KRISTIANSAND: — Jeg har vært nødt til å gjemme meg i samfunnet. Det opplevde jeg i Russland der de så ned på oss fra Tsjetsjenia. Det samme har jeg opplevd i Norge, forteller Zulihan Jahjalva.Karin Vildalen som er tyskerunge har opplevd mye av det samme.- Mamma brukte å si til meg "ikke stikk deg fram". Da jeg var liten skulle vi synes så lite som mulig, sier Karin, som vokste opp i Mandal og som nå bor i Kristiansand Mye til felles

Til tross for at hun og Zulihan Jahjalva har hatt totalt forskjellig oppvekst, har de det til felles at de vet hvordan det er å være på utsiden av samfunnet.- Det at jeg har møtt nordmenn som har forstått meg, har virkelig hjulpet, sier Zulihan.Karin Vildalen og Zulihan Jahjalvahar blitt kjent gjennom samtalegrupper som Liv Mørland fra Kristiansand har satt i gang. Her deler flyktninger sine opplevelser med nordmenn som har vokst opp med foreldre som var med i NS eller som er tyskerunger.- Jeg har tenkt at hvis mennesker som bærer på smertefulle opplevelser etter krig og flukt, kan komme sammen og snakke om hva de har opplevd, uansett hvor de kommer fra, så kan de kanskje få det litt lettere og få hjelp til å gå videre i livet, forteller Liv Mørland. - Det har vært sterkt og lærerikt å være med, sier hun.Hun startet gruppene etter krigsbarnskonferansen i 2003. Fædrelandsvennen møter noen av de som var med i den første gruppa sammen med Liv Mørland.- Jeg har virkelig lyst til å takke alle som har vært med i denne gruppa. Det har vært til utrolig stor hjelp, sier Zulihan.Hun ble med i gruppa da hun bodde på flyktningemottak på Birkeland. Nå bor hun på Mysen, men har fortsatt kontakt med flere av dem hun møtte i gruppa. Blant andre Karin Vildalen..- Etter at jeg ble med her, ble jeg flinkere til å ta kontakt med andre nordmenn. Jeg forsøkte å snakke med folk på butikken, i barnehagen og på gata, sier hun.Ikke alle som har vært med i gruppa har lyst til å ha navnet sitt i avisen. Men de vil veldig gjerne fortelle hva de har opplevd. - Før hadde jeg en tanke om at det bare var vi som flyktninger som visste hvordan det er å ha det vanskelig, sier en 40 år gammel somalier.- Når andre nordmenn har sagt ting som "ja, jeg skjønner", så har jeg egentlig ikke trodd noe på det. Men når disse sier det, da tror jeg på dem. Jeg har hatt mange vonde følelser. Når jeg kan snakke med andre som vet hvordan det er, blir det mye lettere for meg, sier mannen.- Fellestrekkene våre er at vi har opplevd å ikke bli akseptert samfunnet. Enten som innvandrer eller på grunn avforeldrene dine. I mange, mange situasjoner har jeg følt meg som en innvandrer i Norge, sier en 59 år gammel kvinne fra Kristiansand.Hennes foreldre var med i NS og hennes far var frontkjemper.- Noen har ment at de kan snakke til meg på en negativ måte eller spytte på meg med den begrunnelsen at det har de lov til siden jeg var datter av en nazist, forteller hun. Fellestrekk

Tyskerbarn og NS-barn som har vært med i gruppene har ofte vært redde for å fortelle andre nordmenn om sine opplevelser. Blant annet fordi de vet at mange nordmenn ikke har spesielt stor sympati for det de har vært gjennom.- Her blir jeg forstått helt til bunns av folk som kanskje har opplevd verre ting. Jeg har jo møtt folk som har sagt "nå legger du vel på litt". Da våger du ikke helt å åpne deg, sier Karin Vildalen.Mennesker som har vokst opp uten å vite stort om hva det vil si å være med i NS, men som selv har opplevd krig, har dermed blitt viktige for NS-barn og tyskerbarn.- Overfor nordmenn føler jeg alltid at jeg må forsvare mine foreldres handlinger, mens de jeg har møtt i disse gruppene sier «hvorfor i all verden gjør mennesker slike ting med hverandre» når jeg sier hva jeg har vært gjennom, sier den 59 år gamle kvinnen som har vokst opp med foreldre som var med i NS.