ARENDAL: Fædrelandsvennen møter den tidligere lederen for AUF-Arendal på Café Lindvekse mindre enn en et døgn etter at Anders Behring Berivik (32) løsnet de første skuddene på Utøya hvor AUF hadde sin årlige sommerleir. Over 80 personer mistet livet, men Langerød var en av dem som slapp unna.

Langerød, som står som 28.-kandidat for Arbeiderpartiet i Oslo i valget til høsten, var på AUF sin sommerleir for å holde et seminar om studentarbeid og studentorganisering i arbeiderbevegelsen. Planen var at han skulle reise hjem samme dag.

— Men så smalt jo plutselig bomben i Oslo. Da forandret alt seg. Ferja til land stoppet og det samme gjorde bussene. Det var krisestemning, og jeg ble igjen på øya.

La ut melding på Facebook

Ledelsen i AUF, som han kjenner godt, ordnet med sengeplass og alt det praktiske. På Facebook la han ut en melding hvor han skrev følgende:

Helt forferdelig det som har skjedd i Oslo. Jeg er på Utøya og langt fra det som har skjedd, men håper ingen av kjente og kjære eller noen er skadet.

Så klokken halv fem ble det kalt inn til et stort obligatorisk informasjonsmøte for de 600 til 700 menneskene som var på øya.

- Trykket stemning

På grunn av dårlig vær ble møtet holdt innendørs. Ledelsen kom ut og presenterte budskapet om det som hadde skjedd I Oslo.

— Det ble en trykket stemming. Noen begynte å gråte. De var redde for vennene sine som jobbet I departementer og slikt. Men de ble håndtert på en god måte.

Hørte et lavt smell

Etter at møtet var ferdig løste forsamlingen seg opp. De fleste forlot huset, men et par hundre ble igjen.

— Og så hører vi et lavt smell. Først virket det veldig uskyldig. Var ganske rolig egentlig, men likevel brant det litt inne i meg. Jeg tenkte nå har de tatt Oslo, og nå skal de ta oss.

På utsiden av vinduet så han en gjeng på cirka 20 ungdommer som kom løpende forbi.

– Da ble følelsene mye mørkere. Jeg ble skikkelig på vakt, og alle lurer på hva som skjer. Så øker intensiteten av skuddene, de kommer nærmere.

Følte seg omringet

I sekundene som da fulgte endret situasjonen seg fra spørrende til panisk blant forsamlingen inne i huset.

– Så smeller det plutselig rett på utsiden av vinduet. Etter hva jeg har hørt i etterkant hadde gjerningsmannen da skutt noen, men det visste jeg ikke da. Jeg trodde det var flere skyttere og fikk en følelse av å være omringet. Alt jeg klarte å tenke var nå tar de oss, nå skyter de oss.

Inne i bygget visste de jo ikke hvem det var som skøyt på utsiden, hvor mange, hva de ville eller hvorfor.

— Akkurat det var et mareritt.

Hoppet ut vinduene

Mange prøvde å komme ut hovedinngangen som fører ut til leirplassen, men utgangen var ikke stor nok til at alle kunne komme seg gjennom.

— På en positiv måte ble jeg og en del andre sperret inne. Så vi gikk inn i kantina og hoppet ut vinduene der. Det var vel halvannen meter ned. Og så løp vi, alt vi maktet på sokkelestene inn i skogen. Langs vannet, på en sti, Kjærlighetsstien.

Noen løp og gjemte seg i skogen, andre løp litt raskere. Flokken spredde seg.

— Jeg gikk ned til vannet. Der stilte jeg meg inn til en bratt fjellskråning. Der gjemte jeg meg, med kinnet helt inntil fjellet, klin inntil

Langerød vet ikke hvor lenge han ble stående slik. Kanskje 20 minutter.

— Det virket som om det var i tre uker. Jeg vet ikke helt hvor lenge det var, men det var en stund.

Folk gjemte seg over alt

Og fra der han sto gjemt kunne han se folk som gjemte seg. Under steiner, langs fjellet og så videre.

— Det var massevis av folk overalt.

Mens han sto der kom det plutselig massevis av ungdom løpende langs den samme stien som han hadde løpt.

— Da var det som om noe forandret seg. Faren kom nærmere. Plutselig ser jeg en holme langs stien. En liten utstikker, og på denne lå det masse mennesker. Så hørte jeg skuddene begynne å komme. Menneskene på holmen blir livredde og hopper i vannet. Forsøker å svømme bort. Men han kommer veldig fort, han går veldig rolig opp og skyter mange av de som svømmer. Jeg var langt unna, men jeg kunne se han stå med geværet ut mot vannet. Smellene kommer regelmessig, hele tiden smeller det.

- Her kan jeg ikke være

Etter hvert gikk det opp for Langerød at han var den enste som sto gjemt akkurat der han befant seg. Det var ingen i vannet foran han, og heller ikke noen på stien bak. De andre hadde løpt videre, eller hoppet i vannet, og skuddene kommer nærmere.

– Jeg tenkte at her kan jeg ikke være. Det var veldig langt til neste øy, fire til fem kilometer og det var kaldt, men det brydde meg ikke. Jeg matte vekk fra det hele.

La på svøm

Han tar et skritt ut i vannet, og kikker samtidig bort på gjerningsmannen.

– Han sikter på meg og skyter. To ganger, men jeg fikk kastet meg i vannet og dukket. Han bommet begge gangene.

Livredd legger han på svøm under vann. Kun avbrutt av enkelte turer til overflaten for å hente luft.

– Det skjer noe med deg når du havner i en slik situasjon. Jeg bare gasset på det jeg kunne, vekk fra øya. Vekk fra skuddene.

La lommeboka i bokseren

Etter en stund fikk han problemer med å holde seg flytende.

– Jeg var forferdelig sliten, men fikk kledd av meg klærne. Lommeboka la jeg av en eller annen grunn i bokseren, ikke spør meg hvorfor, men jeg gjorde nå det.

Etter å ha fått av seg klærne fikk han roen tilbake. Svømte med rolige tak og fikk kontroll på pusten.

— Da klarte jeg å flyte, så jeg la meg over på ryggen og svømte utover. Det var iskaldt i vannet.

Skeptisk til båtene

Etter en stund fikk han øye på noen båter, ved langsiden av øya.

— Jeg tenkte at det kanskje kunne være gjerningsmannen i en av båtene, men jeg måtte bare ta en sjanse. Det var det eneste holdepunktet jeg hadde der ute på sjøen. Og jeg var klar over at jeg ikke kom til å klare å svømme til land på den andre siden.

Oppblåsbar bøye

Etter hvert som han kom nærmere fikk han øye på en oppblåsbar bøye med håndtak hvor sju andre AUF-ere hadde hengt seg på.

— Jeg var så glad da jeg kom bort til dem. Da hadde jeg svømt i en time i det kalde vannet og det var så deilig å finne et fast holdepunkt. Vi holdt beina i gang, og kom oss lenger bort fra land.

Under hele svømmeturen hadde han bare en ting i hodet: Å holde seg i live.

— Det eneste jeg tenkte mens jeg svømte var: Nå må du sikte etter land, du må ikke se deg tilbake. Du er nødt til å klare det her. Det er ikke snakk om noe annet. Du skal klare det her. Det her må du bare gjøre. Jeg skulle over på den andre siden. Jeg skulle svømme fire kilometer fram til mål. Men så fikk jeg øye på den blå bøyen og tenkte at det var noe jeg kunne holde fast i. Det var det, så da holdt jeg meg der.

- De gjorde en fantastisk jobb

Mens dette pågikk hadde naboer og andre i nærheten fanget opp dramaet som utspant seg på den idylliske øya. Uten tanke på egen sikkerhet kjørte de ut i båter for å hjelpe ungdommen.

— De gjorde en fantastisk jobb, og viste en fantastisk medmenneskelighet. De bare kjørte alt de hadde. De dro folk opp av sjøen. De var så sterke.

Ute på bøyen holdt de åtte ungdommene hodet kaldt. De som var mest slitne ble reddet først. Etter to runder klarte ikke Langerød mer, og han ba om å bli trukket opp i båten.

– Da var jeg lyseblå av frost. Vi tok av oss det bløte tøyet og varmet oss på hverandre. Og etter 15 minutter tror jeg at jeg opplevde det beste øyeblikket i mitt liv så langt. Jeg satte beina på land.

Fikk låne telefon

Oppe på land strømmet folk til med puter og dyner til de kalde og utslitte ungdommene, og Langerød fikk låne en telefon og ringt hjem.

— Jeg fikk fortalt de at jeg lever, jeg er på land. For det var en viktig beskjed å gi. Alle visste jo hva som skjedde. Mobilen min ringte jo sikkert hundre ganger mens jeg gjemte meg på øya, men jeg kunne ikke ta den for jeg var redd for at han skulle høre hvor jeg var. Så da jeg endelig kunne gi den beskjeden så var jeg hjertens glad. Det var en utrolig følelse. For mens det hele pågikk hadde jeg jo følelsen av å bli jaget som et dyr. Uten retrettmuligheter. Du skal jaktes på, du skal legges ned. Du skal skytes. Det er sånn det var der. Det var regelen. Så følelsen av å være i sikkerhet var utrolig.

- Gjorde alt riktig

Samtidig fikk han en følelse av å ha gjort alt riktig.

— Å ha kommet seg unna en sånn krise som det var, man aner ikke hvordan det føles. Jeg overlevde, alt jeg gjorde på den øya var riktig. Det var akkurat det jeg burde gjort for å overleve. Selv om ting føltes panisk og alt det der så var det akkurat det jeg gjorde som var det riktige. Jeg overlevde.

Og det gjorde mange andre også. Etter å ha kommet på land ble de fraktet til Sundvolden hotell.

— Hotellet var på et eller annet mirakuløst vis tømt for folk og vi ble tatt imot på best mulig måte. Prester, psykologer, politi og sykepleiere. Alle var der for å ta hand om oss.

Vil takke alle

Han ønsker å bruke anledningen til å takke alle for hjelpen og omtanken.

– Den omsorgen som samfunnet der viste oss som hadde opplevd dette marerittet var helt fenomenal og beundringsverdig. Det var veldig godt. Det har jeg tenkt mye på i dag også, alt var helt riktig på dette hotellet.

Ble hentet av familien

I seks timer var han på hotellet sammen med andre som hadde overlevd dramaet. Så kom faren og broren hans og hentet ham.

– Det var en utrolig deilig følelse å komme hjem til Salterød. Jeg tror ikke at det helt har gått opp for meg hva som skjedde og at jeg var en av dem som klarte seg.

Han var hjemme klokken 06.00 og det første han gjorde var å skru på tv-apparatet.

– Jeg hadde et enormt informasjonsbehov. Det er veldig kaos på sånne mottakssteder, og jeg fulgte alt av nyhetssendinger fram til klokken ti.

– Hva tenkte du da du så antallet omkomne?

– Jeg tror egentlig ikke at noen helt klarer å forstå omfanget av det som skjedde på Utøya og i Oslo i går. Det viktigste nå tror jeg er at vi må minnes de som mistet livet på en god måte, og så må man si at alle mennesker som er opptatt at det skal være fri meningsdannelse og at man skal ha forsamlingsrett bør reise seg nå. Det er det vi kan gjøre.

Han er rørt av all omtanken som han har fått siden det hele startet.

– Fasttelefonen hjemme ringer hele tiden, mail strømmer inn. Jeg har fått mange hundre henvendelser. Folk viser en utrolig stor omtanke. Jeg tror også det er viktig å huske på at det i denne sorgprosessen og bearbeidelsen er legitimt å ha det vondt. Det at vi kan samle oss fritt, og at vi skal kunne mene noe uten å bli truet til å være stille er viktig for oss alle. Det som har skjedd er et angrep på dette.