VALLE: — Du må holde ljåen mer flatt og langsetter bakken. Mor Ingunn Trydal tar grep om den korte ljåen, stuttorven, som sønnen, Andreas Trydal Buen på ni år, svinger gjennom blomsterenga på museumsgården Rygnestad. Og Andreas prøver, med en ljå som verken er så skarp eller så god som den læremester Torleiv Løyland demonstrerte for publikum for en halvtime siden.
Ingunn hører ikke til «ljågenerasjonen», men hun forteller at hun alltid har likt å bruke ljåen helt fra hun bitteliten hadde sauer hos gome, bestemor, i Valle.
Fikk prøve sjøl
Torleiv Løyland, for lengst passert de sytti, fikk sin første ljå og egen heislått å slå i 1947. Siden har han holdt det ved like. Lørdag demonstrerte han og en annen kunnskapsrik valldøl, Hallvard Rygnestad, både hvordan ljåen skal lages, slipes, brynes og brukes, før høyet til slutt ble lagt på hesjene på gammeldags vis. Mange blant det interesserte publikummet benyttet anledningen til å prøve både de korte og lange ljåene, stuttorv og langorv.
Globalt perspektiv
Det er Setesddalsmuseet som arrangerer denne årlige samlingen på Rygnestad. Kulturlandskapet her inneholder både eldgamle spor fra jernalder, museumsgården fra 1500-tallet og blomsterenger som har et artsmangfold som snart ikke finnes lenger her i landet.
— Biomangfoldet i dette kulturlandskapet kan sees i et globalt perspektiv. Det tar mange generasjoner å skape en slik levende genbank, men du kan ødelegge den ved gjødsling i løpet av ett år, sa Anders Dalsegg fra Setesdalsmuseet.
Det visste de gamle. De kunne se på blomstene når det var tid for å slipe ljåen og sette i gang slåtten. Når engsmelle sto i blomst eller solblomen var i knopp, da begynte slåtten. Når høyet tørket begynte frøplantene å legge grunnlaget for neste års blomsterprakt i enga. Blomsterenga var avhengig av mennene med ljåene og kvinnene med rivene. Det lærte vi mye om på Rygnestad lørdag.