Ansettelsen av deg har skapt en ny giv rundt Vipers. Hvordan takler du det enorme forventningspresset som er lagt på deg nå?

— Det har jeg ikke tenkt på. Jeg føler det ikke som et press. Det hadde ikke vært bra om det var motsatt, at folk ikke hadde forventninger. Verre er det presset jeg legger på meg selv. Der må jeg ta et skritt av gangen.

Du var tydelig på at Vipers måtte skaffe deg navngitte nøkkelspillere, som Heidi Løke, Kristine Lunde-Borgersen og Katrine Lunde, for at du skulle signere. Det skjedde ikke. Hvorfor firte du på det kravet?

— Jeg har aldri krevd spillere, men Vipers hadde navngitt spillere, og det var deres plan over tid å utfordre Larvik som var interessant. Og jeg takket ja av to årsaker. Klubben mener alvor, det ser jeg gjennom jobben de har lagt ned i å skaffe andre spillere. Og det er fortsatt ikke utelukket at flere av de spillerne du navngir kan være på plass i Vipers i løpet av to år.

ØIF Arendal har klart å skape engasjement rundt sitt herrelag. Hvordan skal du bidra til å skape større engasjement rundt Vipers i Kristiansand?

Jeg tar ansvar for det sportslige, som er forarbeid og etterarbeid i forhold til kamper. Det er mitt ansvar.

— Det viktigste er hva vi gjør på parketten; at det skal bli en god opplevelse å se en Vipers-kamp. Jo mer vi vinner, jo større blir engasjementet. Jeg er ikke en sånn som vil stå i sentrum å lage ablegøyer.

Hva er det med håndballen som gjør den til en interessant sport?

— Det er veldig tempo. Det er mange mål. Det krever alle de fysiske egenskapene, spenst, hurtighet, utholdenhet og styrke. Noen posisjoner krever også bevegelighet og at man er taktisk smart.

Det begynner å bli mer og mer butikk rundt håndballsporten. Hva kan håndball-Norge lære av de erfaringene fotball-Norge har gjort av profesjonaliseringen rundt fotballen?

— Forbundets krav har gjort at vi har fått flere gode haller. I Kristiansand har vi en flott hall tilknyttet et hotell. Det har vi lært av fotballen. Det vi må passe på er at vi ikke går for fort frem. Jeg stusset når VIF hadde sju trenere under Martin Andresen. I håndballen har vi nå også målvaktstrener, mental trener, fysisk trener og så videre. Der er det ikke lurt å gå. Vi har Ikke penger til det.

Gunnar Pettersen møtte Vipers-jentene da han signerte intensjonsavtalen med klubben i desember i fjor. Foto: Rune Stensland

Hvordan vil du bygge ditt apparat i Vipers?

— Jeg trenger en assistent og en fysisk trener. Det er det jeg trenger. Før en viktig kampperiode eller en NM-finale, har jeg pleid å hente inn en psykolog eller lignende.

Har vi mange gode trenere i Norge?

— Ja, men jeg skulle ønske at flere holdt ut lenger. Jeg hører at hvis man er 50 år, er man for gammel og gått ut på dato. Vi har hatt gode trenere, men jeg er litt bekymret for at mange etablerte trenere gir seg i slutten av 30-40-årene. Internasjonalt er det flere godt voksne trenere. Flere burde holdt ut lenger, det hadde vi vært tjent med. Mange av de yngre trenere mangler ydmykhet i forhold til sin kompetanse. De vet veldig fort best selv, og det merker man i diskusjoner.

Du sa nei til Györ, som er en av verdens beste klubber, men ja til Vipers. Hvorfor?

Hvis jeg skal få ut det beste, må jeg ha trygghet. Det må omgivelsene bidra til.

— Den yngste sønnen min hadde ikke lyst til å pendle til Ungarn. Det ville blitt en stor endring. Jeg er skilt, og han var 14 år da, og han kunne ikke blitt med meg. Det får heller vente. Vipers er noe annet. Der kan jeg pendle.

Du er kjent for å ha et stort konkurranseinstinkt. Hvor kommer det fra?

— Jeg vokste opp i guttegjeng, der de fleste var to år eldre enn meg, og de var opptatt av konkurranse. Det er mulig det tente instinktet, for jeg har ikke gener som tilsier det. En del av hverdagen var å konkurrere, som førstemann til den stolpen eller å treffe en stolpe med snøball.

Hvordan kommer du over et tap?

— Det kommer an på hvordan tapet er. Noen ganger er det greit. Men hvis det er surt tap, ser jeg kampen en gang til samme kveld, for å kjøre meg ned i kjelleren. Neste dag er jeg i gang med hvordan gjøre ting bedre.

Du er kjent for dine skjenneprekener under time-out. Hva kan Vipers-spillerne forvente?

— De kan forvente ros, engasjement og veileding. Veiledning noen ganger uttrykt i en engasjert form.

Synes du imaget ditt som en «hard» trener er ufortjent?

Gunnar Pettersen i kjent positur på sidelinjen, fra tiden som norsk landslagstrener for håndballgutta. - Jeg ser ikke så mange trenere som jubler, men det gjør jeg. Jeg strekker hendene i været når det er noe bra, sier Pettersen. Foto: NTB Scanpix

— Hard liker jeg ikke. Krevende kan jeg gå med på. Engasjert liker jeg. Jeg er litt «Eggen» der. Hvis du setter et kamera på meg en hel kamp, ville de fleste kampene vist at jeg roser og jubler mer enn det motsatte. Men jeg kommer ikke bort fra det imaget, jeg har skjønt det. Hva er din beste og verste egenskap som trener?

— Det må andre svare på. Det vet jeg ikke. Men hvis vi tar bort det beste og verste, og bare ser på egenskap, så er det at jeg kan litt om mye innenfor sporten.

Vipers har både daglig leder og sportssjef i administrasjonen. Hvem kommer til å ta de viktige avgjørelsene?

— Jeg krever lite. Jeg tar ansvar for det sportslige, som er forarbeid og etterarbeid i forhold til kamper. Det er mitt ansvar. Hvordan klubben vil markedsføre Vipers eller jobbe i administrasjonen, vil jeg ikke blande meg i. Men jeg forventer at jeg får bestemme hva som skjer på parketten. Det må være 100 % jeg som tar de avgjørelsene.

Hva kan stresse deg eller gjøre deg til en dårligere trener?

— Det er hvis folk ikke gjør jobben sin. Jeg er avhengig av trygghet. Hvis jeg skal få ut det beste, må jeg ha trygghet. Det må omgivelsene bidra til. De må være lojale og rettferdige. Det vi snakker om på bakrommet, er det vi jobber for. Det vi sier, det gjør vi. Hvis jeg merker at det ikke er slik, vil det stresse meg og gjøre meg dårligere.

Hva spår du - når vil du tenke at «Ja, Vipers lykkes jeg med»?

— Det må jeg tenke allerede nå. Hvis jeg hadde lurt på det, ville det vært idiotisk å prøve. Men jeg har ingen garanti. Man skal få kjemi med spillere, de skal være skadefri, det er en rekke momenter som spiller inn. Men jeg har sagt ja fordi jeg tror vi kan få det til. Og det vil si å være i toppen og kjempe om medaljer i løpet av noen år.

Hvor lang tid gir du deg?

— Jeg har sagt ja til to år i første omgang.