lengst er gjenoppbygd. Etter at oljen er funnet og vi har 1000 milliarder på bok. Etter at Lillehammer 1994 ble «the best winter games ever». Og etter at vi har gjennomglodd fire reality-serier og fem såpeserier. Da kommer tomheten etterpå.Hva er skjedd? Mange ting. I hvert fall tre.For det første er vi blitt ekstremt individualistiske, ego-sentrerte. Alt måles ut fra kriteriet: What is in it for me? Hva kan jeg ta ut her? For jeg vil ha regien i mitt eget liv. Ingen skal sende meg normer - utenfra. Mitt liv er mitt, i frihet. I krampaktig frihet.Det er blitt minimal sans for at et menneskes identitet formes og utvikles i samspill og brytning med andre - med andres meninger, gjennom seirer og nederlag. Verdien i fellesskapet er devaluert. For det er så mange relasjoner som har raknet. Så mange skuffelser er gjennomlidt. Til sist har jeg bare meg selv og min egen kropp. Sier mange unge. Likeså har de store ideer og lokkende mål falmet. Stjernene henger lavt og er bleke. Det trengs ingen fyrtårn når alle har sin egen lille lighter.Men heldigvis kommer det nyttige, korrigerende signaler inn i all denne selvsentrering. Viktige impulser fra etikere og filosofer og teologer: Se den andre! Du er ikke overgitt til deg selv, vi er en del av hverandres liv. Vi bærer hverandres dager i egne hender. Dette er umiskjennelig ekko av et 2000 år gammelt budskap: Ta dere av hverandre, likesom Kristus tok seg av dere.For det andre er kynismen blitt et påtagelig trekk i vår kultur. Vi kan se det av samtidskunsten, denne avslørende seismograf. Og av humoren i vår tid. Den er blitt plump, rå og uthengende - uten varme og sjarme. Hvor intet er hellig, blir alt halloi. Anything goes. Denne retningsløse mangfoldighet som kalles postmodernismen, er nihilisme med et flir. I et slikt klima blir kjærligheten kald og troen sjelden. Tvil, derimot, er tingen. Av en forunderlig grunn oppleves tvilen intellektuelt finere enn troen. Ja, det er mye tvil der ute. Og kirken har sin del av skylden. Men hvorfor er det ikke mer sorg over tvilen? Å tvile er blitt litt snobbete, rett og slett. Hvorfor ikke ha noe å tro på? Noen å tro på. Ikke fanatisk tro, men en reflektert og hengiven tro, som livet kan kjenne hvile ved. Kanskje postmodernismens flir er i ferd med å stivne?Vi møter nye landsmenn som kommer til oss med sin sterke og åpenlyse tro. Det er mye å si om det. Vi kunne jo vente at dette religionsmøte ville kalle opp større bevissthet om vår egen tro og kristne tradisjon. Men det drøyer - enn så lenge.For det tredje: Kynismen fører til sist til forakt for eget jeg. Bak krampaktig image-bygging og kroppskultus banker ofte hjertet til et jeg-svakt menneske. Snakk med skolerådgivere og ungdomsledere! Oj, som de unge måler hverandre, vurderer hverandre, takserer hverandre. Hvem er jeg i de andres øyne? Blikk kan drepe. Å miste anerkjennelse er det verste. Det er å tape ansikt. Det er et strev for å vinne aksept - med medmennesker som daglig tribunal. Og spørsmålet gnager som en orm i sjelen: Hvem er jeg i min egen og andres dom? Det er en forferdelig ufrihet å slite med den slags tanker i en verden som påstås å være så forfriskende fri.Verden der ute lyder som klangen av en sprukken kirkeklokke. Til det egosentriske, kyniske og selvforaktende menneske har den kristne tro en god melding. Et bra delsvar gir for øvrig Augustin: Selv når jeg feiler, er jeg. Ja, også når jeg feiler og blir en skyldner i Guds og menneskers øyne, er jeg. Er jeg sett. Mitt lille liv er mer verdt enn alle oljefond. Guds gode blikk ser. Og han har nåde i en nådeløs tid. Av Guds nåde er jeg det jeg er. Det er faktisk den forkjetrede Paulus som skriver en så befriende og verdiggjørende setning! Men går den hjem, i dag, gjennom alle hårde pansere?