La meg ta det siste først: Regningen for én stykk ødelagt dørklinke sendes til Øyvind Hoås, Sarpsborg. Faktura postlegges i morgen, det kan du ta deg fanken på, Bippe Stankelbein. Da du handset inn 5-4 på overtid mistet jeg absolutt all vett og forstand, og rev av dørklinken i en urasjonell villskap som vanligvis er forbeholdt riktig syke bikkjer.

Hoås fikk gult kort for peket, mens forventet levealder på Sørlandet sank med fem år. En ubetinget dom hadde vært mer riktig.

Heldigvis var dommer Helgerud fortsatt tilregnelig. Bra syn har han også.

Men da var dørklinken allerede historie.

Dermed endte det 4-4 i premieren, og der og da – med klinken i den ene hånden, fjernkontrollen i den andre, og en vettskremt datter i trappen, var jeg faktisk meget lykkelig.

Nå, noen minutter senere, er jeg fortsatt ganske happy.

Ja, vi rotet bort to poeng. Jeg vet det. Leder man 3-0 på bortebane etter femti spilte minutter kan man som oftest satse både hus og kjerring og campingvogn på full pott. Men vi som heller ikler oss gult enn bunad, vet selvsagt bedre. Start slipper inn mål, mange mål, år etter år, og akkurat da vi trodde at en brysk trener med kort piggsveis endelig hadde funnet nål og tråd som funket, så viser det det seg at det likevel var et stort hull i den lomma der seieren lå trygt.

Er det mentalt? Er det noe som henger igjen etter flere sesonger med rekordmange baklengs?

Jeg aner ikke, men det er besynderlig at vi nærmest forlater vår egen kampplan – en plan som fungerte utmerket – så snart Sarpsborg finner nettmaskene.

Det var ingen grunn til panikk, likevel fordufter bådeautoritet og besluttsomhet ut av laget. Vi velger en rekke kompliserte løsninger på enkle utfordringer, og parallelt med at Sarpsborg flytter seg litt høyere i banen, tør færre og færre gule ta ansvar for at kollektivet skal henge sammen – for at planen skal videreføres. Individuelle, uforståelige og risikable valg gjøres i en stresset periode av kampen.

Frykten for kollaps ble sterkere enn troen på egne kvaliteter.

Det har skjedd før, med langt bedre fotballag enn Start.

Men hvor var lederen med stor L når vi trengte ham som mest? Og har vi en slik i laget?

Likevel velger jeg å se på det positive. Vi tok ett poeng i det som kan vise seg å ha vært årets tøffeste bortekamp. Vi scoret fire mål, to av dem av en islandsk debutant, de to andre av midtbanespillere! At våre tosentrale; Owello og Søgård, begge scorer, er bortimot sensasjonelt. Sensasjonelt hyggelig. Vi tok ett poeng i premieren uten førstekeeper Lund-Hansen, og uten vårt førstevalg på flanken, Espen Børufsen. Med førstnevnte mellom stengene hadde vi kanskje tatt alle tre.

Det siste baklengsmålet skal ikke inn. Ferdig diskutert!

Helt til slutt: I fjor satte vi to nye klubbrekorder. Antall bortetap på rad, og antall bortekamper uten seier. Den første rekorden ble heldigvis ikke ”forverret” i kveld, den siste er nå oppe i 15 kamper. Dessverre.

Men vi skal opp. Visst pokker skal vi opp. Pust med magen, folkens.

Dette laget skal vokse med oppgavene som venter og kanskje var det greit med en meget viktig påminnelse allerede i dag: Det er flere som vil ut av Adecco-hølet.

Kun de som vil det aller mest, kommer seg opp.

Snakkes. Takk for kampen, folkens!