Før jul arrangerte Fædrelandsvennen en konkurranse der vi spurte ungdommen om hvordan det har vært å være ung i 2020. Dette er et av bidragene i denne konkurransen.

2020 var året som skulle bli mitt år. Jeg har alltid likt partallsårene bedre enn oddetallsårene. Men 2020 ble ikke mitt år, tvert imot ble det et av de verste årene i mitt liv. Det ble året jeg aldri har følt meg mer alene, året hvor ting aldri har føltes mer håpløst. Flere ganger har jeg lurt på om det er mulig at verden går imot deg, sånn på ordentlig. Uansett hvor mange skritt du går dytter kloden deg tilbake dit du kom fra. Det er slik dette året har vært.

Jeg har mye å være takknemlig for. Selv om korona har banet vei for ødeleggelser, tristhet og håpløshet har jeg fått unnslippe en rekke av disse. Jeg har ikke mistet jobben min eller blitt permittert. Jeg har ikke vært i isolasjon til viruset var ute av kroppen og kommunen har ikke sendt meg melding om å gå i karantene. Jeg har heller ikke mistet noen av mine nære eller kjære til korona.

Likevel har dette koronaåret skapt en dominoeffekt av nederlag for meg. Reisen til Paris ble avlyst. Cruiseskipet gikk plutselig ikke lenger. Klemmene til bestemor og bestefar ble forbudt. Venner gikk, og kom ikke tilbake. Kroppen ble som kleshenger til klærne mine. Jeg måtte begynne på ny skole. Dagene gikk som hakk i plata og jeg har aldri vært så motløs som i år.

Da Norge stengte ned, flyttet jeg hjem fra skolen jeg hadde gått og bodd på i over syv måneder. Nå var det slutt på å styre hverdagen sin selv. Overgangen fra å bo borte fra familien til at vi nærmest skulle leve oppå hverandre var tøff. Da mai kom og skolen min åpnet opp igjen, satt jeg hjemme og fikk ikke dra. Jeg var for syk til å fortsette skoleåret der borte, og det ble hjemmeskole for meg fram til sommeren. Jeg husker den intense følelsen av at jeg hadde mislyktes og at alt som kunne gå galt hadde gått galt.

Men på mange måter har korona også reddet meg. Det eneste som kan overvinne korona, er enkeltmennesket. Den eneste som kan endre livet mitt til det bedre er meg selv, så det gjorde jeg. I stedet for å gi opp på skolen fikk jeg de beste karakterene jeg noen gang har fått. I stedet for å sitte hjemme og sutre over at jeg ikke har noen å være med har jeg sett hvilken bestevenn jeg har i meg selv. I stedet for å tenke at det ikke er noen sjanse for at jeg skulle få en jobb fikk jeg en etterlengtet sommerjobb og vaktlisten min for 2021 er klar. Jeg har holdt fast ved håpet om at alt skal bli fint, og det er det som har holdt meg gående.

2020 var det året som skulle bli mitt. Det året jeg skulle se tilbake på, og ønske at jeg kunne repetere den dagen, den reisen og den klemmen. Sånn ble det ikke, men det går helt fint. For jeg vet at det kommer et nytt år, en ny ferie og en ny dag til å gjøre alt det jeg ikke fikk gjort. 2020 ble året jeg fikk gjort det jeg burde ha gjort for lenge siden, året jeg begynte å ta grep selv og sluttet å vente eller forvente at andre skulle gjøre det for meg.