Aldri har jeg vært så lykkelig som da jeg kom i mål med et halvt maraton i beina og et dødehav i hver sko.

Sprek-prosjektet har jeg gitt meg mye mer enn lørdagens ville, vakre og våte opplevelse.

«For du er vill, vakker og våt» , synger CC Cowboys. Slik var min opplevelse av lørdagens halvmaraton. Sommerløpet 2014. Det var helt vilt, deilig vakkert, og klissvått. Klokka stopper på 2 timer, 48 minutter og 6 sekunder. Jeg har løpt 21 kilometer og befinner meg i en euforisk lykkerus i målområdet. Hopper. Jubler. Kaster meg om halsen på fremmede mennesker. Skriker. Uhemmet. Akkurat da var jeg kanskje ikke så vakker, men jeg var spinnvill og gjennomvåt. Jeg hadde slått meg selv ned i støvlene. Ny personlig rekord på første forsøk.

Eva Kvelland, Sprek-deltaker Foto: Tore André Baardsen

Før start. Jeg var nervøs. Nesten litt hjelpeløs. Hadde aldri løpt mer enn ti kilometer før, og ante ikke hva som ville skje etter at jeg rundet den første mila. Den største overraskelsen var at det ikke skjedde noe som helst. Da jeg først var i gang, var det som å løpe på samlebånd. Jevnt og trutt. Meter etter meter. Steg for steg. De verste kilometerne var de to første og de to siste. Resten lå i flytsonen — med jevn puls og jevn fart. Fulgte hjerteslagene på klokka, og fikk tempoet på øret. Hadde vondt, men hadde kontroll. Gikk de to bakkene, lot meg intervjue i steget, og smilte hele veien inn. Løpet gikk bra, smertene går over, og aldri har jeg vært så lykkelig som da jeg kom i mål med et halvt maraton i beina og et dødehav i hver sko.Sprek-prosjektet har jeg gitt meg mye mer enn lørdagens ville, vakre og våte opplevelse. Det har fylt sommeren med et utall opplevelser under åpen himmel. Endorfiner, energi og ekstase. Det har gitt meg en sterkere kropp og tøffere lunger. Jeg har tidvis pressa både bein og hode til kanten av stupet. Kjent på grensene. Kjent at jeg tåler det. Jeg har delt det med to i samme båt. Delt oppturer, nedturer, blod, svette og tårer. Latter, laktat og livvidde. Svein og Gro Hege har vært viktige for meg. Fordi de har kjent på den samme smerten, opplevd den samme gleden og sett den samme frustrasjonen i hvitøyet. Og fordi jeg har trengt noen å løpe etter, noen å løpe fra og noen å løpe sammen med. Men viktigst for oss alle har nok likevel Finn Kollstad vært. Treneren. Han har lært meg at det føles godt å ha det litt vondt. Lært meg å sette grenser når jeg føler meg grenseløs. Lært meg å tro at det umulige er fullt mulig. Lært meg å senke skuldrene når jeg løfter føttene. Lært meg å lytte til pulsen når jeg stenger alt annet ute. Lært meg at jeg tåler litt mer. Gitt meg løpeglede. Tusen takk, Finn!

Livet handler litt om å kjenne at du lever. Det har jeg gjort i sommer.

PS! I lykkerusen etter løpet, brukte jeg søndagen til å melde meg på Grimstad Maraton i september. Ikke for å løpe halvmaraton, men for å løpe mila. Det har jeg tross alt ikke prøvd ennå. Resten av idrettslaget Finn IL , Svein og Gro Hege, er herved utfordret (jeg trenger skyss til Grimstad)!