KRISTIANSAND: «Vi var i utmerket humør hele tiden, og ingen av oss tenkte på at det kunde bli virkelig krig, vi trodde ikke det», fortalte Knud Rismyhr til sønnen Magnar tidlig på 1950-tallet. Magnar skrev ned farens minner fra tiden som grensevakt mot Sverige.Magnars sønn, Halvor, fant skildringene ved en tilfeldighet hjemme i kjelleren i Lillesand. Blant annet sammen med en medalje for utført grensevakttjeneste.Av minnene går det klart fram at Knud Rismyhr først ikke tok mobiliseringen og grensetjenesten så tungt. Han bodde i Elverum og sammen med en nabo tok han sykkelen fatt for å melde seg på et depot i Trysil.«Av sivilbefolkningen langs Trysilvegen var der ingen som hadde hørt om mobiliseringen. Det var ingen radio den gangen, og lenge mellem nye aviser. Og vi hadde moro av å skremme folk med krigen. Hvis dette ikke ble trodd, viste vi fram mobiliseringskortene våre. Vi selv betraktet det mest som en behagelig ferietur», fortalte Rismyhr.Men fremme ved depotet ble stemningen mer alvorlig. De fremmøtte fikk utdelt grovkalibrede gevær av typen Jahrmann.Han ble sendt ut på feltvakt ved Nybergsund for å forhindre et svensk overraskelsesangrep. Spenningen steg.«Ikke mange av de menige visste hva som forestod, det så alvorlig ut. Jeg talte med en som fortalte at han hadde snakket med en som var så redd at ryggsekken skalv på ryggen hans.»Men etter hvert som dagene gikk og svenskene ikke kom, slappet karene mer av. Rismyhr var kommandert som syklist og sto til tjeneste for en offiser som ikke alltid hadde bruk for ham. En av dagene det var lite å gjøre, ga offiseren klar beskjed til Rismyhr og hans kamerater.«Vår sjef kommanderte «Dra døkk herifrå!» Senere på dagen gjorde vi som vi vilde. En dag ble vi anmodet om å komme opp til Missionshuset hvor sogneprest Opsand skulde holde andakt, og for første gang fikk jeg der høre salmen Gud signe vaart dyre fedreland.»Dagene og ukene gikk, og da unionsstriden høsten 2005 la seg, kunne Rismyhr dimitteres.