Da norske frikirker ble etablert på Sørlandet og ellers i landet utover 1800-tallet, skjedde dette ofte i opposisjon til statskirken. Dette var ikke minst tilfelle for de lutherske frikirker, som ble dannet av mennesker som mente at teologien i statskirken var blitt for liberal. I tillegg ble det oppfattet negativt at statskirken ikke drev menighetstukt blant medlemmer som førte et liv som stod i motsetning til kirkens morallære. Noen lutherske frikirker ble opprettet i protest mot at skolen ble verdsliggjort gjennom nytt lærestoff, som eventyr, og nye lærebøker, som erstattet Pontoppidans katekisme. Mens de lutherske frikirker utfordret statskirken med hensyn til kirkeordning, utfordret de ikke-lutherske frikirker også den lutherske lære. Metodistenes vekkelsesmøter og åpne nattverdbord, samt baptistenes dåp av ungdommer og voksne mennesker synliggjorde frikirketanken om at det er de frelste som tilhører menigheten. Dette var ikke en frikirkelig oppfinnelse, for blant annet i pietismen fantes nettopp dette skillet mellom gjenfødt og ikke-gjenfødt, samt vektleggingen av at kristentroen må vise seg i et sant kristent liv. Det spesifikt frikirkelige i dette var at de troende samlet seg i menigheter som var uavhengige av staten, og dermed forlot den kirke som hadde alle norske innbyggere som sine medlemmer.De som meldte seg ut, fant tette fellesskap med en mer enhetlig teologi enn statskirken som skulle favne spenningene mellom konservative og liberale. Fra begynnelsen var frikirkenes medlemsprotokoller fylt av mennesker som påtok seg en stor kostnad ved å bli frikirkelige, de tok et alternativt religiøst standpunkt til flertallet av befolkningen. De betalte en pris som samfunnsborgere idet de ble betegnet som dissentere, og mistet retten til flere stillinger i samfunnet, som retten til å inneha embeter i staten, samt å til være lærere i skolen. Slik sett var frikirkene på 1800-tallet ikke bare en protest mot statskirken, men også mot statskirken organisert som folkekirke, en kirke som definerte alle norske innbyggere som sine medlemmer. Frikirkene mente derimot at det var den personlige overbevisning og omvendelse som gjorde noen til kirkemedlem, ikke borgerskap i et land der grunnloven gjorde statskirkemedlemmer forpliktet til å døpe sine barn og la dem oppdra i kirkens lære.Det skulle imidlertid ikke vare lenge før også frikirkene møtte den samme problematikk som statskirken hadde levd med i mange år: Det var ikke uten videre slik at barna til frikirkemedlemmene deltok aktivt i menighetens arbeid, eller ble omvendt slik deres foreldre hadde blitt i vekkelsestider. De som ikke deltok i frikirkenes virksomhet, ønsket ikke uten videre å melde seg ut. I de første årene ble det imidlertid drevet menighetstukt, dvs. at man utelukket medlemmer som hadde levd på en slik måte at de brøt med menighetens regler om det kristne liv. I tillegg innførte flere frikirker ulike medlemskategorier for å skille de aktive fra de passive. I dag står vi i en situasjon der statskirkeordningen kan bli oppløst, eller der forholdet mellom stat og kirke kan endres. Hvilke utfordringer stiller dette til frikirkene (og de lavkirkelige organisasjoner), som er blitt til i Norge ikke minst som en motsetning til statskirkeordningen? Selv om statskirkeordningen blir endret eller avsluttet, kommer Den norske kirke til å beholde sin folkekirkelige profil. Er det så en like stor motsetning mellom folkekirke og frikirke som det har vært mellom statskirke og frikirke? På det teoretiske/teologiske plan kan en svare ja på dette spørsmål, men i praksis har også frikirkene lenge har hatt en viss folkekirkeproblematikk i fanget, slik jeg har påpekt ovenfor. Det er dermed ikke uten videre en motsetning mellom begrepene folkekirke og frikirke, selv om frikirkene naturligvis aldri vil komme i nærheten av å være folkekirke slik Den norske kirke er det. Et av problemene frikirkene må forholde seg til, er at det er vanskelig, for ikke å si umulig, å drive menighetstukt i dagens samfunn. Hvem vil vel godta at en pastor eller et menighetsråd skal kritisere deres personlige liv på en slik måte at man refses privat eller i menighetens nærvær? At mennesker allikevel kan oppleve seg utstøtt fordi de har brutt med menighetens skrevne eller uskrevne moral, skjer nok fortsatt.De færreste frikirker anser det lenger som mulig (eller ønskelig?) å opprettholde en ren menighet, dvs. en menighet der alle nedskrevne medlemmer så langt en vet om, er mennesker som er omvendt og holder fast på sin overbevisning og fører et liv i samsvar med dette. Også for frikirkemedlemmers vedkommende handler det ofte om å være fjerde, femte generasjons metodist, baptist osv., og ikke uten videre om frikirkemedlemskap på bakgrunn av eget valg.Det er en utfordring for frikirkene å klargjøre hva det vil si å være frikirkelig i dag. Ødelegges hele ideen med frikirkene hvis de i for stor grad blir folkekirkelignende? Det er ikke lenger bruddet med statskirkeordningen og dens lære som i første rekke er bakteppe for det frikirkelige, ei heller tradisjonelle vekkelser. Det viktigste rekrutteringsgrunnlag for frikirkene har lenge vært disse kirkes eget barne— og ungdomsarbeid, samt lavterskelarbeid blant voksne.I fremtiden vil vi kanskje i økende grad se at skillet ikke går mellom statskirke/folkekirke og frikirker/lavkirkelige organisasjoner. Kanskje vil regionale forskjeller i det religiøse liv tre tydeligere frem, og kanskje vil menigheter i økende grad fremstå med lokale særtrekk som gjør dem attraktive i et religiøst marked?Frikirkenes utfordring er uansett å gjennomtenke sin plass i det fremtidige norske kirkelandskap der Den norske kirke fortsatt er majoritetskirke, men ikke nødvendigvis statskirke.