Hun bor på 30 kvadratmeter i en høyblokk på Kolbotn i Oslo. Har betalt bilen selv. Jobber i 70 prosent stilling som lærervikar på Haugerud ungdomsskole. Vi snakker om landslagets midtbanegeneral. ungdomsskole. Vi snakker om om en spiller hvis pasningsfot er sammenliknet med Beckhams. Vi snakker om Lyngdals store datter.
— Egentlig synes jeg litt synd på gutta. Det er snakk om så store penger at de ikke kan si nei. Det blir nærmest umulig å si nei til 10-15 millioner i årslønn. Mens jeg som blir tilbudt det som ville vært en solid norsk årslønn lettere kan velge ut fra egne behov, sportslige tilbud. Jeg kan velge med magen og hjertet. Og det er andre ting i livet som er viktigere en fotball. Jeg er enig med paven - av alle uviktige ting er fotball viktigst. Sier Ingvild Stensland.
I HØST HAR 24-ÅRINGEN avvist profftilbud fra den tyske klubben Turbine Potsdam. Knapper og glansbilder i Kolbotn fristet mer enn seddelbunker og Porsche i Tyskland.
— Er du ikke litt misunnelig på gutta engang?
— Egentlig ikke. Penger er ikke min drivkraft. Jeg føler meg utrolig privilegert som kan få holde på med det jeg liker best - fotball. Hvis jeg skulle være misunnelig på noe, på vegne av kvinnefotballen, så måtte det være på oppmerksomheten media og publikum gir dem. Det er tross alt 100.000 jenter i Norge som spiller fotball. Men under EM var det en million seere som så kampene på tv, så det begynner å komme seg.
— Men fortjener gutta så mye penger?
— Det er det jo markedet som bestemmer. Jeg synes fotballspillere er oppskrytt og har altfor høy status. Men det er jo litt søtt når jeg må forklare ungene på skolen hvorfor jeg jobber. De skjønner ikke det, at jeg som er kåret til Norges beste fotballspiller og har vunnet seriegull, må ha jobb ved siden av.
INGVILD STENSLAND ER vokst opp med fotballsko på beina og godteri i shortslomma. Bare et steinkast fra Lyngdal stadion med en far som var fotballtrener og to eldre søstre som spilte fotball, var fremtiden gitt. Selv om hun forsøkte seg på både friidrett og håndball, sånn i det små.
— Jeg var ikke kjapp nok for friidrett, og i håndball var jeg så dårlig at de satte meg i mål.
På fotballbanen var det ingen som mente at unge frøken Stensland ikke holdt mål. Fra hun fikk sine første fotballsko som femåring, var hun fast på alle treninger om det var miniputt, damelag eller old boys som trente.
— Mamma sendte meg av gårde med matpakke, for jeg klarte aldri å komme meg hjem til måltidene. På bortekampene var jeg maskot for damelaget. Satt framme på motorkassa i egen klubbdrakt og sang.
— Men jentelag hadde dere ikke i Lyngdal?
— Ikke da jeg begynte, nei. Men det var ikke så farlig. Vi var to jenter på laget, resten gutter. Det var forresten nesten et rent klasselag fra Årsnes barneskole.
— Kan du huske noe annet fra barndommen enn fotball?
— Ikke så mye, egentlig. Jeg hadde en utrolig fin barndom. Trygt og godt i Lyngdal. Vi var fire søstre som spilte fotball og pappa på old boys-laget.
— Og mor?
— Hun var med og heiet.
— Og vasket drakter kanskje?
— Det også. Men det er litt stilig at hun nå i det siste er blitt så utrolig oppdatert på fotball. Før så spurte hun alltid «scora du?» selv om jeg spilte back og ikke scora så ofte. Nå er hun Kolbotn-fan og har virkelig fått peiling på fotball.
— Var du sånn supertalent da du var liten også?
— Neeeeei. Jeg var vel like god som gutta. Hadde ikke alltid like mye å gjøre i forsvar, derfor hadde jeg alltid godteri i lomma.
SANSEN FOR SNOP har hun ikke mistet. På stuebordet ligger karameller og litt sjokoladepapir. Veggene er dekket av bilder av tantebarn og forbausende mye kunst, tatt i betraktning at vi er på hybelen til en 24-åring.
— Det meste er gaver, men jeg er ganske opptatt av kunst. Liker å male selv. Og sy. Det lærte jeg mens jeg gikk på folkehøyskole på Jeløya.
— Så livet er mer enn fotball?
— Altså! Livet er veldig mye mer enn fotball. Det er ikke engang det viktigste.
— Hva er viktigst?
— Familie. At du kan bety noe for andre. Gjøre en god jobb. Selv om jeg vokste opp i en fotballfamilie, så var det ikke bare fotball vi snakket om. Pappa var lokalpolitiker for Arbeiderpartiet.
— Så du er ganske glad for regjeringsskiftet?
— Hehe. Kanskje det. Om ikke annet så er det bra for oss på damelaget til Kolbotn, for nå får jo Bondevik tid til å komme på kampene våre. Han sier selv at han er vår største fan.
INGVILD VIL BLI LÆRER. For tiden tyvtrener hun som vikar på Haugerud ungdomsskole på Kolbotn i fagene norsk og samfunnsfag. På fritiden er hun støttekontakt for to barn med ADHD og cerebral parese.
— Travle dager?
— Jeg blir veldig strukturert og disiplinert, for å si det sånn.
— Hvorfor lærer?
— Jeg vil gjerne hjelpe dem som kanskje ikke har fått en like bra start i livet som meg. Hvis jeg kan gå hjem etter en skoledag og vite at jeg har gjort livet litt bedre for bare én elev, så er jeg fornøyd. Jeg vil gjerne bety noe.
INGVILD STREKKER SINE 174 centimeter. Ligger lett henslengt i stolen. Det er et par timer siden hun kom fra styrketrening. Snart på tide å spise litt.
— Tenker du mye på hva du spiser?
— Om jeg er kroppsfiksert?
— Ja?
— Jeg trener ikke for å få en lekker kropp. Jeg trener for at kroppen skal fungere. Det synes jeg er viktig uansett hvilket nivå eller hvilken alder du befinner deg på. Men det er tragisk når idrettsjenter, eller gutter for den del, utvikler spisevegring bare for å bli bedre i idrett.
— Og dersom Fotballforbundet ba dere stille i sandvolleyballantrekk for å tekkes publikum?
— Det hadde jeg aldri gjort. Fly rundt på fotballbanen i bikini? Nei! Dessuten er jeg ikke så sikker på at publikum ville synes det var så lekkert med leggbeskyttere og bikini, ler 24-åringen. Som medgir at hun er opptatt av klær.
— Jeg vil jo se ok ut. Det er lov å være litt forfengelig. Du skal se gulvet her om morgenen. Alle klærne mine ligger slengt utover. På benken står alt pålegget framme. Jeg kan ikke bestemme meg for hva jeg skal spise eller hva jeg skal ha på meg. Jeg lider av kronisk beslutningsvegring.
— Det er jo et under at du får sendt pasningene dine av sted?
— Hehe, på fotballbanen er det meste annerledes.
DET BLIR SAGT om Ingvild Stensland at hun er redd for det aller meste. Hun nekter å ta t-bane av ren terrorfrykt. Hun liker ikke å ta heis (ikke spesielt praktisk når hun bor i åttende etasje i Kolbotns eneste høyblokk). Til og med intriger på tv og skumle filmer får den engstelige Stensland til å skifte kanal. Med det resultat at hun har sett Notting Hill minst 30 ganger (den ender jo godt). Og hun er så redd for å fly at det er julaften og 17. mai hver gang hun kommer helskinnet fram.
— Det positive er at jeg i alle fall tenker på noe annet enn fotballkampen i timene før avspark.
— Du er ikke redd for å spille fotball også, da?
— Jo, faktisk. Jeg gruer meg alltid før kampene. Men det er skrekkblandet fryd, og når den første pasningen er sendt av gårde, er alt glemt.
— Du er kjent for pasningene dine, men er det ikke kjekkere å score mål?
— Jeg trives best som tilrettelegger. Det er faktisk helt sant. Å spille på midtbanen er fint. Det er utrolig gøy å løpe etter ballen.
— Hvordan er det egentlig å spille på landslaget?
— Det er stort. Du får et helt nytt forhold til nasjonalsangen. Du retter deg opp i ryggen og synger. Sterkt. Sier Stensland.
Sesongen er slutt for i år. Det blir et lite besøk hjem til Lyngdal før fellestreningen starter igjen 1. desember.
— For meg er Lyngdal verdens navle. På Cafe Romeo (som drives av Ingvilds mor, red.anm.) får du verdens beste softis. Og tenk så utrolig kult med ei ku i byvåpenet!