søgne: Vi treffer Anne Rita hjemme i huset i Søgne hvor hun bor med sin mann og deres to barn. Anne Rita har valgt å fortelle oss hvordan det føles å miste mammaen sin til demens. For det er det hun føler at hun har gjort.

— Ja, jeg føler absolutt at jeg har mistet mammaen min, selv om hun fortsatt lever. Jeg har sluttet å kalle henne mamma, for det ordet kjenner hun ikke lenger. Jeg gjenkjenner ikke mamma slik hun er nå. Nå kaller jeg henne Gerd, forteller Anne Rita Berg rolig.

Det hele startet for 15 år siden. Hun merket at moren forandret seg, men skjønte ikke helt hva som foregikk.

— Det begynte med at hun ble snål. Hun hadde rare reaksjoner på ting jeg fortalte, og etter hvert fant vi lapper over alt i huset hennes. Hun hadde blant annet satt lapper på bilder for å huske hvem det var bilde av. De første årene visste vi ikke hva hun feilte, og hun var veldig god til å skjule sykdommen, forklarer hun.

Tiden gikk og sykdommen utviklet seg. Moren som var sosionom og selv hadde jobbet med demente visste hva hun feilte, men nektet å fortelle det til familien.

— Hun har fortalt at hun begynte å merke sykdommen allerede da hun var 50, men vi fikk ikke noe diagnose før det var gått nesten åtte år. Etter hvert skjønte vi at noe var fryktelig galt, og til slutt fikk hun diagnosen Alzheimer. Det var en lettelse å endelig få vite hva som var galt. Da fikk vi noe konkret å forholde oss til. Og det var godt å vite at hun ikke var gal, men syk, forklarer hun.

For tre år siden flyttet moren inn i et bokollektiv i Søgne. Hun er nå så hardt rammet av sykdommen at hun ikke lenger kjenner igjen datteren sin.

— Det er mulig hun kjenner igjen pappa. Men når vi er på besøk er det som om hun ikke ser oss. Hun kan snakke til oss som om vi var vilt fremmede. Det er vanskelig å takle at en person man kjenner forandrer seg så til de grader at de ikke lenger er gjenkjennelige. Det er fælt for alle som opplever noe slikt.

Anne Rita blar i et fotoalbum mens hun snakker, og innimellom stopper praten og hun forsvinner inn i sine egne tanker. Selv om hun ikke gjør noe av å snakke om det, er det trist å tenke på.

— Jeg prøver å skyve det unna og få det på avstand, men det ligger jo alltid i bakhodet. Det er trist og fælt, og det hender at jeg setter meg ned og griner. Jeg unner ingen andre å oppleve noe slikt. Jeg går med kronisk dårlig samvittighet for at jeg skulle besøkt henne mer, men nå har jeg også min egen familie å ta meg av, så det er ikke så lett, sier hun ettertenksomt.

— Skyldfølelse er en av de vanligste følelsene pårørende har. De føler at de ikke strekker til, de merker at personen forandrer seg og at de ikke helt forstår hva som skjer, forteller Tone Horverak, leder i Demensforeningen i Søgne.

Demensforeningen arrangerer møter et par ganger i halvåret, hvor pårørende kan komme og snakke med hverandre om hvordan det er å være pårørende til en dement.

— Det er viktig å få ut informasjon om demens til de pårørende slik at de vet hva sykdommen innebærer, og så er det viktig at de får anledning til å treffe hverandre og fortelle hva de opplever. På den måten får de bearbeidet opplevelsene og delt erfaringer, forklarer hun.

Også Hans Kristian Henriksen, overlege ved alderspsykiatriske enhet ved Sørlandet Sykehus, opplever demens som en sykdom som rammer pårørende hardt.

— Hvis personen ikke har andre sykdommer kan de i gjennomsnitt leve med demens i 12 år. Det er lenge, og det er da de pårørende tar den største belastningen. Demens er på mange måter en pårørende-sykdom. Ansiktet er kjent, men de føler at innholdet renner ut mellom fingrene på dem, forklarer han.

Det finnes ingen fasit på hvem som blir og ikke blir rammet av demens, men en den største risikofaktoren er alder.

— Dess eldre man er, dess større er sjansen for å få demens. Er man under 65 er sjansen en prosent, mens er man over nitti er hver tredje person dement.

Sykdommen skiller heller ikke mellom kjønn.

— Det er nok flest kvinner som lider av demens, men det er rett og slett fordi kvinner ofte blir eldre enn menn. Etter som det vi vet skiller sykdommene i utgangspunktet ikke mellom kjønn.

Det finnes ikke noen kur som helbreder demens, men det finnes noen ting som kan forsinke sykdommen.

— Det finnes medisiner som gjør at den gode fasen kan vare lenger, men det aller viktigste er å holde hjernen i aktivitet. Det er viktig å bruke hjernen, se, høre, føle, være med på aktiviteter. Det kan være med på å forebygge det, råder Henriksen.