KRISTIANSAND: «Guds karneval» blir trolig tittelen på doktorgraden førstelektor Dagfinn Ulland ved Institutt for teologi og filosofi på HiA håper å ha ferdig neste år.Fenomenet trigger ham utvilsomt. For kort tid siden forsvarte Dagfinn Ulland avhandlingen sin i religionspsykologi aktualisert av den karismatiske Torontovekkelsen. — En ting er den ekstastiske følelsen vi får når vi ser Start feie Viking av banen foran 12.000 tilskuere, noe ganske annet er når tusenvis av mennesker i menigheter verden rundt har så sterke opplevelser at de snakker om en religiøs ekstase, en manifestasjon som de tolker som gudsnærvær i vår tid, sier Dagfinn Ulland.Mennesker som har opplevd den religiøse ekstasen, tolker opplevelsene som en gudsberøring og tiltale fra Gud. Ute av kontroll

Ulland er mer enn vanlig nysgjerrig på hvordan vi skal fortolke en slik tilstand når forsvaret brytes ned og vi ser sterke kvinner og velfungerende menn gå inn i en transelignende tilstand.- Så sterk er den ekstatiske opplevelsen at den gir kroppslige utslag - plutselig latter, hender som rister og folk som faller om på gulvet og blir liggende, tilsynelatende helt ute av kontroll, forklarer han. Likevel registrerer de alt som er rundt dem. Det hverdagslige har fått et annet perspektiv. - Noen mener tilstanden minner om transe eller en form for hypnose. Det vil jeg nå forske mer på, sier Ulland, som også har jobbet som prest og pedagog i mange år. Toronto-latteren har stilnet

Det er dybdeintervjuer med sju personer på Sørvestlandet, som alle hadde ekstraordinære opplevelser i kjølvannet av Toronto-bølgen, som danner utgangspunktet for doktorgraden. Selv om vekkelsesbølgen fra Toronto på midten av 1990-tallet nå har stilnet, er fortsatt mange - både enkeltmennesker og menigheter - preget av den. Vekkelsen kom til å prege menigheter over store deler av verden i flere år og blir gjerne kalt for «latterbevegelsen» fordi personer som ble berørt av den fikk langvarige latteranfall. Vanvittig

Ulland oppsøkte selv menigheten i Toronto for å se hva som foregikk. Han søkte også forbønn under møtene.- Jeg ville se hva dette var for noe. Det var vanvittig å være tilstede, forteller han.- Alt var tillatt. Det var som et Guds karneval. Folk gikk fra jobb, spiste middag og sovnet i menigheten. Men da musikken startet, begynte små og store å bevege seg. Plutselig falt de om på gulvet. Rytmene var intense, trommene voldsomme. - Trodde vi var gale

— Mine informanter har sagt det slik: «Folk trodde vi var gale. Men fordi ekstasen foregikk i kirken, kom det ingen menn i hvit frakk og buret oss inne.» I dag er mange av dem glade for erfaringene fra den tiden vekkelsen varte. Andre sier de er lettet over for at dette ikke fortsatte. Det ble rett og slett for heavy.Det faktum at ikke alle opplevde ekstasen, ble også vanskelig for enkelte og skapte en a- og b-tenkning i menighetene. Ofte kom det kristne aspektet litt i skyggen av ekstasen. God forkynning bleknet når ekstasen inntraff, forteller førstelektoren på HiA. Større forståelse

Her i landet hadde vekkelsen fra Toronto sitt nedslagsfelt i Oslo Vineyard og Kristkirken i Bergen. Men både ledere og menighetsmedlemmer på Sørlandet ble berørt, hovedsaklig i karismatiske miljøer.Dagfinn Ulland har et håp med forskningen sin, nemlig å øke interessen for å fordype seg i folks religiøse erfaringer og ta dette med i terapeutisk behandling. - Det kan være en ressurs, ikke bare en flukt og falsk trøst, mener han.