— Til slutt fant jeg ut at det var for dumt å la være. Jeg måtte bare lage filmen, om det så måtte bli med meg selv i hovedrollen i en rød Pionér-jolle og med VHS-visning nede på kaia i Stavanger, sier filmregissør Pål Jackmann.
Ideen til «Jernanger» begynte han å jobbe med like etter «Detektor», filmen han spillefilmdebuterte med i 2000 og som mange setter som et vannskille for den nye, norske filmbølgen.
«Detektor» var en film på rett plass til rett tid, mer cred enn det trenger jeg ikke, sier Jackmann selv.
Suksessen hjalp uansett lite i neste runde. Som så mange andre lovende debutanter, opplevde Jackmann at det ikke fantes en offentlig krone å få til neste filmprosjekt. Til slutt sørget private investorer i Stavanger for at «Jernanger» ikke ble en rød plastjolle, men en skikkelig skute i storformat.
Først da ble det fart i prosjektet, beskriver Jackmann som for et beskjedent budsjett har levert filmen som er plukket ut som åpningsfilm under Tromsø Internasjonale Filmfestival i morgen.
Når man spiller inn en film på kort tid og med lite penger blir det intenst. Men det kan være ganske bra. Da må du jobbe rett fra magen, sier Pål Jackmann. Skuespiller Bjørn Sundquist merket godt det ekstra giret.
Det var rock'n'roll around the clock og en veldig sterk vilje i arbeidet, beskriver Sundquist.
Regissør Jackmann sier det var en drøm å få jobbe folk som Sundquist og Nils Utsi.
Dette er folk som har vært ute en vinternatt. Man kan ha kamera lenger på ansiktene deres, det finnes historier der. Det er så flott i kontrast til de unge skuespillerne, sier Jackmann.
Hadde du Sundquist i tankene hele veien?
Nei, jeg tenkte bare på karakteren. Og det kan faktisk være knallhardt å gi en karakter videre når en skuespiller skal forme den videre og bli ekspert. Men Sundquist er fantastisk å jobbe med, utrolig analytisk, sier regissøren. Sundquist spiller en bister, gammel grinebiter i konstant bakrus, som driver en brun pub om bord i rustholken Jernanger. Regissør Jackmann kjenner miljøet godt, siden faren drev et lignende skjenkested med stoler trukket i svart sky og med nikotingult filter over det hele.
Det er et miljø og et klientell på slike steder som skrangler på en måte som er veldig vakker. Folk er veldig glad i å si at de er veldig glade i hverandre. I «Jernanger» var det viktig å sette karakteren inn i et miljø som var ekte, sier Jackmann.
Tretti år gammel, tapt kjærlighet dukker opp og vekker litt lidenskap i rustne sjeler, parallelt med at en ung mann i Pål Sverre Valheim Hagens skikkelse mønstrer på skuta.
Dette er en kjærlighetshistorie, men det er også en historie om ung og gammel og om å ta ansvar. Man har valg, og valgene man tar påvirker også andres liv. Jeg håper publikum opplever dette som en film som peker ut over seg selv. Det bør være noe å ta med seg av tanker om en selv og andre når rulleteksten kommer, sier Jackmann.