KVINESDAL: — Det var mye oppstyr. Biltilsynet var der. Og mye politi. Det var støv og glasskår over alt, forteller Kai Nilsen (44).
Han har skrudd tiden tilbake høsten 1996. Trailersjåfør Kai Nilsen er på vei til en kommune i Rogaland for å losse containere. I førerhuset på vogntoget sitter også broren hans, Runar, som skal hente en bil et sted i distriktet. Kai er 28 år. Broren er 25. Det er kveld, og det har begynt å mørkne.
Bil i feil felt
Vogntoget befinner seg på Jæren, da brødrene får øye på en bil i motsatt kjøreretning. Den kjører i feil felt. Kai bremser ned. Bilen legger seg over i riktig kjørefelt igjen, og Kai tar foten bort fra bremsepedalen. Plutselig økter bilen farten. Bilisten sikter seg inn mot fronten av vogntoget, like under stedet der Kai sitter. Broren Runar får blikkontakt med mannen i bilen. Mannen har skjegg. Bilen smeller inn i fronten på vogntoget.
Kai mister styringen, legger vogntoget inn mot autovernet og stopper.
21.13
Klokken på dashbordet har stoppet på 21.13. En mann har nettopp tatt sitt eget liv. To brødre har overlevd en kraftig kollisjon. Vogntoget er totalvraket.
— Du bare sitter her, sa broren min til meg. Jeg ble sittende der i vogntoget. Bilen sto 50-70 meter bortenfor oss, forteller Kai og fortsetter:
— Runar ga klar beskjed til politiet: Ulykken var bilistens egen vilje. Det er ikke noe å diskutere.
- Kunne tatt flere liv
Vi møter Kai Nilsen og faren hans, Kjell N. Nilsen i Kvinesdal, i lokalene til det familieeide transportfirmaet. Det har gått 16 år siden ulykken.
— Det var min og konas bryllupsdag. Jeg husker ulykken som om det var i går. Det gjorde sånn inntrykk. Dette er alle sjåførers mareritt, sier Kjell.
— Hva gjorde ulykken med deg, Kai?
— Ingenting. Dagen etter var jeg på veien igjen. Broren min sleit mer, sier Kai.
Så ansiktet hans foran seg
— Runar hadde problemer med nattesøvnen. Hver gang han lukket øynene, så han ansiktet til bilisten foran seg, fortsetter Kjell.
— Taklet du ulykken på denne måten fordi du ikke følte noe skyld, Kai?
— Jeg sammenlikner situasjonen med krigsseilerne som ble torpedert. Da jeg kjørte inn i autovernet, var det få centimeter som skilte mellom liv og død. Hvis vi hadde tippet over kanten, hadde vi havnet utfor en stor skrent. Det hadde vært slutten. Opplevelsen gjorde meg voldsomt sint. Kanskje det reddet meg; jeg var sint på mannen som ødela så mye. Sint for at han tok livet sitt på denne måten. Han kunne tatt livet av oss, sier Kai.
La igjen brev
— Jeg kunne mistet to sønner den kvelden, fordi en mann ville avslutte livet. Det var en feig handling, påpeker Kjell og skryter av god støtte fra venner og kollegaer i tiden etter hendelsen.
Dagen etter ulykken skrev Stavanger Aftenblad at vogntoget kom over i feil kjørefelt.
— Dette var en av de verste opplevelsene i etterkant av ulykken. Broren min tok en prat med redaktøren, og avisen dementerte saken da det viste seg at bilisten hadde lagt igjen et brev, sier Kai.
Mannen skrev avskjedsbrev kort tid før han tok livet sitt. Trolig postla han det få minutter før ulykken. Kai og broren var på feil sted til feil tid.
Små marginer gjorde at de to overlevde.
Hjelper sjåfører som er involvert i ulykker
Norges Lastebileierforbund har etablert Kollegahjelpen i alle fylker, for å hjelpe sjåfører som opplever ulykker.
— Norges Lastebileierforbund (NLF) har et korps av frivillige, minst to personer i hvert fylke, som hjelper til ved ulykker hvor store biler er involvert, forteller Kjell N. Nilsen. Han er fylkesleder i Vest-Agder NLF og er engasjert i tiltaket som kalles Kollegahjelpen.
— Vogntoget er sjåførens hjem. Når det skjer en ulykke, står han uten det meste. Da hjelper vi vedkommende med hotell, med klær, reisebilletter og penger. Vi er også tilgjengelige for samtale, sier Nilsen.
— Hvordan er det å være med å bidra til et slikt tilbud?
— Det er føles godt når man kan bidra med å roe ned sjåføren og gi ham mulighet til å snakke ut etter en ulykke, påpeker fylkeslederen, som ved flere tilfeller har vært i samtaler med sjåfører som har vært involvert i ulykker på Sørlandet.
Kollegahjelpen hjelper til på tvers av fylkesgrenser. De frivillige medarbeiderne har taushetsplikt.