Plutselig våkner jeg. Lytter. Lytter intenst. Ikke en lyd. Ikke en eneste lille lyd. Kun stillhet. Jeg titter på klokken. 0310. Hvorfor våknet jeg? Jeg zipper opp teltåpningen og titter ut. Snødekte tinder omslutter den enorme mørklagte sletten. Nattefrosten river i nesen. Jeg kikker opp. Opp på himmelen. Månen er borte. Men du verden for en stjerneprakt. Himmelhvelvingen gnistrer som av en milliard diamanter. I en bue over teltet står stjernene så tett at de ikke kan skilles fra hverandre. De blir til en stripe av melk. En nattens bue av lys. En universets vei farget hvit. Synet er magisk. Magnetisk. Jeg må ut. Ut med en gang. Jeg sparker meg ut av soveposen og kryper ut. Frosten omslutter min nakenhet. Men jeg merker det knapt. For jeg overveldes av en intens følelse. Av storhet. Av litenhet. Av ensomhet. Av harmoni. Jeg løfter armene mot himmelen og ser opp. Opp mot diamantene. Opp mot uendeligheten. Da kjenner jeg at øynene fylles av fuktighet. Av tårer. Og det slår meg at det jeg føler akkurat nå, i dette øyeblikket, må være noe nær absolutt lykke.Jeg befinner meg i 3500 meters høyde på den langstrakte, gresskledde Kyzyl-Suu-sletten. I sør troner et snekledd Pamir. I nord ruver Alaj-fjellene. I vest og øst leker ukjente kjemper med stjernene. Det er kaldt. Luften er skarp og klar. Omgivelsene er enorme, storslåtte og eventyrlig vakre. Og jeg er helt alene. Ikke et eneste lille punkt av menneskeskapt lys er å se noe sted. Kun stjerner. Kun natur. Kun meg.Jeg kikker mot himmelen og fornemmer et univers så ufattelig stort at jeg rett og slett må melde pass. Min lille hjerne klarer ikke fordøye det. For alt jeg ser på himmelen, de milliarder lyspunkter, er alle egne solsystemer som i sum har ufattelige mengder planeter, måner, asteroider, meteoritter, kometer og andre ting kretsende rundt. Allikevel utgjør alt jeg ser med egne øyne mindre enn en tusendels promille av alt vi i dag vet eksisterer. Jeg kan kun se en liten del av vår egen galakse.Utenfor denne galaksen finnes millioner, kanskje milliarder andre galakser. I dette perspektivet er det ikke mulig å måle forskjellen i størrelse på meg og en maur. Med hvilken rett kan jeg da hevde at jeg er av større betydning enn nettopp en maur? Med hvilken rett kan jeg anta at ikke mauren, i motsetning til like ubetydelige lille meg, kan tenke og reflektere? Med hvilken rett kan jeg klemme den flat under min tommel? Etter 10 dager i Tasjkent var det fantastisk å sette seg på sykkelen igjen. Formen føltes utmerket og det var tydelig fra første kilometer at jeg endelig var helt frisk igjen. Hele veien fra Buchara, via Samarkand til hovedstaden hadde matforgiftningen hengt igjen og gjorde selve syklingen til et sant mareritt. Penicillin, mat og hvile hadde tydeligvis gjort nytten.Sørover fra Tasjkent gikk det derfor i stor fart. For første gang på over 1000 kilometer hadde jeg også medvind. Den nye motorveien var dertil perfekt, så jeg enset knapt at termometeret satte turrekord med 46 grader midt på dagen. Etter en overnatting i Angeren, forserte jeg det 2267 meter høye fjellpasset som skiller Ferganadalen fra resten av Usbekistan. Like før jeg skulle begynne på oppstigningen traff jeg av alle mennesker i verden de tyske ungdommene Sarah og Markus igjen. De satt og kokkelurte i en solvegg og ventet på bedre tider. For Buchara hadde fremdeles ikke sluppet tak i Markus. Han knasket piller og følte seg ennå svak og avmagret.Vi oppmuntret imidlertid hverandre og gikk løs på oppstigningen. Hver i sitt tempo. Siden jeg er lett og har mindre oppakning enn dem, drog jeg fort ifra. Men det varte ikke lenge, for plutselig kom Markus opp på siden av meg og fór forbi. Hengende etter en trailer. Like etterpå kom Sarah. Hengende etter en annen trailer. Jeg ble helt målløs, for noe liknende hadde jeg aldri sett før. Egentlig aldri tenkt på. Men selvfølgelig en utmerket metode å få dradd seg selv og haugevis av kilo med sykkel og bagasje opp vanskelige stigninger. Selv ville jeg aldri turt noe liknende. Hva om en finger plutselig kilte seg fast?Jeg campet sammen med Sarah og Markus like etter at vi hadde passert toppen. Det satte jeg pris på, for etter å ha møtt dem mange ganger etter Iran, har jeg lært dem å kjenne som usedvanlig flotte mennesker. På ingen måte de fitnessbroilerne jeg først trodde de var. Markus sykler for eksempel konstant rundt med 10 bøker i bagasjen. Sarah bryter på sin måte med alle vektnormer hva langdistansesykling angår og samler på stein. Finner hun en fin stein, så tar hun den med. Slike mennesker må man bare like.Jeg forlot Sarah og Markus tidlig neste morgen og gikk løs på Ferganadalen. Jeg var fremdeles struttende av energi og la like greit hele dalen, 210 kilometer, bak meg samme dag. Dagen etter krysset jeg grensen til Kyrgyzstan. Fjellenes, nomadenes, rytternes og de frie folks land. Og det var nesten som å komme til sitt andre hjem. Jeg bare stortrivdes der fra første stund. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg kan ikke forklare det. Slik var det bare.Det var derfor med strålende humør jeg gikk løs på fjellkjeden Alaj. Denne måtte jeg over for å komme til Sary Tash. Derfra hadde jeg kun åtte mil mellom meg og Kina. Over Kysyl-Suu-sletten.Alajfjellene innebar flere fjellpass, det høyeste på 3630 meter. Veien var i begynnelsen brukbar, men ble etter hvert til mer eller mindre stein— og grusvei av dårlig kvalitet. I tillegg kom stigninger som i det vesentligste lå på 10-13% med enkelte knemosere på oppi 18%. På den andre siden var naturen storslått og blendende vakker. Høye fjell omkranset grønne daler og klukkende fjellbekker. Flere steder i fjellene traff jeg på nomadestammer, grupper av jurter og flokker med sauer og hester. Etter flere dager i telt uten dusj, hadde jeg et håp om en vannstråle og en myk seng i Sary Tash. Det ble med håpet. Sary Tash var et slags sivilisasjonens Ultima Thule, et knippe forblåste rønner som av uforklarlig grunn hadde funnet det for godt å ansamle seg der. En titt på stedets innbyggere gjorde det dertil klart at en dusj ikke eksisterte i mils omkrets. Derimot kunne stedet skilte med tre kafeer. Det var bare det at ingen av dem serverte mat. Jeg forlot brakkeleiren så fort jeg kunne. Veien over Kysyl-Suu og fram til grensen er kun åtte mil. Men det tok meg hele 11 effektive sykkeltimer pluss en overnatting å tilbakelegge den. Veien var mildest talt elendig, og jeg tror jeg trillet sykkelen i over tre av de åtte milene. Enkelte ganger ble jeg passert av trailere som med imponerende manøvrering tok seg sakte fram. De stoppet og tilbad skyss, men aldri har jeg vært mer bestemt i mitt forsett enn akkurat der. Det var derfor med en aldri så liten følelse av seier jeg til slutt nådde grensen. Bare for å finne ut at den var stengt på ubestemt tid.Jeg klarte ikke å finne ut hvorfor. Derimot klarte jeg å få til et lite unntak for meg. Noen dollar skiftet eier, og jeg kunne fortsette. Alle trailersjåførene som ventet, plystret og tutet og hyttet med nevene. Jeg vinket tilbake, trakk på skuldrene og prøvde å se så dum ut som mulig. Mellom grensepostene, i et slags ingenmannsland, fant jeg ut hvorfor grensen var stengt. To lastebiler hadde feilvurdert lastens tyngdepunkt versus veiens dosering og veltet. Den ene over den andre. Last i store mengder lå strødd utover, men jeg kom meg greit forbi mellom bilene og fjellskråningen.På Kinesisk side endret landskapet seg merkbart. Gresskledde sletter og frodige daler ble erstattet med et erodert, goldt, og vegetasjonsløst landskap. Det var nærmest som å komme til en ubebodd og øde steinørken. Jeg brukte lang tid på å finne et egnet sted å slå leir første kveld. Som ved et under kom jeg over en ganske liten gressflekk godt skjult fra veien. Jeg stusset imidlertid over at det i tillegg til en del møkk, var spor og ulldotter der av en sort jeg aldri før hadde sett.Jeg ble stående en stund og vurdere situasjonen. Var plassen sikker? Kunne det være bjørn i området? Andre villdyr? Plutselig fikk jeg øye på noen prikker i horisonten. Jeg kunne telle fem i vest. Over en åskam i nord dukket det opp flere. Aha, kuer. Og de nærmet seg meg. Men kuer? Her? I en steinørken? Da dukket det med ett opp enda en, mye nærmere, fra en fordypning i terrenget bare noen hundre meter fra meg. Jeg kjente hjertet gjorde et ekstra lite hopp.Baktriske kameler. Ville, baktriske to-puklede kameler. Og de nærmet seg meg. Ti stykker. Langsomt. Men allikevel. Jeg tittet meg omkring en gang til og skjønte situasjonen. Jeg stod midt i nattleiet deres. Men det gjorde jeg ikke lenge. Nå vet jeg lite om kosefaktoren til slike dyr. Der og da følte jeg heller ingen trang til å finne det ut. Særlig siden de var ti mot en. Ti lokale mot en turist. Jeg takket derfor for meg og drog videre. I en viss fart. Jeg endte opp i et tørt og godt skjult bekkeleie. At det om natten begynte å regne, er en helt annen historie.Etter ytterligere to dager med nye fjellpass og imponerende natur, kunne jeg endelig trille inn i Kashgar, hovedsetet i Kinas vestligste provins. Nedstøvet, skitten, sliten og absolutt lykkelig. Lykkelig over å ha nådd turens tredje milepæl. Lykkelig over å ha fått oppleve ti døgn der jeg ikke ville vært et eneste lite minutt foruten. Særlig var Kysyl-Suu et høydepunkt for meg. Sjelden har jeg følt meg så alene, så ensom, så sårbar, men samtidig så i harmoni, så i balanse og så fri som jeg gjorde der. Allikevel har jeg en fornemmelse av at disse dagene bare har vært en læreprosess, en erfaring, en modning, en opptakt til noe større. Om to dager vender jeg nesen mot Pamir og Karakoram og fjellpass på nesten 5000 meter. Det går også mot monsuntid, og rapportene forteller dertil om problematiske forhold i Kohistan-provinsen. Syklister pepres med stein og turister føler seg ikke velkommen. Så spennende dager vil det bli. Målet er imidlertid klart. Grensen til India skal krysses før 1. august.Insjallah. Hvis Gud vil.Jan Terje VoilaasTasjkent, Uzbekistan3. juli 2004