SONGDALEN: — Sønnen min får ikke behandling. Han får ikke hjelp til å leve med sin sykdom. Hvis han begår selvmord, eller skader andre, overrasker det ikke oss. Psykiatrien har ikke gjort sitt for å forhindre det. Det kommer nok til å skje en dag, sier Borghild Mathisen.
Hun har lest kritikken fra fylkeslegen om at psykiatrien på Sørlandet sykehus ikke gjør skikkelige vurderinger av selvmordsfaren til pasientene. På ett år har åtte psykiatriske pasienter begått selvmord mens de fikk behandling i psykiatrien. - Jeg kan skrive under på hvert ord i kritikken fra fylkeslegen, sier hun.
Aldri på Eg
Sønnen har sittet klar med barberblad. En dag fykter hun han gjør alvor av det. Han er schizofren og kan få psykotiske trekk når han bruker hasj. Det hender han gjør, også når han er innlagt.
Mathisen angrer på at hun fikk sønnen "mico" med små bokstaver tvangsinnlagt for et knapt år siden.
— Sønnen min skal aldri mer på Eg. Jeg vet det fins bedre alternativer andre steder i landet, sier hun.
— På Eg tar ingen ansvar for han. Han er blitt en kasteball. De flytter han fra avdeling til avdeling, og skriver ham ut uten at han er blitt bedre. Selv om det finnes hyggelige enkeltansatte, føler sønnen min seg uønsket i psykiatrien. Han stoler ikke på dem. En gang skrev de ham ut til en campinghytte på Hamresanden. Den eneste oppfølgingen han får er en depotsprøyte og besøk to timer i uken fra psykiatrisk sykepleier i kommunen, sier Mathisen.
Til tross for en haug med innleggelser, ser hun hvordan sønnen gradvis blir verre, og stadig mer fortvilet. Han er selvskader, og stikker gjerne sikkerhetsnåler gjennom kinnene. Det har vært episoder der politiet er blitt tilkalt fordi sønnen var voldelig.
Kan ikke gi opp .
Slik kan "mico" bli når han er redd og fortvilet, forteller moren. - Meg tror de ikke på i psykiatrien, og flere av de ansatte svarer meg respektløst at jeg bør holde meg lengst mulig unna sønnen min, sier Mathisen.
Men hvordan kan hun det når sønnen stadig skrives ut til ingen ting og ringer henne for hjelp, penger, mat og omsorg? lurer hun. Da hender det sønnen sier "mamma, jeg klarer ikke leve mer. Jeg orker ikke mer" , forteller moren. - Jeg elsker sønnen min, og kan ikke gi ham opp. Jeg kan ikke tillate at han har det sånn, sier hun.
Sist sønnen ble utskrevet etter et par døgns innleggelse, sendte hun sykehuset et brev der hun fraskrev seg ansvaret for ham. Hun ville sykehuset skulle ta ansvaret dersom sønnen døde eller skadet andre.
— Det finnes utallige familier på Sørlandet som har det som oss. Både de og barna våre fortjener bedre hjelp, sier Mathisen.
Også broren til "mico", Kim M. Ballovarre (20), er oppgitt: - Det er ikke ressurser til å ha samtaler, overvåkning, kontroll, eller bli kjent med boren min og sikre ham en god diagnostisering. Alt blir overflatisk. Det er ikke behandling, men oppbevaring broren min får i psykiatrien. Det ville tatt dem bare fem måneder å gjøre ham i stand til å klare seg selv. Hvis de ville, sier Kim Ballovarre.