For kranglingen for åpne tv-skjermer mellom de borgerlige partilederne om regjeringsituasjonen etter valget blottla det som er dette valgets kjernespørsmål — hva er det de borgerlige velgerne egentlig stemmer på.
I så måte var folkemøtet en ganske ødeleggende og selvdestruktiv seanse for et fremtidig borgerlig regjeringsalternativ, for ikke å tale om mulighetene for en borgerlig valgseier. Her kunne Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen lene seg tilbake og overlate til de borgerlige partilederne å klore øynene ut på hverandre. Et slags absurd, politisk muppet-show.
Carl I. Hagen forsøkte for ørtende gang forgjeves å forklare logikken i at det vil bli et regjeringsskifte uansett valgresultat. Hva og hvem denne regjeringen vil bestå av overlates til velgernes fantasi.
Og når Kjell Magne Bondevik ramser opp de sakene som gjør det umulig for ham å inngå noe forpliktende samarbeid med Frp, lyder det som om han leser opp fra Høyres valgprogram. Det bidrar til å gjøre vendettaen mellom KrF og Frp ytterligere absurd.
Slik sett var dette Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsens «finest hour» i går kveld. For resten av holmgangen ble en sedvanlig stillingskrig om de to sakene som er enhver valgkamps mor: barne- og eldreomsorg og som alle drevne talere som hever stemmen når de skal fremføre dårlig underbygde poenger var Jens Stoltenberg på sitt mest hektiske når han glattet ut motsetningene mellom Ap og SV i utenriks- og sikkerhetspolitikken.
Det inntrykket den jevne velger for øvrig må sitte igjen med etter gårsdagens folkemøte er at hovedmotsetningene i norsk politikk foran dette valget går mellom dem som ønsker og dem som ikke ønsker kontantstøtte til småbarnsforeldre og dem som ønsker og dem som ikke-ønsker at offentlige omsorgsarbeider skal kunne pleie våre eldre.
I så fall er valgkampen et støyende, opprigget sirkus hvor klovner, dødsryttere, slangemennesker og trapeskunstnere forsøker å avlede publikums oppmerksomheten fra alt man er enige om i norsk politikk.