LILLESAND: Utenfor Lillesand i går ettermiddag. På en klippe, ti-elleve meter over vannflaten, står en liten gruppe menn i badeshorts og tripper. Under dem ligger småbåtene tett i tett. Regnet har endelig veket for sola. Alt er klart for Lillesand Grand Prix i dødsing.
SE VIDEO ØVERST I SAKEN!
Jubelen stiger under han. Snart skal Stian Samsonsen hive seg utfor klippen.
— Det er mange måter å være mann på, dette er vår måte, sier bergenseren til Fædrelandsvennen.Han gliser, kikker rundt seg.
- Er det vondt når du treffer vannflaten?
— Ja, ja, selvfølgelig. Du får blåmerker på skuldre og nakke
- Men det er verdt det?
— Ja, se folkehavet her, det er jo helt fantastisk. Man gjør jo alt med så mye publikum.
Stian går noen meter bakover, så løper han alt han kan mot kanten. Hopper til og strekker kroppen ut. Rett før vannflaten brytes, krøker han seg sammen. Plask!
Får poeng
På en flåte står dommerne fra Det internasjonale dødseforbundet, som tross navnet består av et stort flertall norske utøvere.
— Det handler om å tøffe seg, det er ikke mer komplisert enn det, sier dommer Jon Hertzberg.
Han sier flest poeng får den som satser mest og "gutser" - venter lengst mulig med å krøke seg sammen.
— Dette er litt av en manndommsprøve, sier han.
Beskrevet i "Seierherrene"Dødsing skal ha aner tilbake til Frognerbadet på 1960-tallet. Oslo-guttene tøffet seg med å kaste seg ut fra ti-meteren. I suksessromanen "Seierherrene" (1990) beskriver forfatteren Roy Jacobsen ekstremsporten i sine glansdager:
"Dødsstup med løpefart — ettbeinssats, flatt ut iingenting, så langt ut som mulig, vannrett, arma oppover og bakoversom finnene på en Buick-55, beina oppover, magan først, en jevn buefra ytterste fingerspiss til ytterste tåspiss, ei hengekøye, med detsårbare bukskinnet i peak, før du klapper sammen så nær vannflata atde som står lamslått rundt bassengkanten - og det er mange - ikke harsett om du rakk det eller ikke - kaboff! - så spruten står helt opptil brøstet til kompisen som venter på brettet."
— De er vår tidas gladiatorer, sier daglig leder Mathias Hansson i Dødseforbundet til Fædrelandsvennen.
Han leder et forbund som ble stiftet i 2011. Da hadde interessen for dødsing begynte å ta seg opp igjen etter mange labre år.
Det går mange historier om brekte ribbein, neser og andre legemsdeler. Men under Lillesand Grand Prix, skal alle deltakerne ha kommet fra det med skinnet i behold.
Startet som holmefestSup & Stup heter arrangementet med dødsing på programmet. Det som begynte med en enkel holmefest i fjor, utviklet seg til et event som i går samlet flere hundre mennesker.
Sup står for stand up padling — på seilbrett, og var første konkurranse på programmet i går. Men det var ikke tvil om hva som trakk flest folk.
Etter å ha utsatt dødsingen noe timer på grunn av regn, var det en glad arrangør Bjørnar Heldal som møtte Fædrelandsvennen på toppen av klippen.
— Det er bare en utrolig stor lettelse at sola kom når vi har jobbet med dette i et år. Jeg telte 200 båter stappfulle av folk på sjøen her, sier Heldal og smiler.
Ingen lokale dødsere våget seg opp på fjellklippen i går. Samtlige var fra øst- eller vestlandet. Kanskje er ikke dette noe for jordnære sørlendinger?
Og vinneren av Lillesand Grand Prix, han som gudset mest? Det var en veteran innen ekstremsporten, 39-åringen Petter Andresen fra Lærdal.— Suksess handler om god stil og god timing, sier Andresen til Fædrelandsvennen.
Men å hoppe fra ti meter i Lillesand, er nok bare barnemat for en som har kastet seg ut fra en klippe på 24 meter i Stryn.
— Det jeg gjorde den gangen var VM i tjukk i hodet, gliser Andresen.
SE VIDEO ØVERST I SAKEN!