Nærmere 1300 mennesker hadde møtt frem for å ta del i det tradisjonsrike fakkeltoget til ære for vinnerne av Nobels fredspris. Rundt klokken 19.00 i kveld kom de to ut på balkongen på Grand hotell for å motta folkets hyllest.

Da hadde de to også rukket innom det indisk-pakistanske fellesarrangementetet «Peace Prize Celebration» i Gamle Logen.

Etter at de forlot balkongen på Grand satte de seg til bords til fredsprisbanketten på hotellet.

Dagen startet allerede på formiddagen, da de møtte norske barn under Redd Barnas fredsprisfest på Rådhusplassen.

Så klokken 13.00 startet den høytideligere seremonien i Oslo Rådhus.

Mens stolte foreldre og søsken satt og fulgte med tårevåte øyne og smil om munnen, talte Malala Yousezai til verden.

— Jeg er stemmen til 66 millioner jenter, sa hun.

Den pakistanske 17-åringen takket foreldrene sine, og påpekte at hun tror hun er den eneste mottakeren av nobelprisen som fortsatt slåss med brødrene sine.

«Jeg vil takke faren min for

at han ikke vingeklippet meg»

Tenåringen holdt foredraget med familien på første rad.

- Pris til alle barn

— Jeg vil takke mine foreldre for deres uforbeholdne kjærlighet. Jeg vil takke faren min for at han ikke vingeklippet meg og lot meg fly. Jeg vil takke moren min for at hun har inspirert meg til å bli tålmodig og til å alltid si sannheten – noe vi er overbevist om er islams egentlige budskap.

Statsministeren var også imponert over talen til Malala Yousafzai, som med sine 17 år er tidenes yngste fredsprisvinner.

— Jeg synes hele talen hennes om at barn skal få gå på skolen, og ikke minst at hun føler at hun representerer så mange når hun ytrer det, er et sterkt budskap.

— Dette er ikke bare en jente som er blitt skutt fordi hun gikk på skole, men en jente som har en misjon om at alle jenter skal få gå på skole, la Solberg til.

Stolt over å dele prisen med barne-aktivist

Yousafzai sa seg også beæret over å dele prisen med indiske Kailash Satyarthi.

— Denne prisen er ikke bare til meg. Den er til de glemte barna som vil ha utdanning. Og de redde barna som ønsker fred. Og de stemmeløse barna som vil ha endring, sa 17-åringen.

Hun fortalte at hun har tatt med seg de to skolevenninnene som ble skutt samtidig som henne i oktober 2012, Shazia Ramzan og Kainat Riaz, til Oslo.

Med seg har hun også tatt flere andre jenter som hun har truffet gjennom arbeidet i Malala-fondet, fra Pakistan, Syria og Nigeria. De jobber også med jenters rettigheter og muligheter til å få en utdanning.

Ligninger i henna

— Utdanning er en velsignelse i mitt liv, og en nødvendighet, sa Malala.

Hun fortalte om hvordan hun elsket skolen og ny kunnskap da hun vokste opp i Swat-dalen i Pakistan.

— Vi tørstet etter utdanning fordi vår framtid fantes akkurat der i klasserommet. Vi ville gjøre foreldrene våre stolte og gjøre ting som noen mener bare gutter kan, sa hun.

— Men til Swat, som var full av skjønnhet og turisme, dit kom terrorismen, 400 skoler ble ødelagt. Alle led, alle våre drømmer falt i grus. Utdanning var ikke en stolthet lenger, men en forbrytelse. Da min verden endret seg, gjorde mine prioriteringer det også: Jeg kunne være taus og vente på å bli drept. Den andre var å stå opp og risikere å bli drept. Jeg bestemte meg for det siste, sa Malala Yousafzai, til dundrende applaus.

— Vet du ikke at det første ordet i Koranen betyr «Les», fortsatte skolejenta med adresse til terrorister som forbyr utdanning i religionens navn.

Hun nevnte også den islamistiske Boko Haram-militsen som terroriserer deler av Nigeria og bortfører og dreper barn og ungdommer i sitt hat til utdannelse.

Gir bort prispengene

Malala opplyste at hun gir prispengene sine til fondet som er oppkalt etter henne, for å hjelpe jenter til å få kvalitetsutdanning.

Hun hadde et klart budskap til verdens ledere: Gratis utdanning av god kvalitet, både grunnskole og videregående, må bli en del av de nye FN-målene for utvikling når dagens tusenårsmål utløper i 2015. — Noen vil si at dette ikke er praktisk mulig, eller at det er for dyrt, eller for vanskelig. Eller til og med umulig. Men det er på tide at verden tenker større, sa hun.

Hun påpekte at vi ikke trenger bruke tid på å overbevise verdens toppledere om at det er viktig med utdanning, ettersom de selv sender barna sine til gode skoler. Men vi må kreve at de handler, understreket hun.

Hun stilte også spørsmål til verden:

— Hvorfor klarer de landene vi kaller sterke å skape så mye krig, mens de er elendige til å skape fred? Hvorfor er det så lett å skaffe våpen, og så vanskelig å skaffe bøker? Hvorfor er det så lett å bygge stridsvogner, men så vanskelig å bygge skoler?

Oppfordret til dugnad

Hun avsluttet talen med en oppfordring til andre barn og unge om å gjøre slutt på barnearbeid, barneekteskap og krig.

— Kjære brødre og søstre, la oss bli den første generasjonen som bestemmer seg for å bli den siste. De tomme klasserommene, de tapte barndommene, bortkastet potensial - la disse tingene være over med oss. La oss bygge en bedre framtid akkurat her og nå, sa hun.

Satyarthi: Ville gi stemme til de stemmeløse

Den andre fredsprisvinneren, Kailash Satyarthi, holdt også et nobelforedrag onsdag ettermiddag.

— Hver gang jeg har satt et barn fri fra slaveri, er jeg selv blitt frigjort, sa fredsprisvinner i Oslo rådhus og understreket at de utnyttede barna er våre barn.

– Hver gang deres første smil i frihet brer seg over deres vakre ansikter, ser jeg Guds smil, sa den indiske barnerettsforkjemperen.

Han viste til at han var bedt om å holde en forelesning, men mente han ikke var i stand til det:

– Jeg står her for å representere lyden av taushet, harmløshetens rop og det usynliges ansikt. Jeg er kommet hit for å formidle våre barns stemmer og drømmer; våre barn, fordi de er alle våre barn, sa den indiske 60-åringen som mottok Nobels fredspris sammen med den pakistanske 17-åringen Malala Yousafzai.

- Hvorfor våpen, ikke leker?

I innledningshilsenen omtalte han sin medprisvinner som sin «kjære datter». Han mintes også tidligere barneslaver og medarbeidere som har mistet livet mens de jobbet mot utnytting av barn. To av dem ble drept.

Og noen av de mange skjebnene han har møtt, fikk en stemme i talen.

– For tjue år siden, ved foten av Himalaya-fjellene, møtte jeg en tynn liten gutt. Han spurte: «Er verden så fattig at den ikke kan gi meg et leketøy og en bok i stedet for å tvinge meg til å ta i et verktøy eller et våpen?»