I julen 2002 brakte Fædrelandsvennen en helsides reportasje hvor farens gamle «gråtass»-traktor stod sentralt. 1952-modellen befinner seg ennå i Eiken, ennå er den i kjørbar stand. Bjarnes glis var bredt da han nok en gang kunne klatre opp og ta plass bak rattet.

Et par av barndomskameratene som Bjarne Skeie har holdt kontakt med i alle år, er Ole Asbjørn Grostøl og Sigurd Blaka. Her kommer et par Eiken-historier, fortalt med deres egne ord. Ikke uventet inngår gråtassen.

Først Ole Asbjørn Grostøl:

«De som hadde sin oppvekst i 1950-åra, måtte i tidlig alder lære å ta et tak med i arbeidet på gard og i heim. De fleste hustander i Eiken var tre-kyrsbønder der mye av det daglige gards— og fjøsarbeidet var overlatt til kone og barn. Slik også på Skeie der Bjarne voks opp, men der var ett unntak: Familien hadde en av de første Gråtass-traktorene i bygda.

Bjarne lærte tidlig å kjøre denne. Dette til beundring og stor glede for nyfikne gutter i alderen 10 til 14 år som blei tatt med på en liten kjøretur på jordet eller ut på riksvegen. Kravet til kjøretillatelse var enkelt og greitt, du måtte rekke ned til pedalene.

Denne vesle historien husker jeg spesielt godt. Jeg skulle hjelpe Bjarne med å hente kyrne fra beite for kveldsmjølking. Her viste han sin kreativitet og sans for utradisjonelle løsninger. Hva var mer naturlig enn å bruke traktor? Fram med tau. Begge opp på traktoren, en 12-åring som sjåfør og en på 10 som passasjer.

Ikke lenge etter dura vi på heimveg mot fjøset med tre joggende kyr tjora fast til traktoren. Med dissende og mjølkesprengte jur falt det nok ei og anna hvit mjølkestripe på grusvegen.»

Så Sigurd Blaka:

«Det var ikke uvanlig at folk selv måtte slakte dyr på landet for 50 år siden. Mer uvanlig var det at en 10-åring tok på seg oppgaven. Da nabokona, som var enslig, var på jakt etter noen til å slakte grisen, kom Bjarne med et godt tilbud. Fem kroner for jobben var ikke urimelig. Bjarne kunne jo også muntlig legge fram god dokumentasjon på at han hadde erfaring fra slakting sammen med både onkel og bestefar. Men grisen, som gikk laus i innhegningen, var stor, slegga tung og «slakteren» liten. Da slakteren dro til, ga grisen bare fra seg et grynt og et hyl, og satte av gårde i fullt firsprang. Heldigvis var far i nærheten og kunne overta oppgaven. Det er ikke kjent hvordan det ble med oppgjøret for slaktinga, men han har nok gjort bedre forretninger senere.»

For moro skyld tar vi også med denne historien som Per Vatne fortalte for et par år siden, da han selv fylte 50 år. Vatne er følgelig en del yngre enn Bjarne Skeie og kjente ham aldri godt hjemme i Eiken, men den eldre nabogutten huskes godt:

«Han ({hellip}) bodde på andre siden av vannet Men jeg husker at jeg så ham eksperimentere med farens traktor. Bjarne kjørte og hoppet av i fart, løp foran traktoren og la seg ned slik at den kjørte over ham, så reiste han seg opp igjen, løp etter traktoren og klatret opp på nytt. Slik holdt han på.»