KRISTIANSUND: Tore Sandberg sitter alene ved restaurantbordet i Kristiansund. Han er fordypet i egne tanker. Han grubler på hvem som drepte og voldtok Torunn Finstad i Trondheim i 1977. Han leter etter sannheten, for andre mennesker. Nå er Fritz Moen, dømt for to drap (og nylig avgått ved døden), en av dem han hjelper. Men også mange andre ser på Sandberg som sin redningsmann: For noen timer siden satt Sandberg i lavmælt samtale over kaffekoppene med en bedriftseier fra en liten bygd utenfor Kristiansund. Mannen, som er dømt til fengsel for å ha seksuelt misbrukt sin niese, forsøkte igjen å overbevise retten om at han ikke hadde gjort noe galt. Sandberg er kommet til byen for å legge frem nye opplysninger i saken. Journalist og privatetterforsker Tore Sandberg har fått fire mennesker frikjent fra fengselsstraffer på til sammen 45 år. To av dem var dømt for drap: Per Liland ble dømt til fengsel på livstid etter at to menn ble slått i hjel med øks i et hus i Fredrikstad. Drapene skjedde i boligen som ble kalt «Lille Helvete» julen 1969. Tore Sandberg fremla materiale som i høy grad medvirket til frikjennelsen av Liland i 1994. Den sterkt hørsel— og talehemmede Fritz Moen ble før jul i fjor frikjent for drapet på Sigrid Heggheim i Trondheim i 1976. Han ble dømt til fem års fengsel for drap og voldtekt av Heggheim. Tidligere var han dømt til 16 års fengsel for drapet på Torunn Finstad i 1977. Til sammen har han sonet mer enn 18 år i fengsel. - Jeg fikk ingen hjelp før Tore kom inn i bildet. Jeg var hjelpeløs og helt alene, sa en gråtende Moen via døvetolkene etter frifinnelsen. Men Tore Sandberg har ikke tenkt å gi seg. Han ønsker også å få tatt opp Torunn-saken igjen, selv etter Moens død. - Jeg mener mye taler for at han er feilaktig dømt for begge drapene. Landskjent

Liland-saken gjorde Sandberg landskjent. Da Liland ble renvasket, forsto mange at Sandberg hadde utført et imponerende arbeid på et vanskelig saksområde. I tillegg til frifinnelser har politiet igangsatt etterforskning i flere saker etter innspill fra Sandberg. - Siden 1998 har jeg fått 2500 til 3000 henvendelser fra personer som vil at jeg skal hjelpe dem. Dessverre har jeg kun kapasitet til å ta noen få oppdrag, sukker Sandberg. Han er reisende i forbrytelser; voldtekter, incest, underslag, vold og drap. Alltid på vei til nye saker som han håper å kaste et oppklarende lys over. Når andre mennesker sover, rusler Sandberg rundt i nattemørke gater for å sjekke avstanden mellom to steder, eller for å konstatere at etterforskningsdokumentene stemmer med virkeligheten. Står postkassen på høyre side av veien? Slike detaljer grubler han over. Sandberg er ikke mistenksom av natur, han har heller ikke utviklet en dramatisk evne til å se konspirasjoner i alle kriminalsaker. Han vil bare sjekke alle fakta selv. - Detaljer, detaljer, detaljer. Han dunker hånden rytmisk i bordet mens han understreker grunnlaget for sin suksess som privatetterforsker og journalist. - Jeg setter meg grundig inn i saken. Ingen skal svekke mine undersøkelser, dokumentasjon eller flere måneders nitid arbeid fordi jeg ikke kan sakens detaljer godt nok. Kan det tenkes at politiet har oversett viktige opplysninger? Kan noen av vitnene ha glemt, eller bevisst ha utelatt informasjon? Men Sandberg har aldri til hensikt å felle dommer over andre mennesker. Den jobben overlater han til retten. - Jeg skal gjøre alt for å få frem sannheten. I de fleste sakene har mitt arbeid vært til fordel for klienten, men jeg har også laget rapporter som har styrket oppfatningen om at dommen var riktig. Jeg kan ikke påvirkes til å legge frem noe som er i strid med min egen vurdering. Jeg er ikke kjøpt, selv om noen betaler meg. Økonomisk stup

Jakten på sannheten har ikke gjort 59-åringen fra Kløfta rik. Liland-saken gjorde ham kjent som privatetterforsker, men holdt på å knekke familien økonomisk.- Mange ganger hadde vi så lite penger at vi ikke hadde råd til å kjøpe melk. Vi var helt på kanten av et økonomisk stup. - Jeg har vanskelig for å si nei til saker som jeg føler ikke er godt nok undersøkt eller etterforsket. Vi har alle en plikt til å gjøre alt vi kan for å hindre at uskyldige mistenkes eller dømmes for en handling de ikke har begått. - Så du er ikke et edlere menneske enn oss andre? - Om jeg er et godt menneske, nei, det får andre avgjøre. Sandberg blir mumlende beskjeden når han skal beskrive sin egen rolle i frifinnelsen av Per Liland og Fritz Moen. Han liker mye bedre å snakke om detaljer og fakta. - Jeg tror ikke norske politimenn, aktorer eller dommere er dårlige mennesker som vil skjule sannheten. Men alle kan gjøre feil. Ingen er ufeilbarlig. Men påtalemakten er et system som avler unnfallenhet og mangel på selvkritikk. - Burde ikke politiet funnet ut at Per Liland ikke var mannen som utførte de bestialske øksedrapene, hvordan kunne de la ham bli dømt uten et eneste teknisk bevis? Sandberg lener seg frem over bordet. Han er ivrig. For noen måneder siden var han i Trondheim for å rekonstruere drapet på Torunn Finstad. Han utbroderer detaljer fra rettssaken der Fritz Moen ble dømt. - Det var ikke rettssystemet selv som skaffet frem den informasjonen som dannet grunnlaget for gjenopptakelse av Sigrid-saken. Det skjedde med motstand fra politi, påtalemyndighet og rettsapparat. Sandberg skaffet til veie opplysninger fra medisinske eksperter. I saken forelå sædprøver fra en person med annen blodtype enn Moen.- Det kan vel ikke være opp til privatpersoner å finne det rettsmedisinske grunnlaget som fører til gjenopptakelse, undrer Sandberg. Han karakteriserer saken som «en skam for rettsstaten Norge». Han frykter at dersom ikke rettsstaten tar et oppgjør med seg selv, vil den ikke gjenvinne den tilliten den må ha i det norske folk. Krampelatter

Sandberg ruver i landskapet, både i høyde og bredde. Kona Kirsten har en gang lokket ham med til kostholdsekspert. Hun fristet sin matglade mann med at hun hadde lest at hemmeligheten til å bli slankere ikke var å spise mindre, men oftere. Og enda mer fornøyd ble han da eksperten sa at det var bra å drikke rødvin. Men slankekuren varte ikke mer enn to-tre kilo. Og han ble landskjent da han ikke maktet å ønske velkommen til Kveldsnytt fordi han lå over pulten i hikstende krampelatter. Han var blitt så lattermild av å høre Jan Erik Vold avslutte det forutgående programmet med å lese «Kulturuke», med dikterens fantasifulle og uvanlige stavelser. Han forteller at han nok av helsemessige grunner burde ha slanket seg en god del. På hotellrommet står en pustemaskin som sørger for at han får nok oksygen når han sover. Han har vært innlagt på sykehus fordi kroppen protesterte på hardkjøret. Likevel fortsetter han i samme tempo, bare avbrutt av noen minutters hvile innimellom for å komme til hektene igjen. Han ler ofte, og blir av venner omtalt som en jovial kar med lun humor. Og du skal ikke ha vært mange timer sammen med ham før du skjønner at han er kjapp i replikken - og en handlingens mann. En gang i tiden var han også rask på fotballbanen. Han spilte midtstopper på Lillestrøm opp til juniorklassen. Etter å ha vært journalist i NRK i mange år, startet han sammen med kona et privat produksjonsselskap som laget informasjonsvideoer og kurs. Liland-saken

Så kom Liland-saken, vendepunktet for Tore Sandberg. Sten Ekroth hadde skrevet en merkelig bok om det han hevdet var et justismord. - Han sendte boken til meg. Jeg bestemte meg for å bruke én uke av mitt journalistiske liv til å finne ut om det var snev av sannhet i Ekroths påstander, eller motbevise dem. Kunne dette virkelig ha skjedd i Norge? Samme dag som jeg var ferdig med boka, kjørte jeg de 13 milene til Fredrikstad. Liland-saken ble en altoppslukende besettelse. Sandberg skrev bok om saken, og den utløste gjenopptakelsen.- Jeg er takknemlig for at kona holdt ut med meg disse årene. Hennes tålmodighet var beundringsverdig. Sandberg har løst mange vanskelige kriminalsaker. Men én av dem vil han trolig aldri løse. Og det er selveste drømmesaken: Å finne Olof Palmes drapsmann. - Drapsmannen ble drept og begravd i en park i Köln i Tyskland, har Sandberg hevdet. Denne oppsiktsvekkende påstanden bygger han på et nært samarbeid med tidligere etterforskningsleder Hans Holmér. De ble venner, og flere ganger bodde Holmér hjemme hos Sandberg. Om nettene vandret de gatelangs på Kløfta, de målte opp avstander og tider, som om de befant seg i Stockholm sentrum kvelden da Sveriges statsminister ble skutt og drept. - Vi hadde planer om en fjernsynsdokumentar. Dessverre ble Holmér syk. Men helt til sin død hevdet han at Palme ble drept av et medlem av den kurdiske organisasjonen PKK, og han var villig til å bryte taushetsløftet. Jeg fikk tilgang til noe av Holmérs materiale, det var ganske heftige greier. Holmér mente at mannen som var drept og begravd i parken i Köln, hadde vært med på attentatet. Seriøs

Sandberg er kjent for å være grundig og veldokumentert. En seriøs journalist, men en uhøytidelig mann, sier de som kjenner ham godt. Han graver og graver. Han er blitt kåret til landets beste gravende journalist. Men han er ikke mye imponert over norske journalister. - Hvorfor gjør ikke media jobben sin? Graver, spør, avdekker fakta. Taler de svakes sak. Hjelper de som rammes av makten. Hva kan vel være mer journalistisk høyverdig enn å få avdekket et justismord, spør han, tilsynelatende oppgitt. - Eller tar media uttalelser fra politi og rettsapparat, statsadvokater og riksadvokatembetet som sannheten? Hvorfor oppsøker de ikke steder hvor forbrytelsen har funnet sted, oppsøker vitner, sjekker arkiver? I Liland-saken slet han med å få media interessert. Mannen er jo dømt, svarte de da Sandberg mente han hadde nye og interessante opplysninger. Men han ga seg ikke. Det gikk mest ut over dem som betyr mest for ham - kona og de tre barna. - Men uten deres - og bankens - støtte, ville aldri Liland blitt frikjent. - Mine motiver for å engasjere meg i Liland-saken var aldri økonomiske, kun journalistiske. Men da Liland ville gi meg én million av pengene han fikk i erstatning og oppreisning fra staten, takket jeg ja. Men jeg ba han aldri om penger. Skeptisk

Hans erfaringer de siste årene har ført til at han er mer skeptisk til det norske rettssystemet.- Jeg har møtt kvinner som hevder at de i politiavhør har fått beskjed om å tilstå hvis de vil se barna sine igjen. Hvis deres historier stemmer, da har rettsstaten Norge et stort problem. Politiet har en plikt til også å få frem opplysninger som taler til tiltaltes fordel. Bør det ikke bekymre politiet og påtalemyndigheten at når Liland og Moen blir frikjent for drap, så går de virkelige morderne fri i samfunnet? Det mest uverdige med rettsstaten Norge er at det er nesten umulig å få gjenopptakelse. I alle fall for ressurssvake og ubemidlede. Både politi og påtalemyndighet er redde for å tape ansikt. Den uskyldige må bevise sin egen uskyld, og får ingen hjelp til det. I Norge har vi en oppfatning av at dom er dom. Se og Hør

— Det er et gedigent tankekors og et samfunnsproblem at Se og Hør - av alle - har finansiert to frifinnelser i tilståelsessaker. Uten Se og Hør ville ikke Fritz Moen vært frikjent. Heller ikke en mann fra Fredrikstad, som var dømt for voldtekt, ville vært renvasket. - Du blir 60 år snart. Hvor lenge kan du holde på som etterforsker? - Jeg har haugevis av uløste saker og mange mennesker som trenger min hjelp. Jeg kan ikke legge inn årene ennå. Men jeg har lyst til å skrive kriminalromaner. Da trenger jeg ikke være så pinlig nøyaktig med detaljene som nå, humrer han. Hva har årene som privatetterforsker lært ham om menneskene? - Jeg dømmer aldri. Ingen er skurk, heller ikke uskyldig før jeg har satt meg grundig inn i saken. Jeg har fått utviklet en forståelse av at det finnes ålreite mennesker og drittsekker i alle lag av folket. Og at du har fått en dom, gjør deg ikke til et dårlig menneske. Vi kan alle komme i situasjoner der vi gjør dumme ting. Den stadig jakten på detaljer som kan avsløre sannheten, har vært tidkrevende og belastende for de nærmeste.- Sakene kan bli en besettelse. Du glemmer tid og sted. Men fremstill meg for all del ikke som om jeg jobber hele tiden. Jeg kan være lat også. Han er fortsatt lidenskapelig opptatt av fotball - og spansk vin. Han er en hjemmets mann. - Jeg kan nok ikke skryte av å være særlig huslig. Jeg er flinkest til å spise maten, innrømmer han. Sent på natt. En tekstmelding piper inn på mobiltelefonen. Tore Sandberg sover ikke. Han vil bare fortelle at bedriftseieren fra Nordmøre er frikjent av retten for overgrep mot niesen. FÆDRELANDSVENNEN/STAVANGER AFTENBLAD