KRISTIANSAND: Arnulf Grønvold (65) står sammen med to gamle kolleger, Inge Slåen og Arne Johan Finne utenfor portvakta på Falconbridge Nikkelverk i Kristiansand og snuser inn ren og klar augustluft.Til sammen har de tilbrakt mer enn 100 år ved den tradisjonsrike bedriften, som i år feirer et slags 75 årsjubileum. Skjønt jubileum: Den første nikkelproduksjonen startet jo i en idyllisk eplehage her i Kolsdalen allerede i 1910. Men den gikk konk, og det er 75 år siden det kanadiske malmkonsernet kom inn og gav nikkelverket nytt liv.Siden har hjulene svevet jevnt og trutt, takket være billig strøm, norsk arbeidskraft og kunnskap, utenlandsk kapital, og nikkelråstoff fra Canada og andre steder. Bedriften har tjent på mellomkrigstidens våpenkappløp, etterkrigstidens kalde krig, og har motstått Canadas iherdige bestrebelser på å overføre foredlingsprosessen til hjemlandet.— Nikkelverket hadde kniven på strupen, og var nødt til å være effektivt og konkurransedyktig, sier Inge Slåen. Oppgangstid

De tre Falconbridge-veteranene husker godt årene da augustlufta på industriområdet var langt fra ren, og sommersola kunne vært sløret av giftige støvutslipp. Det var de opphetede 60-årene. Da hjulene gikk for fullt, det var arbeid å få for alle som ville, og få stilte ubehagelige spørsmål om arbeidsmiljø og sikkerhet.Penger var viktigere, både for ansatte og eiere.- De fleste ansatte brydde seg filla om varme, giftig gass og støv. Kunne de få en 50-øring ekstra i timen, gikk de rett inn i flammene, omtrent, sier Arne Johan Finne. Han sier at heller ikke fagforeningen presset hardt på for å luke ut de farligste arbeidsoperasjonene på den tiden. De var nemlig svært godt betalt.- De som jobbet med rensing av pressene, kunne tjene en halv gang mer enn formannen sin. De vasset i slam, og måtte ha pigger i støvlene for ikke å gli. Bare de tøffeste mestret den jobben, minnes Finne.Inge Slåen husker at det ikke var tøft å gå med maske i den tiden, selv om svovelgassen rev i nesen.- De som brukte masker var pyser, mente formannen i rosten. Gassen var ikke farlig. Så lenge man ikke trakk pusten dypt, og bare brukte den øverste delen av lungene, så gikk det bra. Elendig

Falconbridge Nikkelverk var en arbeidsplass for mannfolk, ikke for pusekatter. Slik hadde det vært helt siden starten på nikkeleventyret. Så tidlig som i 1934 var daværende formann i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund på inspeksjon på smelteverkene Fiskå og Falconbridge, og betegnet forholdene som noe av det verste han hadde sett.På slutten av 1930-tallet var Falconbridge Kristiansands industrielle motor. Pengene strømmet inn, og hver fjerde industriarbeider i kristiansandsområdet jobbet på Nikkelverket.De jobbet i brennende hete og i giftige gasser, spyttet blod og støv, og tømte støvlene for svette. I disse tiårene var det stor prestisje å ha jobb på «Kolsdalen». Da kunne du handle på kreditt hos kjøpmennene i byen. Klassedelt

De tre Falconbridge-veteranene spaserer sammen over den ryddige gården og inn i kobberavdelingen. Her har ikke produksjonen endret seg så mye. Overalt ellers er produksjon og prosess modernisert, renset og lukket. Du kan gå med festsko der hvor de tidligere vasset i støv og slam.- En annen ting er at du nesten ikke ser folk i industrihallene. På det meste jobbet det 1650 mann på industriområdet. I dag er tallet 500, sier Finne.Det var et lukket, og strengt klassedelt, industrimiljø på Falconbridge den gang. På bunnen av rangstigen stod sjauerne, de som feide og spylte på gården. Deretter kom produksjonsarbeiderne, basene og formennene. Ytre symboler som farge og form på arbeidstøy, ja til og med hva slags såpe man luktet av, understreket hvilket trinn på nikkelstigen den enkelte stod på, ifølge historiker Pål Thonstad Sandvik, som har skrevet bedriftens ferske jubileumsbok.- Formennene hadde stor makt, og det fantes arbeidsfolk som kviet seg for å gå inn på formannskontoret og spørre om et par nye arbeidshansker, forteller Grønvold.Ingeniørene og direktørene var i en verden for seg selv, og måtte tituleres med «herr» og «De». Skandalene

På slutten av 1960-tallet økte kritikken mot Nikkelverkets arbeidsmiljø. Daværende direktør Jahnsen brukte blant annet sin tyngde til å få omredigert et kritisk TV-innslag om saken.Men det skulle ikke ta lang tid før det lukkede Falconbridge-miljøet ble tvunget til å åpne noen dører. I 1972 ble bedriften rystet av to skandaler: En voldsom brann i koboltanlegget førte til at tre ansatte omkom, og Kreftregisteret la i august samme år fram sin rapport om den store kreftforekomsten blant de ansatte.Rapporten slo blant annet fast at Falconbridge-ansatte hadde sju ganger høyere risiko for å få kreft enn gjennomsnittsbefolkningen. Mange arbeidere hadde dødd av forurensningen de ble utsatt for.- Det var en alvorlig vekker for oss alle, sier Grønvold, Finne og Slåen. Mange ansatte ble engstelige, og noen sluttet. Bedriftens rykte utad ble lurvete. Foreldre som kjørte forbi bedriften på E 18, kunne peke på fabrikken og menneskene som jobbet der, og si til poden sin:- Dersom du ikke er flink på skolen og får deg en utdannelse, så havner du også der.Bedriftsledelsen tok umiddelbart affære, arbeidsmiljøtiltak ble iverksatt, i samarbeid med fagforeningene og helsetjenesten.Arne Johan Finne forteller at det var et gjennombrudd da de første journalistene ble sluppet inn på bedriften på 1970-tallet.- Jeg husker jeg var med på en omvisningsrunde der direktøren viste fram de beste sidene ved bedriften. Journalisten fra Dagbladet bad om å få vist noe annet enn solskinnsruta. Vi ble hengende etter resten av følget, og jeg benyttet anledningen til å ta med journalisten opp til smeltehallen, hvor det var svart og skittent. Dagen etter stod følgende overskrift i Dagbladet: «Helvetes forgård.»Finne minnes at direktøren etterpå repliserte «hvor i helvete ble dere to av». Tid for omstilling

Bedriften var tvunget til radikale omstillinger, og på 1970 tallet gikk bedriften over til den mye renere klorluteprosessen, som gav en renere og mer effektiv raffinering av nikkel, kobolt og kobber.Borte var det meste av støv, skitt og giftige gasser. Arbeidsmiljøet ble renere, og bedriften mer lønnsom. - Uten den nye raffineringsprosessen hadde Falconbridge garantert blitt nedlagt. Vi ville ikke vært liv laga, sier de tre veteranene. De mener bedriften først og fremst kan takke seg selv, sine ansatte og dyktige ledere for at den overlevde.- Vi hadde heldigvis en del meget dyktige mennesker som fant fram til nye produksjonsprosesser. Vi hadde dessuten en kjerne av fagfolk som ble værende i bedriften og som hadde stor kunnskap om bedriften, sier Grønvold og Slåen.Og Finne legger til:- Vi må heller ikke glemme de ansatte og fagforeningene. Mens deres Falconbridge-kolleger i Canada streiket for det ene og det andre, var det samarbeid som vant fram hos oss. Vi ble spart for lange streiker og driftsstans. Handelspartnerne i utlandet visste de kunne stole på oss, sier Finne.I dag er Nikkelverket i Kristiansand det største raffineringsselskapet i den vestlige verden, og leverer nikkel, kobolt og kobber til stål og elektronikkindustrien i USA, Europa og Østen. Men hva så med fremtiden?- De eneste mørke skyene på horisonten er råvaretilgangen. Tidligere var vi sikret for et tiår. I dag har vi sikre råstoffreserver maks for tre, fire år. Tilgangen på nikkelmatte blir bedriftens viktigste utfordring i årene som kommer, sier de tre.