Karrieren din har skutt fart etter at du skiftet fra engelsk til norsk. Hvorfor satset du ikke på norsk tidligere?

— Jeg prøvde meg tidligere, men det var for vanskelig. Jeg trengte noen år på å knekke koden for hvordan jeg skulle uttrykke meg på norsk. Jeg hørte veldig lite på norskspråklig musikk i barneår, ungdomstid og tidlig voksenår, så det var naturlig å begynne på engelsk når jeg først begynte.

Hva gjorde at du knakk koden?

— Mye kan nok skyldes at jeg begynte å høre på svensk musikk. Jeg fikk meg en svensk kone, og ble plutselig svenskofil, hvis det er et ord. Jeg oppdaget en rekke svenske artister, som jeg syntes var bra. Så fant jeg tilbake til Vennesla samtidig, tilbake til min dialekt og tilbake til røttene, rent språklig.

Hva er forskjellene med å synge på engelsk og å synge på norsk?

— Jeg skriver og synger og spiller litt forskjellig. Jeg har lettere for å ta i mer når jeg synger på engelsk, hvor det er litt mer country og soul enn på norsk, hvor det ofte blir litt mer visesang og rock. Jeg fortsetter å skrive på engelsk, parallelt som jeg skriver på norsk, og jeg merker at noen låter kler engelsk bedre og noen som kler norsk bedre.

Du har svensk kone, er inspirert av svenske artister og har spilt inn plate i Sverige. Hva er det som er spesielt med vårt naboland i øst?

Jeg liker når jeg føler jeg blir kjent med en artist gjennom musikken deres.

Erlend Ropstad, artist

— Jeg føler de er bedre enn oss på å være dønn ærlige, og slippe lytteren inn i livet til artisten. Man blir bedre kjent med en artist som Håkan Hellström eller Veronica Maggio eller Joakim Thåström. Du kommer litt mer under huden på dem gjennom deres tekster, enn de fleste norske artister som stort sett synger mer konstruerte tekster og ikke så personlig. Jeg liker når jeg føler jeg blir kjent med en artist gjennom musikken deres.

Erlend Ropstads første plate på norsk, "Her om natta", ble spilt inn i Sverige. Bildet er tatt i Silence studio. Foto: Kristin Ellefsen

Jeg vil tro lytterne føler de blir bedre kjent med deg på den siste platen din, der du er ganske utleverende. Hvilken respons har du fått på det?

— Jeg har fått mye bra respons på det. Noe av målet er å tørre å være ærlig og ikke holde igjen på ting som ligger mitt liv nær. Det viser seg at de gangene jeg strekker strikken langt på det, så treffer jeg flere. Hvis jeg tør å være personlig, så klarer jeg å trykke på noen knapper hos andre. Det blir allmenngyldig i det øyeblikket jeg blir personlig.

Er det noe du ikke kan skrive en tekst om?

— Ja, det er jo det.

Hva da?

— Jeg kommer ikke til å synge... Nei, jeg vet ikke om jeg kan snakke om det en gang. Jeg har opplevd mye rart og har ikke tenkt å skrive om alt. Det tror jeg ikke. Men vi får se.

Jeg har fått noen reaksjoner på når jeg synger om Jesus og Gud.

Erlend Ropstad, artist

Har det skjedd at noen har blitt sint på deg for en tekst du har skrevet?

— Nei, men det er mange som lurer på hvem det handler om. Men det er vel ingen som har blitt sint... Jo, forresten. Jeg har fått noen reaksjoner når jeg synger om Jesus og Gud. Da har jeg fått brev fra noen jeg går ut fra er godt vokse menn på Sørlandet. Det er håndskrevne brev om min måte å synge om himmelen, eller om Gud, eller intervjuer der jeg ikke har vært superpositiv til menighetskultur og slikt.

Du er fra Vennesla, men er bosatt i Oslo. Hva betyr Vennesla for deg i dag?

— Jeg har gode minner og varme følelser for den bygda. Selv om jeg er der veldig lite, så er det røttene mine og der jeg kommer fra. Jeg har bare ikke noe familie der lenger, så det er ikke der jeg drar hjem på juleferie. Jeg har ikke så mye kontakt med de gamle kompisene mine, som fremdeles bor der, heller. Så jeg er der veldig sjeldent. Men det er utrolig koselig hver gang jeg er der for å spille, eller bare stikker innom.

Du er nominert til Spellemannpris for tredje gang. Hva vil en slik pris bety for deg?

— Da jeg ble nominert, fikk bookingagenten min flere henvendelser og jeg kan spille flere konserter. Det genererer spillejobber bare å bli nominert, så jeg tenker at det å vinne generer enda mer.

Har du skrevet takketale?

— Nei, jeg har ikke tenkt å skrive takketale i år. Jeg skrev en i fjor. Da hadde jeg og Stein Torleif Bjella talebål etterpå. Vi var nominert i de to samme kategoriene, og hadde en liten seremoni der vi skulle lese talene for hverandre og brenne dem. Han leste sin først, som var mye bedre enn min, så jeg bare brant min. I år har jeg tenkt å bare «wing it» (ta det på sparket, red.anm.), for det er så kjipt å brenne inne med en tale på innerlomma som du ikke får brukt.

Jeg har vært inne og sjekket ut konkurransen, og sett hvordan det ligger an. Jeg er vel ikke favoritt til å vinne i år heller.

Erlend Ropstad, artist

På Spellemannfesten er det rød løper, høy kjendisfaktor og en samlet norsk tabloidpresse. Hva tenker du om å være en del av det?

— Jeg prøver ikke å være en del av det. Jeg har ikke en naturlig tiltrekning til rød løper og tabloidpresse. Jeg prøver å styre unna så godt som mulig, og har vel egentlig ikke tenkt å gå på den røde løperen i det hele tatt. I fjor ble vi lurt over, og det viser seg at ikke alle artistene gidder å gå over.

Erlend Ropstad var i Stavanger også under fjorårets Spellemann. Da var han nominert i kategoriene "Viser" og "Tekstforfatter", men det ble ingen priser. Foto: Erling S. Hægeland

Da nominasjonene ble klare, sa du at du ikke hadde hørt så mye av de andre nominerte, men skulle sjekke dem ut. Hva vil du si om dine mednominerte nå?

— Jeg har vært inne og sjekket ut konkurransen, og sett hvordan det ligger an. Jeg er vel ikke favoritt til å vinne i år heller. Jeg tipper at Siri Nilsen tar prisen.

Du bruker ordet konkurranse. Hva tenker du om å rangere artister på en slik måte?

— På den måten Spellemannprisen fungerer, med juryordning og fagfolk som vurderer utgivelsene, så er det helt allright. Det er bra de ikke har lagt seg på moderne løsninger, at det ikke blir tv-show og stemmegivning. Jeg kommer aldri til å bli en slik artist som stikker trynet opp på tv med tre fingre i været og sier «Stem på meg».

Hva ønsker du å formidle gjennom din musikk?

— Jeg lager musikk fordi jeg har et behov for å lage musikk, og jeg trenger å skrive disse låtene som surrer oppe i hodet mitt. I det øyeblikket musikken min betyr noe for andre, føler jeg det er meningsfullt.

Erlend Ropstad vokste opp i Vennesla, men flyttet fra bygda da han var nitten år. Han er fremdeles glad i bygda, men er sjelden hjemom på visitt, siden han ikke lenger har noen familie der. Foto: Torstein Øen

Hvorfor er musikk viktig og meningsfullt?

— Det er så stort spørsmål, at jeg vet ikke om jeg kan ta det sånn på strak arm. Jeg har musikk som det viktigste i livet mitt, ved siden av kjærligheten til de som står meg nærmest. Det er en veldig sentral del av det som gir mening til mitt liv, og sånn tror jeg det er for veldig mange mennesker. Det er et universelt språk, og det er noe som vi alle sammen reagerer på og som vi har positive opplevelser og reaksjoner på, uavhengig av rase, alder, språk og kultur. Musikk er noe av det viktigste vi har i livet. Det går ikke an å forstille seg en verden uten.