Det sier en ung kvinne som kom til Norge som seksåring fra et land i Midtøsten. I frykt for reaksjoner våger hun ikke å stå fram med navn og bilde.

Men anonymt forteller hun at hun gjennom barndom og tenårene har levd under et strengt regime. Friheten norske jevnaldrende jenter nyter, må hun se langt etter.

— Jenter med innvandrerbakgrunn skal være jomfruer når de gifter seg. Jeg blir hele tiden passet ekstra godt på av familien. Å overnatte hos en venninne har aldri vært aktuelt. Jeg kjenner innvandrerjenter som ikke får være sammen med norske jenter i det hele tatt, fordi familien er redd for at de skal få dårlig påvirkning. Så ekstremt er det ikke for meg, men jeg har levd under et press alle årene i Norge.

Ryktespredning

Selv om hun gjerne skulle ha hatt friere tøyler, kjenner hun på en sterk lojalitet til familien. Ikke minst i forhold til faren.

— Jeg merker at jeg vil beskytte pappa, slik at han ikke skammer seg og blir flau på mine vegne eller kommer i et dårlig lys på grunn av noe jeg gjør. Hadde jeg for eksempel vært sammen med en norsk gutt, ville andre i miljøet ha sett ned på pappa, og vi hadde risikert å bli utstøtt.

Hun har ikke mye pent å si om kontrollen hun opplever i det muslimske innvandrermiljøet, og den stadige ryktespredningen tolker hun som uttrykk for at ingen vil hverandre vel.

— Ingen arabere jeg kjenner, vil at andre skal ha det bra. De bryr seg veldig med hva andre gjør, men på feil måte. De snakker stygt om og baksnakker hverandre. Derfor får jeg høre hjemme at jeg ikke må gjøre noe de kan henge seg opp i, fordi du vet jo hvordan utlendinger er.

Å bli sett sammen med gutter i byen er noe hun må vokte seg for. Hun kan selvsagt gjøre det, uten å si noe til foreldrene. Men de får vite det uansett.— Jeg må passe på hvem jeg blir sett sammen med i Markens. Det skal ikke mye til før ryktet går om at datteren til den eller den er en hore.

Om hun hadde kommet hjem og sagt hun hadde funnet seg norsk kjæreste, ville det aldri ha blitt akseptert i familien.

— Jeg tør ikke tenke på hvordan pappa hadde reagert. Jeg tror ikke han hadde drept meg, men jeg hadde helt sikkert blitt stengt inne.

Dype røtter

Båndene til opprinnelseslandet er sterke hos mange som har flyttet til Norge. Den unge kvinnen forteller at det også har betydning for hvordan foreldre som har flyttet hit tenker og handler. De ønsker ikke at rykter skal spre seg over grensene og skape konflikter med slekt og venner i landet de forlot.

— En gang vi var på besøk hos farfar i landet mine foreldre kommer fra, gikk jeg ut med en av mine fettere. Da fikk pappa mye kritikk av farfar. Han mente pappa ikke fulgte godt nok med på hva jeg gjør og sa rett ut at jeg var blitt løsaktig. Slikt påvirker pappa.

Ønsker forandring

Mens jentene opplever bevegelsesfriheten sterkt innskrenket, kan gutter ifølge den unge kvinnen gjøre som de vil.

— Ingen spør hvor de skal når de går ut, eller hvem de skal være sammen med. De kan også gifte seg med norske jenter. Jeg ønsker at jeg også hadde hatt den friheten guttene har.

Hun forteller at mange muslimske jenter ønsker forandring. Men hun ser det kan ta tid.

— Mange innvandrerjenter er født og oppvokst her eller har bodd her lenge, slik som jeg. Noen ganger tenker jeg at når vi blir mødre, skal våre døtre få et friere liv enn oss. Men det er ikke sikkert det blir mye bedre i vår generasjon hvis vi gifter oss med muslimske gutter som tenker slik fedrene og bestefedrene deres gjør.