Straks flyalarmen ble utløst i Kristiansand litt over klokken 05.00 om morgenen 9. april og granatene begynte å treffe Kvadraturen, søkte de fleste av sivilbefolkningen tilflukt i kjellere og tilfluktsrom. Enkelte søkte ly under broer og i portrom, og noen sprang opp i Baneheia.
mens splinter fra granatnedslag øst og vest for Gravene hvinte over hodet over dem
Daværende rådmann Ivar Vogt skriver i Fædrelandsvennen 1965:
«Om mine egne private bekymringer er bl.a. fortalt om hvorledes jeg ved 7-tiden fant alle i Gravene, inklusive min egen familie, søkende ly under veibroen til Odderøya, mens splinter fra granatnedslag øst og vest for Gravene hvinte over hodet over dem. Inntil tilslutt en direkte treffer gikk inn i taket over vår egen leilighet — uten merkelig nok - å sette fyr på den gamle trekassen.
Da det ble en pause i ildgivningen fikk jeg familien avsted med en lastebil som en av husets folk disponerte.«
I boken Sorgen og Gleden forteller Alf Helge Vige, som var 17 år, om sine opplevelser:
«Flyduren økte i styrke. Jeg tittet ut igjen. Og der kom, så vidt jeg husker, fem fly brølende innover byen i lav høyde.
I neste øyeblikk hørte jeg gråt bak meg. Der stod min 14 år gamle søster og holdt begge hendene opp til ansiktet. — Alf, det er krig! skrek hun.
Buksene kom på i en fart, og fra døråpningen til soverommet fikk jeg se mor sitte i ektesenga med mine tre yngste brødre tett rundt seg. - Hva er det, Alf? sa hun.
— Jeg vet ikke. Jeg forstår ikke...
Vi behøvde ikke vente på svar, for i det samme kom far farende inn. - Se til å få de andre ned i kjelleren og det litt brennkvikt. Det er tyske bombefly som angriper.«
Alf Helge Vige og resten av familien fikk sitte på med en bil til Iveland senere på dagen. Faren ble igjen i Kristiansand.
Evakueringen med jernbanen
Etter at bombardementet var over, iverksatte politimester Rynning-Tønnesen evakuering av byens befolkning. Før 9. april var det utarbeidet planer for å transportere alle kvinner, barn, gamle og syke ut av byen, til sammen 9000 mennesker. Planene omfattet hvem som skulle evakueres og til hvilke distrikter de skulle reise. Transporten skulle skje med jernbanen.
Men planene måtte legges til side straks prosjektilene og bombene begynte å slå ned i Kristiansand. Alle ville evakuere, så transporten måtte improviseres. I løpet av 9. og 10. april ble rundt 10.000 personer fraktet ut av Kristiansand med jernbanen.
En rapport fra Norges statsbaner i 1945 forteller utførlig om evakueringstransportene.
«Allerede fra morgenen av 9. april søkte folk til jernbanen for å komme ut av Kristiansand. Togene ble overfylt og måtte forsterkes. Det var særlig mot Setesdal strømmen gikk.
Det ble 9. april kjørt fem store evakueringstog hvorav tre til Grovane, ett til Nelaug og ett til Vegårshei. På Setesdalsbanen ble kjørt 10 tog til Byglandsfjord og to til Iveland. I løpet av dagen ble evakuert ca. 5.000 mennesker, hvorav ca. 3.000 til steder langs Setesdalsbanen.«
På egen hånd
I tillegg til evakueringen med jernbanen tok omtrent 10.000 mennesker seg ut av byen på egen hånd - med buss, bil, sykkel eller til fots.
Da vi kom til Vollevannet kom et tysk fly i lav høyde og begynte å skyte etter folk som gikk langs vegen.
Kjell Moy, som var sju år i 1940, forteller:
— Mor tok meg på sykkelen og syklet østover mot Vollevannet og videre mot Ve i Tveit hvor vi hadde familie. Det var en stor strøm av flyktninger ut av byen, noen på sykkel, andre gikk, og noen satt på med lastebiler.
Da vi kom til Vollevannet kom et tysk fly i lav høyde og begynte å skyte etter folk som gikk langs vegen. Folk kastet seg i veigrøftene og det var full forvirring. Heldigvis ble ingen skadet, og flukten forsatte videre.
Moy og moren kom seg i sikkerhet på Ve. Da tyskerne overtok flyplassen på Kjevik, dro de videre til familie på Moisund.
Evakueringsplaner ble ikke fulgt
En viktig del av evakueringsplanen var at sivile ikke skulle reise til samlingssteder og sannsynlige operasjonsområder for den norske hæren. Blant de distrikter som ikke skulle motta evakuerte var Evje, Hornnes, Vennesla, Tveit, Birkenes, Greipstad og Søgne. Det fantes ett unntak fra regelen - evakuerte kunne flytte til slektninger og venner i disse områdene.
Flyktningstrømmen ut av Kristiansand skapte en rekke problemer for de norske militære. Biler som i utgangspunktet var rekvirert til bruk av hæren, forsvant da eierne tok dem i bruk for å evakuere seg selv, familie og venner. Veisperringene måtte kunne åpnes og lukkes siden flyktninger passerte hele tiden, og sperringene ble dermed lite effektive. I tillegg oppsto det trafikkaos på et overbelastet veinett, og forsyningsmangel i deler av Setesdal.
Generalmajor Einar Liljedahl forteller at kjøreturen fra Gimlemoen til Hægeland om formiddagen 9. april tok fire timer. - Til Hægeland kom vi midt inn i en uendelig lang evakueringskolonne. Dette voldte store vansker og forsinkelser, og kolonnen gjorde et forstemmende inntrykk.
Overfylte bygder
Om ettermiddagen 10. april var det bare en håndfull innbyggere igjen i Kristiansand og Oddernes — politiet, brannvesenet, deler av kommunens administrasjon og det sivile luftvernet. Det var ikke bare kristiansanderne som flyktet. Også fra de andre sørlandsbyene flyktet folk innover til de indre bygdene. Omtrent 35.000 mennesker på Sørlandet dro fra sine hjem 9. april og i dagene etter det tyske angrepet.
Nesten alle bygder, gårder og bygninger fra Øvrebø og nordover Setesdal ble fylt til randen av flyktninger fra Kristiansand. Til sammen hadde omtrent 15.000 personer flyktet til Setesdal, mange flere enn det var innbyggere i dalen. Dermed måtte de norske soldatene overnatte ute i snøen og kulden, i beste fall kunne de håpe å få hvile seg og tørke tøy i uthus uten oppvarming.
Til Iveland skulle det etter planen evakueres 400 personer. 9. og 10. april kom det mellom 1300 og 1500 kristiansandere med jernbane, bil og sykkel. Mange hadde også gått til fots.
Øvrebø mottok 2200 evakuerte. I Vegusdal talte lensmannen 1232 evakuerte fra Kristiansand, Oddernes og Vennesla. Etter evakueringsplanen skulle bygda motta 493. Likevel fikk alle mat og husly, selv om noen måtte ta til takke med fjøs og utløer.
Hægeland skulle etter planen innlosjere 200 flyktninger. Gårdene i herredet mottok over 2000 personer. Til Vegårshei kom over 600 evakuerte fra Kristiansand. I tillegg kom det mange fra Arendal og de andre kystbyene.
Så snart den første panikken var over og det ble klart at de allierte ikke kom med hjelp, begynte folk å vende sakte, men sikkert tilbake til hjemmene sine. I slutten av mai begynte dagliglivet å fungere som normalt igjen.
Krigen kommer til Kristiansand
Bomben som endret alt