Torsdagens statskirkeforlik er solid politisk håndverk. Det er imponerende at alle Stortingets partier har klart å samle seg rundt en ordning som skal tilpasse Den norske kirke til fremtidens krav. Det vanskeligste stridsspørsmålet var åpenbart hvorvidt staten skulle gi fra seg retten til å utnevne biskoper og proster. Heldigvis seiret fornuften til slutt i både Ap og Sp på dette helt sentrale punktet. I et moderne demokrati bør det være en selvfølge at ethvert tros— og livssynssamfunn utnevner sine egne ledere.Tilhengerne av fortsatt statlig overstyring mener det er dagens ordning som har sikret bredde og takhøyde i Den norske kirke. Slik at vi har fått både kvinnelige biskoper og en åpen homofilidebatt. Det er stor grunn til å tro at staten har forsert denne utviklingen. Men disse diskusjonene ville også pågått uavhengig av statens rolle. På samme måte som de har gått sin gang i mange store kirkesamfunn i andre land. Og det er ikke alltid at den statlige styrte norske kirken har ligget fremst i utviklingen.Dessuten er ikke en folkekirkes eksistens avhengig av at statskirken og dagens lovfestede privilegier opprettholdes. Men av at folk engasjerer seg og viser vilje til og ønske om å videreføre og fornye de tradisjonene kirken er bærer av. Slik medlemmer i andre tros- og livssynssamfunn alltid har måttet gjøre.Hensynet til alle disse er også en viktig grunn til å løse opp på båndene mellom staten og Kirken. Ubetinget trosfrihet er ikke forenlig med dagens ordning, der staten i så stor grad favoriserer ett bestemt trossamfunn. Dette har et samlet storting tatt innover seg og dermed lagt grunnlaget for en langt mer moderne kirkedebatt i årene fremover.