— Å, du kan tro jeg er glad i «Øya»! Det er slik en fantastisk båt. Selv har jeg ikke bil. Men jeg bare ringer til båten, så kommer de innom og plukker meg opp. Jeg har hatt hytte her ute i mange år. Og i morgen skal jeg ut igjen. Da tar jeg «Øya» tilbake, smiler Marie.Hun setter seg med pakkenellikene rundt seg. Og vender et blidt ansikt mot sola. Nå er det bare å gli mot Kristiansand i ti knops fart. Vi er fremme om et par timer.Tid spiller ikke hovedrollen om bord på «Øya». For her er reisen målet og ikke middelet. Du sitter der og døser i noen og 20 pluss og løfter blikket mot de kongelige navnetrekkene like etter Justøybroa. Strekker hals mot Norges tredje mest populære postkortmotiv Brekkestø, og studerer hvitmalt velstelthet bak grønne plener og blankpolert plast med flybridge.Du sender kanskje en vemodig tanke til den utdøende sørlendingen med snadde og hvit skipperlue og Marna-motor på jakt etter makrellmiddagen under solglitteret. For noe har forsvunnet, langsomt og umerkelig fra den sørlandske skjærgård.Men M/S «Øya» holder stand. Enn så lenge. For eier Tore Bjørlykke har innsett at det blir for mye arbeid med både byggmesterfirma, stort båtopplag og charter. I vinter lyste han dem ut for salg, både «Øya» og «Brekkestø». Og ingen av de interesserte kunne tenke seg rutedrift.Så vel møtt, vemod. Ennå er ikke «Øya» solgt og pløyer bølgene til alles beste. Men kanskje er det siste sommeren. Hører dere dette, politikere? Den tredje «Øya»
Det er noe eget med «Øya». Den ser liksom så snill og uskyldig ut. Egentlig er den atskillig yngre enn man skulle tro, den ble bygget i Ganddal i Rogaland i 1967. Og den kom inn som den tredje i rekken av rutebåter på strekningen Lillesand-Kristiansand med navnet «Øya».Det var for øvrig dampskipet «Skjold» som åpnet ruta i 1892. Den gikk faktisk helt til 1940. Da hadde den første «Øya» begynt å gå to år før.At de små rutebåtene var selve livsnerven for øysamfunnene, er ingen overdrivelse. Men folket flyttet til et lettere liv i land. E 18 kom. Og bilene ble allemannseie. «Øya» - nå den tredje - var ingen livsbetingelse lenger. Da «Øya» til slutt fikk motorhavari, sto den i fare for å bli solgt av eierne, AS Bussen.Men så dukket driftige karer i «Øyas venner» opp. Og i 1989 kunne de - med «Øya»s redningsbøye rundt halsen - stolt meddele at nå skulle båten inn i sommerrute. Med speidere i Ørnepatruljen som vaffelstekere og kaffekokere.Med stor innsats og mange økonomiske bekymringer holdt de det gående i ni år. Å ha en båt i drift er dyrt, med reparasjoner og stadig nye og dyre sikkerhetsregler. Da Tore Bjørlykke punget ut 650.000 for båten i 1998, kunne «Øyas venner» puste ut. Det ble nok til å slette gjelden og gi penger til gode formål.Nå er syv år gått. Og båtens fremtid er atter uviss.Men uansett: Sola skinner, og Martin Skuggeviks traktekaffe er god og varm. Han er altmuligmann om bord, løper rundt og selger billetter og finner fram krones-is mellom stoppene. Når det skal fortøyes, kan det være en stri tørn med trossene. «Øya» er grei å manøvrere i fart, men inntil brygger med uberegnelige strømmer er det verre. Martin har fått teken på det. Oppdaget av sykkelfolket
I Brekkestø står Kari Skramstad og Oddbjørn Lunn fra Kongsberg klar med sine sykler. Opp på øvre dekk med dem. Og av i Kjøpmannsvik. Å ta «Øya» for å slippe å måtte ut på E 18 er nevnt som tips i syklistenes eget blad.Ytterst på den ørlille brygga på Ågerøya står 72 år gamle Marit Modalen med en slunken postsekk. Hun leverer den og får en i retur. Og vil slett ikke snakke med Fædrelandsvennen. Nå skal brev og kort fordeles i postkassene. Kjører i «måkeflokk»
Oppå broa, omgitt av draft over leia, doruller og alskens teknisk utstyr, står en blid skipper, Vidar Sørbotten. Han har båt som hobby og ser aldeles ubesværet ut, der han svinger på rattet og manøvrerer 37 bruttotonn fordelt på 60 fot rundt holmer og skjær og forbi småbåter som man aldri vet hvor tar veien.For det er ikke mye vikeplikt og styrbord og babord ute og går. I plastbåtland kan alt gå an, der skjer mye etter innfallsmetoden. Særlig på ettermiddag inn mot Brekkestø kan det være som å bevege seg gjennom et helt måke-slektstreff. Men Vidar bevarer roen, og det vil helst gå godt.Og om bord på «Øya» er det massevis av flunkende nytt sikkerhetsutstyr. Og maks 61 passasjerer om bord. Ingen bønn. Skipperen forteller med beklagelse om slukørete mennesker som har måttet stå igjen på brygga.Den gang båten gikk i helårlig rutetrafikk, kunne «Øya» være stappet til ripa med 100 sjeler om bord. Men så var vel kanskje gudstroen sterkere da enn nå. Mel og kyllinger
Vidar Sørbotten har forresten selv fartstid fra denne perioden. I starten var det mest som ekstrahjelp for moro skyld, ettersom faren jobbet om bord.- Båten kunne virkelig være dypt lastet fra Kristiansand. Blant annet med mel til alle bakerne i Lillesand. Vi hadde alt fra bensin og oljefat til griser, høns og kyllinger om bord. Lasten sto på sidene, og det var 10-11 stopp underveis. Så var det å skyve lasten fremover før neste stopp, sier han.Vi blir stadig avbrutt ved at Vidar skal orientere sine passasjerer om små og store ting underveis. Som at lille Grisøya i sin tid hadde egen skysstasjon og pensjonat. Stedet var nemlig skifte mellom to rodistanser for bønder som hadde plikt til å ro presten og andre øvrighetspersoner.I Gamle Hellesund var det både to skips- og kolonialhandlere, pensjonat, skipsbyggeri, meieri og sågar et fotoatelier. Og et snekkerverksted som skal ha hatt ti svenner. Jo da, det var mer liv og røre i skjærgården før. Nå forsvinner flybridge-folket i august og lar to-tre fastboende gamlehellesundinger bli igjen.- Noe av det jeg forteller, har jeg lest meg til, annet har jeg hørt. Det hender at eldre folk kommer og sier meg ting, forteller han når han lar mikrofonen hvile.Det er stor forskjell på responsen på opplysningene over høyttaleren. Eldre er ofte svært interessert, mens yngre gjerne er mer opptatt av hverandre.Vinkingen er forresten et kapittel for seg. «Øya» er en båt som oppfordrer til noen veiv med hånden, populær som den er.- Noen vinker noe voldsomt, mens andre ikke vil i det hele tatt. Og noen vil vinke bare til styrehuset. Det er et lite studium i seg selv, ler Vidar Sørbotten.Det blir litt småbølgete utpå Kvåsefjorden. Før vi får en ny idylltopp gjennom Randesund. Mindre idyllisk blir innseilingen til Kristiansand, der vi havner midt i synet av en haug containere. Vi trøster oss med synet av vakre Tollboden.«Øya» er et kvarter etter ruta. Men hva gjør vel det? Flere som skal tilbake, står allerede og venter på kai 6, tre kvarter før avgang. Det blir en kort kaffepause for skipper og mannskap. Før idyllen repeteres i motsatt rekkefølge. For «Øya» vil overnatte i Lillesand.