Før jul arrangerte Fædrelandsvennen en konkurranse der vi spurte ungdommen om hvordan det har vært å være ung i 2020. Dette er et av bidragene i denne konkurransen.
Koronaviruset kom til Norge i februar 2020 og helvete startet. Norge stengte ned. 12. mars 2020 er en dag jeg aldri kommer til å glemme. 71 dager etter det nye året begynte ble det tatt noen historiske beslutninger. Skolene stengte, og hjemmeundervisning som startet med dager ble til uker og til slutt måneder.
Jeg savnet den såkalte «normale hverdagen». Hvordan var det å ikke ha rene hender hele tiden? Å ikke måtte holde én meter avstand? Jeg husker hvor rart det var å se gamle videoer, filmer, osv., der folk sto tett i tett. Den tiden var over, og jeg visste ikke når jeg kunne klemme andre igjen. Å kunne se de igjen.
Med en gang skolen åpnet, selv på rødt nivå, var det godt å kunne se alle i hele klassen. Nyhetene fortsatte å strømme på med stigende antall smittede. Og nå, helt på slutten av 2020 er det artikkel på artikkel om et mutert koronavirus. Millioner av mennesker har gått bort på grunn av koronaviruset. Et virus som vi håper å finne en kur for. Jeg trodde aldri nyheter om en kommende vaksine skulle ha så stor betydning.
Likevel etter å ha sett mange store hendelser, for eksempel; Black Lives Matter, natur katastrofer, USAs presidentvalg, og mye, mye annet, har det også skjedd fine ting selv om jeg vet at mange har strevd. Jeg har tenkt over hva jeg har oppnådd i 2020. Disse små eller store oppnåelsene er minner jeg aldri kommer til å glemme. Hvordan kan jeg glemme 2020 – et fryktelig enestående år.
En av mine oppnåelser var at jeg kom inn på drømmelinja på videregående. Men jeg har også lært mye om meg selv og fått en dypere forståelse om verden vi lever i. Vi har opplevd mye i løpet av et år, men vi må ta vare på kunnskapen vi har fått med oss. Samtidig må vi ikke glemme våre norske verdier. Hvem er jeg om jeg ikke er norsk?